Valget som ble holdt i oktober 2014 bekreftet MAS-regjeringens store støtte i Bolivia etter åtte år ved makten, med 61,36 prosent av stemmene. MAS og Morales vant over næringslivstoppen Samuel Doria Medina, med partiet Nasjonal enhet (UN) med 24,23 prosent av stemmene og tidligere president Jorge «Tuto» Quiroga fra Det kristne demokratiske partiet (PDC) med 9,04 prosent. Det grønne partiet med urfolksleder fra TIPNIS Fernando Vargas som presidentkandidat og Bevegelsen uten frykt (MSM) med tidligere La Paz-ordfører Juan del Granado som kandidat fikk begge under tre prosent av stemmene og endte dermed under sperregrensa.

Med disse resultatene beholder MAS to tredjetalls flertall i kongressen, og vant i åtte av de til sammen ni fylkene. Tre partier er representert i parlamentet, MAS med 25 senatorer og 88 parlamentsmedlemmer, og de to høyrepartiene UN med henholdsvis 9 og 32 og PDC med 2 og 10 representanter. MAS ble stiftet i 2001 og er en samling sosiale bevegelser av urfolksgrupper, småbønder, fagbevegelsen og deler av middelklassen. Nær halvparten av parlamentsmedlemmene er nå kvinner. Valget ble også en politisk og symbolsk seier ved at MAS vant lavlandsbyen Santa Cruz, der opposisjonen tidligere stod sterkt, etter at MAS har inngått flere avtaler med deler av jordbrukssektoren i området.

Valgkampanjen fokuserte på landets økonomi og vekst, etter åtte år med økonomisk nasjonalisme, styrking av staten, høye råvarepriser og makroøkonomisk stabilitet. Regjeringen har gitt prioritet til offentlig forvaltning, naturressursforvaltning, samt sosiale programmer. De to siste årene har samtidig teknologisk nyvinning stått sterkt hos MAS-regjeringen som del av et statsbyggende prosjekt. Dette har inkludert den populære gondolheisen som knytter La Paz og høylandsbyen El Alto, satelitten Tupac Katari, lanseringen av Cochabamba som «kunnskapsbyen», det kontroversielle forslaget om bruk av atomkraft, samt infrastrukturutbygging med både veibygging, vannkraft og flyplasser.

MAS har lansert en ny tolvpunktsplan frem til 2020 som inkluderer

1. Redusering av ekstrem fattigdom.
2. Universalisering av grunnleggende tjenester som vann, elektrisitet og gasstilkoblinger for husholdninger.
3. Bolig, helse og utdanning.
4. Teknologisk revolusjon, inkludert atomkraft som energikilde.
5. Industrialisering av olje- og gassindustrien, samt investering av 800 millioner US dollar i litiumindustrien.
6. Styrke jordbrukssektoren og matsuvereniteten.
7. Vann- og irrigasjonsprosjekter.
8. Infrastrukturutbygging med veier, tog og flyplasser.
9. Programmer slik som pensjoner.
10. Sikkerhet og bekjempelse av narkotrafikk.
11. Bekjempe korrupsjon og styrke justissystemet.
12. Internasjonalt vil MAS satse på «folkets diplomati», anti-imperialisme, reform av FN, en ny internasjonal finansiell infrastruktur, tilgang til havet, beskyttelse av cocabladet og urfolksrettigheter.

Mens den første regjeringsperioden til MAS (2006-2009) var preget av samling på venstresiden og grunnlovsprosjektet, har den andre perioden (2009-2014) i større grad vært preget av splittelser blant de som fikk MAS til makten i utgangspunktet. MAS-regjeringens første periode var preget av polarisering mellom dem som støtter MAS' prosjekt og den høyrepolitiske næringslivseliten som gjorde en rekke mislykkede forsøk på å delegitimere MAS-regjeringen. Opposisjonen har bestått av de tradisjonelle partiene i Bolivia og ledere av lavlandsfylkene i den såkalte «halvmånen»: Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz samt Chuquisaca. Den økonomiske eliten har vært representert ved såkalte borgerkomiteer knyttet til store landeiere, kommersielt jordbruk og banksektoren. Opposisjonen var imidlertid fragmentert og klarte ikke utfordre MAS-regjeringen nevneverdig.

