Sammenlignet med de mange franske oversjøiske territoriene rundt om i verden står Fransk Guyana i en særstilling. Departementet er nemlig en del av Sør-Amerika og er faktisk det eneste gjenværende landområdet på det søramerikanske kontinentet som ikke er en selvstendig stat. Med et areal på 83 864 kvadratkilometer (16 prosent av Frankrikes totale flateareal), beliggenhet i Amazonas (94 prosent tropisk regnskog) og et betydelig kulturelt mangfold, er landet derfor en unik enklave både i regional og europeisk sammenheng.

Som fransk departement og EU-utpost mottar Fransk Guyana årlig store bevilgninger som bidrar til å opprettholde en kunstig høy levestandard for en minoritet av befolkningen. Subsidiene gjør at kystregionen, som huser 90 prosent av innbyggerne, kan skilte med en økonomi og en infrastruktur på linje med mange europeiske land. Samtidig har den varige strømmen av midler fra Frankrike og EU over flere tiår skapt et avhengighetsforhold og bidratt til å frembringe den følelsen av uselvstendighet og detaljstyring fra Paris som mange fransk guyanere opplever.

En konsekvens av dette er økende kriminalitet og sosial uro som også har sammenheng med utbredt fattigdom blant majoriteten av befolkningen. 25 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen ifølge Det franske nasjonale institutt for statistikk og økonomisk analyse (INSEE), og landet har varig høy arbeidsledighet på over 20 prosent, høye levekostnader (20 prosent over Frankrike), samt store sosiale ulikheter. For eksempel tjener statlige funksjonærer og utstasjonerte på midlertidige oppdrag over 40 prosent mer enn lokalt ansatte med tilsvarende kompetanse. Fattigdomsproblemet forsterkes av en stadig synkende gjennomsnittsalder (43 prosent av befolkningen er under 20 år ifølge INSEE), en varig høy befolkningsvekst på rundt 3 prosent, oppløsing av tradisjonelle familieverdier (over 85 prosent av barna blir født utenfor ekteskap) og en stor ukontrollert innvandring fra fattigere naboland som Brasil, Surinam, Guyana og Haiti.

Trass i de sosiale problemene er det bare en minoritet av befolkningen som ønsker seg uavhengighet fra Frankrike. Dette ble bekreftet i 2010 da et forslag om delvis selvstyre ble avvist ved folkeavstemning. Det ble derimot vedtatt at Fransk Guyana skal skifte status fra «departement» og «region» til ett enhetlig administrativt område («collectivité unique») med ett unikt regionalt parlament. Denne endringen, som i praksis vil tre i kraft i desember 2015, vil forenkle lokalstyringen av landet, men ventes også å kunne ha innvirkning på det lokale politiske klimaet.

Helt siden kolonitiden har Frankrike søkt å utvikle eksportnæringer i Fransk Guyana. Fra 1800-tallets sukkerplantasjer, gikk man etter hvert over til trebaserte produkter som papirmasse, og modernisert produksjon av kjøtt, ris, soya og lime. Dette skulle ved siden av fiske og gullutvinning sørge for en viss selvforsyning, samt snu underskuddet i handelsbalansen med Frankrike. De fleste av disse utviklingsprosjektene har mislykkes, på grunn av dårlig tilpassede produksjonsmetoder, lokal korrupsjon, nye miljøkrav og utilstrekkelig oppfølging fra myndighetene. I tillegg har det siden 2007 vært en betydelig nedgang i rekefisket, som tidligere var en viktig eksportnæring. Resultatet er at Fransk Guyana i dag har lite lokal produksjon og et økende handelsunderskudd som i 2013 nærmet seg 1,6 milliarder euro i året, ifølge den franske sentralbankens lokale antenne IEDOM.

Det er økende enighet om at veien mot større økonomisk selvstendighet går via en langsiktig og i større grad lokalstyrt politikk, som ikke bare omfatter økonomisk støtte, men også baserer seg på løsninger som er tilpasset landets spesielle klima og sosiale struktur. Begrepet bærekraftig utvikling, som er spesielt viktig i et regnskogland, har blitt konkretisert gjennom en rekke prosjekter: blant annet miljøsertifisering av tømmer, bruk av avfallsbiomasse til energiproduksjon, støtte til lokale jordbruksinitiativer (kaffe, kakao, palmeolje), og strengere miljøkrav til gullutvinning. Utvikling av turistnæringen, med økoturisme som det nye trekkplasteret, er et annet satsingsområde.

