Både president- og parlamentsvalget fant sted de to siste månedene av 2013. Michelle Bachelet, som hadde vært landets første kvinnelige president mellom 2006 og 2010, ble statssjef igjen. Hun vant med 62 prosent i andre valgomgang mot Evelyn Matthei. På symbolsk nivå representerte begge kandidatene hver sin del av den lille politiske eliten i landet, og ikke minst Chiles politiske historie og et fortsatt svært polarisert samfunn. Kvinnene har kjent hverandre siden barndommen, og deres fedre var venner. Michelle Bachelet kommer fra Det sosialistiske partiet. Hennes far var general og motstander av kuppet til Pinochet i 1973. Han døde torturert av kuppmakerne. Evelyn Matthei representerer Pinochets parti UDI. Hennes far var også general, men etter kuppet samarbeidet han aktivt med Pinochet-regimet og fra 1977 til 1990 var han del av den militære juntaen.

Michelle Bachelet ble innsatt i mars 2014 og med dette endte fire år med høyreregjeringen til Sebastián Piñera. Koalisjonen Nueva Mayoría, «Nytt Flertall»,– som støtter Bachelet, og som spenner fra kristendemokratene til kommunistpartiet – gjorde et godt parlamentsvalg og har nå flertall i begge kamrene. Likevel samler den ikke de kvalifiserte flertallene på 4/7 og 3/5 som den behøver for å gjennomføre sentrale deler av sitt reformprogram. Nueva Mayoría kan i mange tilfeller regne med støtte fra flere uavhengige parlamentarikere, samtidig som den sliter med å få nok stemmer fra kristendemokratene for å innfri mer radikale valgløfter, som for eksempel avkriminalisering av terapeutisk abort. Selv om kommunistpartiet fordoblet sine seter i deputertkammeret fra tre i forrige periode til seks i dag, mangler det representasjon i Senatet.

Bachelets tre hovedvalgløfter har vært skattereform, utdanningsreform og grunnlovsendring. Mens grunnlovsspørsmål først skal tas opp i 2015, ble skattereformen allerede vedtatt i september 2014. Den tar sikte på å øke beskatning av næringslivet for å kunne finansiere utdanningsreformen og det sentrale løftet om gratis høyere utdanning. I praksis betaler mange bedrifter i Chile nullskatt på grunn av en ordning hvor utbytte som reinvesteres unntas beskatning. Lovforslaget til Bachelet, presentert i mars 2014, tok sikte på å utfase denne ordningen, som av mange oppfattes som et smutthull. Kristendemokratene nektet imidlertid å støtte lovforslaget da det var til behandling i en kommisjon i senatet, og de store meningsforskjellene innad i koalisjonen kom dermed til syne. Resultatet ble i stedet en forhandlet konsensus med høyresiden bak lukkede dører om en mindre skatteøkning. Denne forhandlingspraksisen var veldig utbredt under sentrum-venstre-koalisjonen Concertación som regjerte landet fra 1990 til 2010. Praksisen er blitt kritisert for å være både lite demokratisk og en bremsemekanisme for reformer.

Utdanningsreformen ble også diskutert med tilsvarende uenigheter innenfor Nueva Mayoría og med stadig press fra elevorganisasjoner. Delen om grunn- og videregåendeskoler ble imidlertid til slutt vedtatt mot slutten av 2014. Skoler subsidiert av staten kan ikke lenger innkreve skolepenger i tillegg og de må reinvestere hele overskuddet i skolen, Skolene kan ikke velge elever fordi det i praksis betydde å velge bort de minst ressurssterke. Spørsmål tilknyttet høyere utdanning skal tas opp fremover.

Et annet av regjeringens helt sentrale lovforslag, som til slutt ble vedtatt i januar 2015, tok sikte på å reformere det binominale valgsystemet der to representanter ble valgt fra hver valgkrets. Dette systemet stammet fra diktaturet, og var designet blant annet for å låse balansen mellom to store etablerte koalisjonsblokker, og forhindre at mindre og nye partier fikk representasjon. I det reformerte valgsystemet øker både proporsjonalitet og representativitet, i tillegg må partiene stille med minst 40 prosent kvinnelige kandidater på valglistene.

