Den største enkeltsaken i Den dominikanske republikk i 2013 og 2014 var domsavsigelsen, kjent som 168/13 i konstitusjonsdomstolen, som truet med å frata et ukjent antall dominikanere av haitisk opprinnelse statsborgerskapet deres. Det var snakk om usikre, men store tall: Et sted mellom 200 000 og 600 000 personer kunne bli rammet. I praksis var dette dominikanere, født og oppvokst i landet, men med en familiebakgrunn der en eller flere hadde ankommet Den dominikanske republikk fra Haiti, med eller uten den dominikanske statens godkjennelse. Det var altså etterkommere av potensielle lovbrytere.

Det er en komplisert sak å nøste opp i dominikanske statsborgerskap, og ikke minst når det kommer til dem med haitisk opprinnelse, da svært mange av dem kom under lite regulerte forhold. Det kunne dreie seg om sukkerarbeidere med midlertidige oppholdstillatelser eller arbeidere som ankom landet ulovlig, eller som i utgangspunktet ikke hadde dokumenter fra Haiti. Derfor var det en forenklende faktor at Den dominikanske republikk tidligere fulgte jus solis-prinsippet for statsborgerskap. Det betyr at du har krav på statsborgerskap dersom du er født i landet. Domsavsigelsen fra i fjor åpnet imidlertid for granskning av uregelmessigheter så langt tilbake som til 1929, og statsborgerskap til folk som aldri hadde sett noe annet land enn Den dominikanske republikk ble satt på vent. Dette er en ny systematisering av en praksis som har pågått siden 2007. Den dominikanske organisasjonen Centro Bonó fortalte i en rapport om en rekke ofre for denne politikken som var blitt opplyst om at statsborgerskapet deres var blitt satt på vent fordi de hadde «utenlandsk etternavn» eller «franskklingende navn».

Dette skapte enormt mye internasjonal debatt og kraftige reaksjoner mot den lille øynasjonen. Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa sammenliknet Den dominikanske republikks praksis med Hitler-Tyskland i et leserbrev til den spanske storavisen El País, og alle de store internasjonale mediene dekket saken grundig, blant annet BBC, Al Jazeera, CNN og Washington Post.

Avgjørelsen ble delvis omgjort i mai 2014, men debatten er slett ikke død.

Dommen fra konstitusjonsdomstolen bidro til et mye mer polarisert debattklima i Den dominikanske republikk. For en som jevnlig følger med på de store nettavisene, som Listin Diario og Acento.com.do, ble det tydeligere og tydeligere at dette bare var fersk bensin på et gammelt bål. Kampen står ikke bare om statsborgerskap eller ikke til dominikanere med haitisk opphav, men om den dominikanske nasjonens rett til selv å bestemme over sine egne grenser og sitt eget territorium. De markante internasjonale reaksjonene på dommen ble derfor tolket som et angrep på den dominikanske sjølråderetten. Når vi i 2015 går inn i en ny runde med presidentvalgkamp er det grunn til å tro at patriotismen vil være et av de viktigste kortene i kampen om velgerne.

Det er en utbredt idé i store deler av den dominikanske offentlige debatten – både i og over kommentarfeltene – at det eksisterer en internasjonal sammensvergelse som går ut på å slå sammen Haiti og Den dominikanske republikk. Begrunnelsen for denne angivelige sammensvergelsen er et ønske fra vagt definerte stormakter og «utenlandske interesser» om å slå sammen de to landene til ett, og dermed la problemet Haiti bli til dominikanernes problem. Fiendene for dem som ser det slik er dominikanere og utlendinger som jobber for haitiernes rettigheter i landet, eller etterkommere av haitiere. Det kan være jesuittprester langs grensa, dominikansk-haitiske kvinnesaksforkjempere (MUDHA), det norsk-finansierte migrasjonsobservatoriet OBMICA i Santo Domingo eller internasjonale og lokale dialogprosjekter i grensetraktene. Det hersker en svært kategorisk og dogmatisk polarisering, der man enten er patriot eller så er man «anti-dominikansk», «pro-haitisk», «forræder» eller «kjøpt og betalt» av utenlandske interesser. Frykten går på at Den dominikanske republikk blir invadert på taust vis gjennom en stor udokumentert innvandring fra den fattigere naboen i vest. Det nasjonalistiske partiet Fuerza Nacional Progresista er den mest høylytte representanten for dette synet, på den politiske arenaen.