I den andre regjeringsperioden fra 2010-2014 møtte MAS regjeringen imidlertid en rekke utfordringer internt. Med MAS i posisjon har de statlige inntektene økt betraktelig og stadig flere grupper kjemper om å få en del av disse midlene. De ulike bevegelsene kjemper ikke lenger mot en felles fiende, høyresiden og næringslivseliten, og er splittet i spørsmål om kampsaker. Noen er nært knyttet til regjeringspartiet og har stor tillit til MAS-prosjektet, mens andre har mistet tålmodigheten og krever raskere og mer dyptpløyende reformer.

I de siste årene har regjeringen inngått avtaler med tidligere fiender, slik som agrobusinesseliten i lavlandet, for å sikre landets matsikkerhet og jordbruksproduksjon. Det sistnevnte preget også resultatet fra valget i 2014, der støtten fra lavlandsbyen Santa Cruz har økt betraktelig. Samtidig har migrasjon fra høylandet til lavlandet også påvirket det politiske landskapet, der jordreformen fra 2006 har distribuert land til migranter fra høylandet, der mange støtter MAS’ endringsprosjekt. Regjeringen har samtidig økt sin tilstedeværelse i lavlandet og grenseområdet ved hjelp av den statlige utviklingsorganisasjonen Ademaf og militære i områder staten tidligere hadde lite kontroll.

MAS regjeringen har samtidig møtt på en rekke utfordringer og protester de siste årene. Dette sier også noe om hvordan sivilsamfunnsgrupper fortsatt protesterer og tar til gatene ved uenigheter, samtidig som opposisjonen gjør forsøk på å dra nytte av konfliktene. Mediesektoren, som i stor grad er eid av private aktører og høyresiden, har gjort sitt for å forsøke å forsterke konfliktene. Bare en av de topp tolv største kommunikasjonsselskapene i Bolivia støtter president Morales. Blant de som har forlatt MAS endringsprosjekt er også en rekke intellektuelle som mener prosessen ikke har ført til dyptgående endringer, men snarere en rekke skuffelser. Fokus på naturressursutvinning og infrastrukturutbygging har skapt lokale konflikter, og andre protester har oppstått på grunn av innføring av skatt for gruvekooperativer, forlenget arbeidstid for helsearbeidere, ugunstige kår for transportarbeidere og ressursfordeling på lokalt nivå. I 2011 opplevde MAS sin første nasjonale krise med den såkalte «el gazolinazo» med protester mot kutt i drivstoffsubsidier, og senere kom sterke reaksjoner mot politiaksjonen som ble utført mot den såkalte TIPNIS-marsjen i september 2011. MAS høster kritikk fra deler av venstresiden for å favorisere urfolk og småbønder fra høylandet, nedprioritere miljø og en for stor avhengighet av utvinningssektoren.

Byggingen av en motorvei gjennom nasjonalparken og urfolksterritoriet TIPNIS har siden 2011 vært et betent tema. Protestene mot motorveien og misnøyen med regjeringen resulterte i en marsj som fikk internasjonal oppmerksomhet, først i 2011 og senere i 2012. Bakgrunnen for veiutbyggingen har vært både nasjonal og regional integrasjon, der brasilianske interesser har blitt beskyldt for å stå bak.

Det som tilsynelatende så ut til å være en konflikt mellom vekst og vern har vist seg å være spekket med ulike interesser og maktkamper for fremme en rekke ulike interesser, både økonomiske og politiske. Disse er relatert til bruk av naturressurser, tilgang til skog og landområder, selvbestemmelse og konsultasjon. Med en grasrot med legitime krav som utdanning, helse og beskyttelse av urfolks områder og rett til land, forsøkte opposisjonen å benytte sjansen til å svekke regjeringen, godt støttet av bred pressedekning. Regjeringen, som er beskyldt for manglende konsultasjon med lokalbefolkningen og miljøkonsekvensanalyser, har strevd med å takle situasjonen, mens anklager har haglet mellom urfolksledere og regjeringen.