Når det gjelder regjeringens sammensetning, ble ikke løftet om kjønnsbalanse oppnådd, da bare 9 av 23 ministre er kvinner. Samtidig har alle partiene innenfor koalisjonen fått ministerposter. Det er første gang siden Allende-tiden at kommunistpartiet er en del av regjeringen. Kommunistpartiet har fått kvinneministeriet, de mindre partiene Izquierda Ciudadana og Movimiento Ampio Social har fått henholdsvis ministeriene for Offentlige eiendeler og Sportsministeriet. Ellers holder Kristendemokratene og Det demokratiske partiet PPD seks ministerier hver, Det sosialistiske partiet har fem ministerposter, Det radikale partiet PRSD to og uavhengige også to ministerier.

Det sitter fire emblematiske studentledere fra protestene i 2011 i Parlamentet nå to av dem er representanter for kommunistpartiet og to er uavhengige. Studentdemonstrasjonene begynte i 2011 blant annet med krav om gratis høyere utdanning. De oppnådde støtte av over 80 prosent av befolkningen, og åpnet for en nasjonale debatt om landets utviklingsmodell. Chile har verdens dyreste høyere utdanning inntekt tatt i betraktning, og ligger på andre plass etter USA uten dette forbeholdet. Chile er også det eneste landet i Latin-Amerika hvor samtlige (også offentlige) universiteter og studiesteder koster penger. Studentene tok opp spørsmål om mulig re-nasjonalisering av kobberindustrien for å finansiere utdanning og de gjennomprivatiserte helse- og pensjonssystemene. I tillegg satte de reform av valgsystemet og en ny grunnlov på agendaen. Disse temaene ble på denne måten tvunget inn i valgkampen i 2013. Selve studentbevegelsen har siden radikalisert seg videre over de siste to årene med anarkist-ledelse i den største og mest innflytelsesrike organisasjonen Fech (Federación de Estudiantes de la Universidad de Chile). Demonstrasjonene er ikke like store som før, men de organiseres fortsatt jevnlig.

2011 og 2012 så også en økt mobilisering i nordlige Calama og sørlige regioner av Magallanes og Aysén mot Chiles sentralisme og mangel på økonomisk og politisk regionalisering, samt mot forurensende energiprosjekter. På grunn av mobiliseringen og presset fra miljøorganisasjonene, avviste Bachelets regjering et av de mest omstridde prosjektene, HydroAysén. Det skulle bestå av fem demninger som skulle bygges ut iet av verdens største naturreservater i det sørlige Chile. Forrige regjeringen hadde godkjent prosjektet i 2011.

11. september 2013 var det 40 år siden militærkuppet, noe som bidro til å åpne debatten om landets historie og politikk. Mye filmmateriale om menneskerettighetsbrudd etter kuppet ble for første gang vist på TV i Chile, selv om opptakene lenge hadde vært lenge kjent i verden. 40-årsmarkeringen styrket den politiske grasrotmobiliseringen.

Før valget høsten 2013 oppstod en sosial bevegelse med støtte fra flere politiske aktører for en deltagende prosess rundt en ny grunnlov. Bevegelsen argumenterte at den nåværende grunnloven fra 1980 hadde blitt utarbeidet bak lukkede dører under Pinochet-regimet og dermed ikke er legitim. Samtidig ville bevegelsen gi legitimitet til en ny grunnlov gjennom en deltakende utarbeidelsesprosess i en grunnlovgivende forsamling, brukt av mange andre latinamerikanske land som Bolivia, Colombia, Venezuela og Ecuador de siste årene. Vel å merke, brukte bevegelsen oftest Colombia som eksempel for å dempe kritikken fra høyresiden.

Siden den nåværende grunnloven ikke tillater å organisere en folkeavstemning for å finne ut om det er flertall for en ny grunnlovsprosses, ba bevegelsen folk bruke presidentvalget til å merke sine stemmer med bokstaver AC forAsamblea Constituyente, «grunnlovgivende forsamling», i hjørnet. Michelle Bachelet har lovet en ny grunnlov i sitt program, men har gitt signaler om at å sette sammen en grunnlovgivende forsamling ikke blir aktuelt. Samtidig som Bachelet nå tar avstand fra ideen om en grunnlovgivende forsamling, som mange av hennes ministre støtter, er kravet nedenfra å demokratisere det nåværende ekskluderende politiske systemet.