En annen viktig inntektskilde for Fransk Guyana er romfart. Landet har siden 1962 vært vertsland for den europeiske romfartsbasen for oppskytning av satellitter. I dag utgjør romfartsrelaterte aktiviteter 15 prosent av brutto nasjonalprodukt , og sektoren er i økning. Med kapasitet for oppskytning av tre forskjellige rakett-typer, Vega, Soyouz og Ariane 5, er Guyana Space Centre i dag en av verdens viktigste baser for både kommersielle og institusjonelle satellittoppskytninger. Finansieringen av drift og vedlikehold av romfartsbasen deles mellom den franske staten og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, der også Norge bidrar.

Som forvalter av nærmere 8 millioner hektar tropisk regnskog og et av de mest fiskerike havområdene i verden, spiller Fransk Guyana, som er underlagt EUs miljøregler, en helt spesiell rolle i europeisk miljøsammenheng. For eksempel er Parc Amazonien de Guyane Europas største nasjonalpark med sine 3,4 millioner hektar tropisk regnskog. En slik posisjon forplikter, og Frankrike bruker relativt store ressurser på vern, forskning, og tilrettelegging for urbefolkningen.

I motsetning til i andre deler av Amazonas er ikke avskoging som følge av kommersiell tømmerhogst eller rydding av jord til plantasjer noe tema av betydning i Fransk Guyana. Derimot er ulovlig gullgraving et betydelig problem. World Wide Fund for Nature (WWF) anslår at denne ulovlige virksomheten, som oftest drives i kummerlige og utilgjengelige omgivelser av gullgravere fra Brasil og Surinam, er ansvarlig for avskoging av flere hundre hektar regnskog årlig. I tillegg forurenser aktiviteten elvene, og skader dermed dyrelivet og urbefolkningen som blir utsatt for blant annet kvikksølvforgiftning. Gullet som hentes ut hvitvaskes, ifølge WWF, for det meste i Brasil.

Fokuseringen på de miljørelaterte og sosiale konsekvensene av den ulovlige gullutvinningen har fått franske myndigheter til å trappe opp kampen mot virksomheten, men trass i et økende antall militære operasjoner og økt samarbeide med Brasil for å hindre hvitvasking, er ulovlig gullgraving et stadig større problem.

Tidlig i 2011 ble det konstatert viktige oljeforekomster omkring 165 kilometer fra land utenfor kysten av Fransk Guyana. Etter tre års letevirksomet har det imidlertid vist seg at dette første funnet er det eneste drivverdige blant de som er blitt gjort. Hvis analysene av data er positive, vil letefasen derfor trolig forlenges til 2016, og ingen storstilt produksjon er derfor foreløpig satt igang.

Politisk fortsetter debatten om oljeaktivititenes innvirkning på samfunn og miljø. Det er først og fremst ønsket om å sikre lokalsamfunnet inntekter som diskuteres. Dette vil kreve tilpasning av det franske lovverket som i dag ikke gir lokale myndigheter bestemmelsesrett over egne ressurser. Indirekte ringvirkninger vil kreve utbygging av infrastruktur, som havner, som i dag ikke er tilpasset denne typen virksomhet.

På miljøsiden argumenteres det med at lite er gjort for å beskytte landets skjøre økosystem mot konsekvensene av et eventuelt oljeutslipp.

Fransk Guyanas rolle regionalt i Latin-Amerika er minimal. Grunnene er først og fremst de sterke økonomiske og kulturelle båndene med Frankrike og Europa, mangel på lokale handelsavtaler, dårlige veiforbindelser og få flyruter til andre land i regionen, samt forskjellen i levestandard som gjør regional eksport lite gunstig. Det er derimot tette bånd mellom Fransk Guyana og de franske karibiske øyene Martinique og Guadeloupe, både økonomisk og kulturelt.

Politisk er viljen til regional kontakt relativt stor, og byggingen av en bro mellom Fransk Guyana og Brasil i 2011 må sees som et resultat av dette. Broen er imidlertid enda ikke tatt i bruk grunnet mangel på infrastruktur på brasiliansk side. En rekke samarbeidsavtaler med Brasil og landene på Guyana-platået er dessuten blitt undertegnet de siste årene. De dekker et vidt spekter, fra romfart og atomenergi til klimaovervåking, bekjempelse av avskoging gjennom skogbevaringsprogrammet REDD +, biodiversitet og vitenskapelig/kulturell utveksling.