I oktober 2011 ble en omfattende avtale inngått mellom urfolksledere og Regjeringen, som blant annet innebar en definisjon av TIPNIS som spesielt verneverdig med strenge restriksjoner for aktiviteter i området som forbød veiutbyggingen. Ved inngangen til 2012 satte imidlertid en ny marsj støttet av bonde- og kokabondebevegelsen press på regjeringen for å få vedtatt en lov om konsultasjon vedrørende veiutbyggingen. Konsultasjonen ble vedtatt og senere gjennomført, noe som førte til nok en protestmarsj i 2012. Konsultasjonsprosessen ble kritisert for å være selektiv og for å legge press på lokalbefolkningen. I 2012 uttalte president Morales at ingen vei ville bli bygget før fattigdom var utryddet i området. Per 2015 er veien fortsatt ikke bygget, men etter MAS' seier ventes den å bli ferdigstilt i den kommende perioden.

Den viktigste kampsaken da MAS kom til makten var en ny grunnlov. Den folkevalgte grunnlovgivende forsamling startet sitt arbeid i 2006. Forslag ble sendt inn fra hele landet. Grunnlovsutkastet åpnet for urfolksautonomi, mens opposisjonen fremmet et forslag om autonomi på fylkesnivå som ikke ble godkjent. Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk i 2008. Opptøyene var nøye planlagt, og ble blant annet utført av voldelige grupper betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. Etter forhandlinger med fylkesmennene ble et nytt kapittel om autonomi skrevet. I januar 2009 ble den nye grunnloven vedtatt i en folkeavstemning.

Siden den nye grunnloven ble vedtatt blir stadig nye lover laget. Av de første sentrale lovverkene ble tema som autonomi og desentralisering, valgregime, juridiske organer, grunnlovsdomstolen og rasisme og diskriminering behandlet. Lover blir stadig lagt frem på møter mellom regjeringen og grasrotorganisasjonene som står nærmest MAS. Av lover med størst symbolmakt har loven om Moder Jords rettigheter fått mye oppmerksomhet, en lov som i detalj utbroderer naturens rettigheter. Loven har samtidig blitt kritisert for å ha blitt betydelig redusert og endret fra det opprinnelige forslaget fra de sosiale bevegelsene. Loven om «den produktive revolusjonen» gir stor støtte til jordbrukssektoren, og spesielt småbønders kår har blitt forbedret. Samtidig har loven blitt kritisert av deler av venstresiden, som mener den gir store jordbruksselskaper mange fordeler, og i tillegg til å tillate genmanipulerte sorter som ikke er opprinnelig fra Bolivia. I 2013 kom en ny lov om skogdrift og jordbruk, lov om beskyttelse av sårbare urfolksgrupper, kooperativloven, lov som omhandler vold mot kvinner, og loven for deltakelse og sosial kontroll, mens i 2014 kom ny gruvelov og loven som omhandler cocabladet.

Siden spanjolene kom til landet i 1524 har etterkommere representert landets elite som har kontrollert jord, naturressurser og politikken, mens urfolksmajoriteten har vært ekskludert. Den nye grunnloven fra 2009 anerkjenner for første gang Bolivia som en flernasjonal stat der de 36 ulike urfolksgruppene respekteres og anerkjennes. Grunnloven legger opp til autonomi på fire ulike nivåer: urfolks-, regional, fylkes- og kommunal autonomi. Konseptet «indigena-originario-campesino» ble introdusert med den nye grunnloven, og inkluderer alle samfunn som eksisterte i Bolivia før kolonialiseringen. Autonomi for lokalsamfunn og urfolk innebærer at deler av forvaltningen legges til deres lokale organisasjoner som del av statsapparatet. Bolivia har også vært det første landet i verden å inkludere hele FNs erklæring om urfolksrettigheter som del av eget lovverk. Et område med stor andel av urfolk og småbønder kan selv søke om å tilkjennes autonomi.

Noe av det viktigste i den flernasjonale bolivianske prosessen er inkludering av tidligere ekskluderte grupper i det politiske og offentlige rom: fra deltakelse i parlamentet, i ministerier og statlige institusjoner, til å oppholde seg i offentlige parker uten diskriminering. Følelsen av å være inkludert er spesielt utbredt blant urfolk i høylandet, og i varierende grad blant urfolksgrupper i lavlandet. For MAS-regjeringen er nasjonal integrasjon viktig for å skape kontakt mellom områder og grupper, med bygging av veier, telekommunikasjon, helse og utdanningstjenester. Den statlige utviklingsenheten ADEMAF, som jobber med makroregionene Amazonas, Chaco og Chuquitania samt grenseområder, ble opprettet i 2010, som en desentralisering av økonomisk og sosial utvikling.