I tillegg til politisk eksklusjon, ligger stor økonomisk ulikhet og veldig lav sosial mobilitet til grunn for de sterke protestene de siste årene. Til tross for at fattigdommen ble betydelig redusert etter overgangen fra diktaturet, er Chile preget av enorme sosiale forskjeller. Ifølge tall publisert av FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) i 2013, er Chile et av landene med størst ulikhet i regionen: 20 prosent av de fattigste mottar fem prosent av alle inntektene, mens 20 prosent av de rikeste mottar 47 prosent. Mens for eksempel Ecuador i perioden 2007-2011 reduserte sin Gini-koeffisient med 0,08, forble Chiles den samme og fortsatt svært høy: 0,52. Gini-indeksen måler økonomisk ulikhet og angis som en tallverdi fra 0 til 1, jo høyere tall desto større forskjeller mellom de rikeste og de fattigeste. Norge ligger på 0,25.

En studie fra 2013 fra Universidad de Chile viser at ulikheten i landet er enda mer ekstrem enn antatt. 30,5 prosent av alle inntektene tilfaller den rikeste prosenten av befolkningen. Dette er mer enn i USA der 19,3 prosent tilfaller den rikeste prosenten. I tillegg, om man går enda nærmere og ser på den rikeste promillen, kontrollerer den i Chile hele 18 prosent av inntektene.

UNESCO påpekte i 2011 at det chilenske utdanningssystemet bidrar til å opprettholde og fordype disse sosiale forskjellene gjennom en segregering av rike og fattige elever.

Protester og demonstrasjoner som har preget landet de siste årene blir stadig møtt med politivold. Det er mange rapporter, fra blant annet Amnesty International og Det nasjonale menneskerettighetsinstituttet (INDH) om politiovergrep og unødvendig bruk av vold overfor blant annet studenter og videregåendeskoleelever i og etter demonstrasjoner. Politivold mot journalister som dekker demonstrasjoner er også godt dokumentert.

Human Rights Watch og INDH understreker også bruk av politivold mot urfolksaktivister, barn og kvinner (inkludert seksuell vold), i mange tilfeller etterfulgt av mangelfull etterforskning fra myndighetenes side. Chilenske myndigheters behandling av urfolk, særlig mapuchefolket, er det tema som vies mest oppmerksomhet i menneskerettighetsrapporter fra blant annet menneskerettighetsorganisasjonen Observatorio Ciudadano, INDH og i FNs menneskerettsråds periodiske gjennomgang av Chile i 2014. Både FN og Observatorio Ciudadano mener at implementering av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter har vært mangelfull. Gjentatte ganger har FN kritisert den systematiske bruken av antiterrorloven fra diktaturtiden mot mapucher. Bachelets nye regjering har lovet å slutte å bruke loven mot urfolk. Hun har også nominert Francisco Huenchumilla, en progressiv politiker med mapuche-bakgrunn, som intendente, «fylkesmann», i Araucanía, den regionen som er mest preget av konflikten. Denne konflikten er først og fremst knyttet til mapuches rett til selvbestemmelse, vann og jord, mens fra politiske hold har man frem til nå forsøkt å kriminalisere aktivister. Flere har blitt drept av politiet de siste årene.

Et annet tema som går igjen i menneskerettighetsrapporter om Chile er seksuelle og reproduktive rettigheter. Chile er, ved siden av Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta, et av de eneste landene i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter. Internasjonale organisasjoner, inkludert FN, har i årevis pekt på at Chile må avkriminalisere terapeutisk abort, der abort gjennomføres av medisinske grunner eller ved voldtekt. I februar 2015 sendte Bachelets regjering et slags lovforslag angående dette til Kongressen.