Det gikk mange slags rykter i tiden etter dommen, blant annet ble det på senhøsten 2013 spredt løst funderte rykter i sosiale medier om massakrer av haitiere i grensetraktene, som viste seg å ikke ha noen rot i virkeligheten. Feilinformasjon er ingenting nytt, og heller ikke noe som er eksklusivt for denne øya, men det illustrerer et annet typisk trekk ved behandlingen av de dominikansk-haitiske forholdene: Den ensidige fremstillingen av dominikaneren som den ukultiverte overgriperen og haitieren som det stemmeløse offeret. Denne tendensen kan sies å være til stor nytte for de mest hissige nasjonalistene i deres propaganda, ettersom den jo indirekte bekrefter tesen om utenlandske sammensvergelser av usanne beskyldninger mot landet.

Midt inne i de grønneste av Den dominikanske republikks mange fruktbare daler ligger et område som heter Loma Miranda, som i løpet av 2014 har blitt et symbolprosjekt for en svært bred folkelig allianse og motstandsbevegelse. I utgangspunktet er Loma Miranda beskyttet gjennom en restriktiv utbyggingspolitikk for området, men samtidig er det underlagt avtaler gjort med internasjonale selskaper. Disse avtalene åpner for gruvedrift. En svært omdiskutert industri i Latin-Amerika generelt sett, og så også i Den dominikanske republikk. Etter langvarige protester mot Barrick Gold i forbindelse med gullutvinningen i landsbyen Cotuí, tok det ikke lang tid før Loma Miranda ble et nasjonalt anliggende, da diskusjonen boblet til overflaten om hvorvidt man skulle gjøre om Loma Miranda til et vernet område. Det sveitsiskeide gruvefirmaet Glencore, gjennom deres dominikanske underavdeling Falcondo, er aktivistenes motpart i denne kampen. En samlet kongress – med unntak av et lite mindretall – støttet bevaringsbevegelsens krav om å opprette et naturreservat som skulle beskytte Loma Miranda. I august 2014 ga Kongressen tommelen opp for et lovforslag som skulle beskytte området, men presidenten sendte det tilbake, med krav om ny behandling. Grunnen til dette var hensynet til avtalene inngått med de internasjonale selskapene, og frykten for store økonomiske tap for landet dersom man overkjørte disse. I februar 2015, som er skrivende stund, er det stadig uavklart hva som vil skje med denne saken.

Et interessant trekk med bevegelsen bak Loma Miranda er bredden i mobiliseringen. Det statlige universitetets avdeling i Santo Domingo (UASD), cirka to-tre timers kjøretur unna, satte for eksempel opp gratis busstransport for studenter og andre som ønsket å delta. Lokalbefolkningen i nærområdene, hovedsakelig fattige bønder, stilte mannsterke opp. Store deler av den katolske kirken stilte også opp, både på demonstrasjoner og i teltleiren som ble opprettet i området. Folk fra regionen reiste til området og slo seg ned i kortere eller lengre tid, for å passe på at ingen utbygging ble iverksatt. Det ble fortalt om allianser på tvers av klasser og det politiske spekteret, både i mobiliseringen og gjennomføringen av protestene. På samme måte som protestene mot skattereformene i 2012, engasjerte Loma Miranda brede lag av befolkningen.

Den sittende presidenten, Danilo Medina, er betydelig mer populær enn sin forgjenger, Leonel Fernández. Medina ble tidligere beskyldt for å være Fernández’ nikkedukke, en som styrte i påvente av at den egentlige sjefen kom tilbake, men han har vist seg som en mer selvstendig president enn som så. For eksempel gikk han høsten 2014 imot et lovforslag som ville kriminalisert all form for abort i landet. Dette gjorde han til betydelige protester fra den mektige katolske kirken i landet, men samtidig til ovasjoner fra både kvinnebevegelsen og de liberale delene av sivilsamfunnet. En annen grunn til presidentens popularitet kan være en storstilt alfabetiseringskampanje som har blitt gjennomført.

Medina er altså bedre likt enn «sjefen». Latinobarómetro legger frem tall som viser at det på spørsmål om man er positiv til regjeringens arbeid, har vært en markant endring. I 2011 – under Fernández – svarte 36 prosent at de var fornøyd. Av de 18. landene på lista ga dette en 17. plass, altså nest dårligst av samtlige. I rapporten for 2013, derimot, er Den dominikanske republikk det landet der regjeringen får mest anerkjennelse, med 74 prosent som svarer at de er fornøyd med dagens regjering. Det er en radikal forbedring som delvis kan forklares av regjeringsskiftet.