På tross av at det var to kvinnelige kandidater i andre presidentvalgomgang i desember 2013, er det svært mye som gjenstår når det gjelder kvinnerettigheter og kvinnes adgang til politiske posisjoner i Chile. Tall fra CEPAL viser at landet har den laveste politiske deltakelsen blant kvinner i Sør-Amerika og noen av de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i regionen.

Ytringsfriheten i mediesektoren er i Chile forbeholdt noen få, da mediekonsentrasjon er svært sterk. To selskap med samme politiske tilhørighet (høyre) kontrollerer over 90 prosent av den skriftlige pressen Denne situasjonen legger sterke begrensninger på mange gruppers mulighet til å delta i den offentlige debatten.

På et mer historisk plan, 25 år etter diktaturenes slutt, har Chile ennå et tvetydig forhold til de alvorlige menneskerettsovergrepene som ble begått under Pinochet. Til tross for at sannhetskommisjoner er nedsatt, og svært mange overgrep er dokumentert, er det bare en liten andel menneskerettighetssaker som er blitt rettsforfulgt. De ansvarlige har i stor grad gått fri – inkludert diktatoren selv, som døde i 2006 uten dom.

Under Piñeras regjering hadde Chile en økonomisk vekst på fem-seks prosent per år som sammenfalt med høye kobberpriser på verdensmarkedet. Begynnelsen av Bachelets mandat sammenfalt med en nedgang i kobberprisene og noe redusert vekst (1,7 prosent i 2014). Samtidig observerer hele Latin-Amerika en økonomisk de-akselerering. Chile har ikke lykkes med å diversifisere eksporten sin der kobber representerer halvparten av verdien: 14 prosent av brutto nasjonalprodukt. Andre næringer er vinproduksjon, fiske og fiskeoppdrett, inkludert lakseoppdrett med stor norsk tilstedeværelse. Chile er det landet i Latin-Amerika med flest frihandelsavtaler. Kina har nå gått forbi USA som landets viktigste handelspartner.

Landet har veldig lavt beskatningsnivå sammenlignet med andre OECD-medlemmer, og bedrifter betaler ofte ikke skatt. Størstedelen av skatteinntektene kommer fra moms, og systemet er dermed ikke progressivt. Faktisk er det slik at fattige betaler større andel av sin inntekt til staten enn rike. Bare elleve prosent av arbeiderne er fagorganisert og det er ulovlig å streike i offentlig sektor. Minstelønnen ble i juli 2014 hevet til 225 000 pesos eller cirka 2500 kroner. Fundación Sol, et forskningssenter med fokus på arbeidslivet, anslår at minimumslønnen bare er nok til å leie et rom, betale for offentlig transport til og fra jobben, og kjøpe et kilo brød per dag.

Chile er medlem av den regionale samarbeidsalliansen CELAC og integrasjonsblokken UNASUR. Bachelets regjering ønsker å prioritere det regionale politiske samarbeidet mer enn den forrige administrasjonen. Samtidig viderefører Chile medlemskapet i den nyliberale Stillehavsalliansen, som den etablerte under Piñera sammen med Colombia, Peru og Mexico i 2012. Bachelet deltar også, om enn med mindre entusiasme enn før, i de USA-ledede og kontroversielle forhandlingene om en svært omfattende handelsavtale for hele stillehavsregionen, Trans Pacific Partnership (TPP).

Den maritime grensetvisten mellom Chile og Peru endte med dommen i Haag i januar 2014, der Peru fikk større uttelling enn Chile. Like etter, i mars 2014, fremmet Bolivia et krav overfor Chile om tilgang til Stillehavet, for samme domstol. Bolivia tapte sine kystområder til Chile i Stillehavskrigen på slutten av 1800-tallet.

Når det gjeldet det bilaterale forholdet til Norge, er de norske selskapene Cermaq og Marine Harvest blant de viktigste aktørene innen fiskeoppdrett i Chile. Norge og Chile er observatører ved fredsforhandlinger mellom FARC og den colombianske regjeringen i Havanna.

Det er klart at den andre regjeringen til Bachelet fører en mer radikal politikk enn den første mellom 2006 og 2010, og at den tar hensyn til den sterke sosiale mobiliseringen i landet. Det blir spennende å observere utviklingen i Chile fremover.