Danilo Medina framstår helt klart som en annen type president enn Leonel Fernández. Sistnevnte kom til makta for første gang i 1996, blant annet gjennom en offentlig håndsrekning fra landsfaderen Joaquín Balaguer, og en åpent rasistisk kampanje mot motstander Fransisco Peña Gómez, der dennes påståtte bånd til Haiti ble brukt aktivt for å spre mistillit. Fernández stil har hele tiden vært av pomp, prakt og store kortesjer. Han framstår som en elegant, veltalende og høyt utdannet statsmann av internasjonal støpning, med en tydelig avstand til undersåttene sine. Han skal også ha blitt en formuende mann i løpet av sine år som statsoverhode, og blant motstanderne er han selve ansiktet på en altfor korrupt dominikansk stat. Danilo Medina opptrer langt mer ydmykt, og han kjører en vrien, men tilsynelatende vellykket, balansegang i sin politikk. Han søker for eksempel både å tilfredsstille de svært nasjonalistiske og anti-haitiske grupperingene i landet, samtidig som han lytter til både nasjonalt og internasjonalt press når det kommer til spørsmål rundt nasjonalitet og dominikanere med haitiske aner.

President Medina vant antageligvis også en del dominikanske hjerter da han brukte hele elleve minutter av talen han holdt foran Kongressen på nasjonaldagen 27. februar 2013 til å angripe gruveselskapet Barrick Gold. Dette kan sees på som forgjengeren til Loma Miranda-kampen. Medina fikk stående applaus og jubel fra kongressmedlemmene da han la fram kravet om at avtalen mellom Barrick Gold og den dominikanske staten var renspikka utbytting og den måtte reforhandles snarest. Det han derimot ikke sa noe om, men som en oppmerksom dominikansk avis plukket opp, var at den samme avtalen de nå protesterte mot var blitt godkjent av kongressen tre år tidligere. 75 prosent av dem som var tilstede og ga Medina stående applaus hadde også vært der da det ble stemt over avtalen med Barrick Gold. 11 hadde stemt mot, og 115 stemte i favør. De internasjonale selskapene fortjener ikke skylda alene for denne typen utbytting, all den tid den dominikanske Kongressen selv stemte gjennom betingelsene de senere raste over.

Når det kommer til korrupsjonsspørsmålet, har president Medina en stil som minner mer om Joaquín Balaguer og hans «korrupsjonen stopper ved døra til mitt kontor»-stil. Det er ikke det at han har stoppet korrupsjonen, men han assosieres ikke direkte med den på samme måte som Fernández. Det kan jo sies å være underlig. Som et eksempel har det nylig blitt offentliggjort omfattende lister over dominikanske tjenestemenn og -kvinner som mottar svimlende månedlige beløp fra staten uten å ha jobbet. Det er nok et bevis på et utstrakt kjøp og salg av lojalitet. En utbredt måte å belønne hverandre på i politikerklassen er gjennom reelle eller fiktive statlige ansettelser. Dette har ikke endret seg under president Medina. Ifølge The Economist har Den dominikanske republikk «flere diplomater i USA enn Brasil og de sju sentralamerikanske landene til sammen». Det er slett ikke alle disse som behøver å møte på jobb.

Med utgangspunkt i Transparency Internationals data for 2014 publiserte konsulentfirmaet Deloitte nylig en oversikt over oppfatningen av korrupsjon blant statsansatte og politikere. Den dominikanske republikk oppnådde bedre resultater enn ved forrige måling for to år siden, men har likevel bare seks amerikanske land under seg på lista, inkludert naboen Haiti. Totalt sett befinner landet seg på en 115. plass blant de 175 landene som er undersøkt.

Tidligere president Fernández, på sin side, møtes for tiden jevnlig med demonstrasjoner, i inn- og utland. Det føres en offentlig og antagelig svært politisert kampanje, der man forsøker å stille noen av hans mest kjente allierte til ansvar for korrupsjonsanklager. Den mest kjente av disse er forretningsmannen og senatoren Felix Bautista, som har blitt ett av flere ansikter for mangelen på gjennomsiktighet og etterrettelighet i landet. At Bautista eventuelt må stille for retten er likevel ikke noe som i seg selv behøver å bety noen strukturell endring, ettersom det å anklage ham for bestikkelser og skittent spill like gjerne kan være en del av et politisk spill for å sverte Leonel Fernández i forkant av valgkampen.

Selv om det skrives mye om forholdene mellom Den dominikanske republikk og nabolandet Haiti, så er ikke dette noe som dukker opp i Latinobarómetros oversikt over dominikanernes oppfatning av landets viktigste problemer. Det er i stedet tilgangen på lønnet arbeid (23 prosent) som topper lista over landets viktigste utfordringer, foran kriminalitet (15 prosent) og lave lønninger (12 prosent).

Fordelingsproblematikken som man ser over hele Latin-Amerika gjelder også her, med 69 prosent som oppfatter fordelingen av ressursene som enten «urettferdige» eller «svært urettferdige». Denne urettferdigheten er lett å observere. Du ser det på hushjelpene, som du møter i alle hjem, fra lavere middelklasse og opp. En hushjelp kan jobbe 10-12 timers dager for en familie, uten faste arbeidstider, uten rettigheter til å klage, uten organisering, og likevel risikere å ikke sitte igjen med nok ved månedens slutt til å holde familien i gang. Politiet er en annen versjon av samme historie. En politimann tjener tilsvarende en fjerdedel av det man regner som minimum for å skaffe mat på bordet til en gjennomsnittsfamilie.

Om du blir innlagt på sykehus uten den riktige forsikringen, må familien din på egen hånd ut og skaffe blodet som trengs dersom du skal opereres, eller av andre grunner trenger blodoverføring. Som universitetsstudent prisgitt de statlige universitetene, noe som er hverdagen for flertallet av de som studerer, så nyter du godt av tilnærmet gratis utdanning. Men – i motsetning til de som kan betale for privat utdanning – er du da pent nødt til å akseptere et hvert innfall fra foreleser og institusjon. Hvor mange fag kan du ta per semester? Helt og holdent opp til universitetet. Velger foreleser å utebli fra undervisning? Ditt problem.

Middelklassen skvises også, i form av et økt skattetrykk de senere årene, som først og fremst «rammer» dem som har litt, men ikke så mye. «Rammer, fordi den utbredte korrupsjonen og misbruk av statlige midler også fører til en dyptgående skepsis når det kommer til å betale inn skatter. Opplevelsen av at skattepengene går til å bygge landet må dele plass med vissheten om den utbredte korrupsjonen og alle privilegiene som faller de folkevalgte og de øvre lag av statlig ansatte (og særlig de «ansatte») til gode.

Friheten følger lommeboka di. Ingen revolusjonerende innsikt, i og for seg, men dette gjelder i større grad i Den dominikanske republikk enn på de fleste andre steder på jorda. Journalist og økonom Miguel Ceara Hatton publiserte i 2013 en analyse av den dominikanske økonomien i årene 2000-2012. Der konkluderer han med at til tross for en positiv utvikling på makronivå, er landet fortsatt blant de landene i regionen med mest ulik fordeling av ressursene. Når man så i tillegg vet at Latin-Amerika er den regionen som i verdensmålestokk har størst ulikhet, da kan vi slå fast at fordeling av goder er et av landets nøkkelproblem.

Om dette er synlig for det besøkende blotte øyet, så vies det også stor oppmerksomhet i ulike undersøkelser og rapporter fra de seneste par årene. Verdensbankens siste publikasjon (2014) om tilstanden i landet heter enkelt og greit: Når rikdommen ikke er delt. Der vises det til at BNP per innbygger har økt med hele 50 prosent i årene fra 2000-2011, men at dette likevel ikke har forbedret livene til en stor del av befolkningen. Utjevningen har ikke vært i nærheten av den generelle oppgangen i økonomien. De trekker fram at rundt en tredjedel av befolkningen er fattig, til tross for at de er i stand til å arbeide, og nevner som ett av sine viktigste tre råd å innføre en «utjevnende, effektiv og bærekraftig» skattepolitikk. En annen rapport, fra Den dominikanske sentralbanken, hevder at 96 prosent av dominikanske husholdninger ikke har tilstrekkelig med midler til å dekke alle utgiftene de møter. Den dominikanske journalisten Minerva Isa skrev en artikkelserie om de sosiale ulikhetene i avisa Hoy, der hun blant annet beskrev landet sitt som en fabrikk som produserer fattige og kriminelle. Altså at det er en institusjonalisert form for utestengelse, en villet politikk, med få andre mulige utganger.

Til tross for alvorlige utfordringer når det kommer til miljø, statsborgerskap og internasjonale forbindelser, så er kanskje den ekstreme ulikheten mellom innbyggerne den største utfordringen for landet i årene som kommer. Det er ingen synlige tegn til at dette vil endre seg, men en stadig oppmerksomhet i dominikansk media kan – om ikke annet – bidra til å spre oppmerksomhet rundt dette.