På tross av en jordreform etter revolusjonen i 1952 er fordelingen av jord i Bolivia blant de skjeveste i Latin-Amerika. I 1996 kom INRA-loven, som vektlegger jordas sosiale og økonomiske funksjon og den som arbeider med jordbruk. Dette understrekes i den nye grunnloven, der jord som ikke oppfyller sin funksjon kan eksproprieres. Ingen kan eie mer enn 5000 hektar jord, men siden bestemmelsen ikke har tilbakevirkende kraft vil mange store landeiere forbli uberørte. Den nye grunnloven anerkjenner både privat og kollektiv eiendomsrett, og kvinners rett til å eie jord understrekes. Jordreformen ble gjenopptatt i 2006, og jord har blitt tildelt spesielt til kollektive urfolksområder eller lokalsamfunn. I 2011 var 258 krav om urfolksterritorier fremsatt, hvorav 190 har blitt utdelt, noe som utgjør 20,7 millioner hektar. Etter 2011 har imidlertid regjeringen fått kritikk for å ikke fortsette jordreformen i samme tempo, samtidig som det er statlig jord, og ikke privat jord fra store landeiere, som refordeles.

Den store støtten til MAS skyldes samtidig at landet har hatt en stabil økonomi de siste årene. Fra tidligere å være et gjeldstynget land, har Bolivia i dag 15 milliarder US dollar i internasjonale reserver, som tilsvarer 51 prosent av BNP, noe som har styrket landets økonomiske uavhengighet til USA og IMF. Reforhandling av kontrakter i olje og gassektoren, samt høye råvarepriser har skaffet staten betydelige inntekter, som også har nasjonalisert deler av telekommunikasjon, elektrisitets- og gruvesektoren. I tillegg til svak økonomisk vekst og stabilitet har flere grupper blitt løftet ut av fattigdom, på landsbygda så vel som i byene. I høylandsbyen El Alto gjenspeiles veksten i stadige nye byggeprosjekter, samtidig som disse preges av høylandskultur med utsmykninger og farger. I rurale områder er elektrisitetsnett og vannforsyning utvidet, og det populære regjeringsprogrammet «Evo cumple» har bygget av idrettsarenaer, skoler og helseklinikker.

Offentlig forbruk på helse, utdanning, pensjoner og fattigdomsreduksjon økte med 45 prosent mellom 2005 og 2012, mens fattigdom ble redusert fra 60,6 prosent i 2005, til 43,4 prosent i 2012, noe som har betydd å løfte en million mennesker ut av fattigdom.

Den økonomiske veksten har vært blant de beste i regionen, og har ligget mellom 5,2 -6,5 prosent i årene 2011-2014, ifølge det bolivianske finansdepartementet. Nasjonalisering av strategiske selskaper har ført til økte inntekter for staten. I 2006 var de statlige skatteinntektene fra olje- og gassektoren 1473 millioner US dollar, i 2013 var beløpet steget til 5585 millioner US dollar. Bolivia var den ledende eksportøren av naturgass i Sør-Amerika i 2012, først og fremst til Argentina og Brasil, og den tredje største produsenten. Landet produserte 8,7 prosent av verdens tinnmineraler i 2012 og 5 prosent av sølv, i tillegg andre metaller.

Offentlig forbruk og inntekter har økt, og utenlandsgjelden er redusert med 39 prosent siden Morales kom til makten og frem til 2013. Offentlige investeringer har økt i både infrastruktursektoren, den produktive sektoren og den sosiale sektoren. Internasjonale reserver økte fra 1,7 milliarder US dollar i 2005 til 11,4 milliarder i 2011. Morales har hatt korrupsjonsbekjempelse som en fanesak, og korrupsjonsindeksen har falt kraftig siden 2005.

Med de økte inntektene har regjeringen satt i gang flere sosiale støtteordninger, eksempelvis Juancito Pinto, Juana Azurduy og Renta Dignidad som kommer henholdsvis skoleelever, førstegangsfødende og pensjonister til gode. Investeringer er gjort i både helse, utdanning og basis infrastruktur som vann, kloakk og strøm. Bolivias økonomi vokste mest i Latin-Amerika under den internasjonale økonomiske krisen, og Morales' makropolitikk roses av IMF.

Investeringer gjøres i både infrastruktur, lete- og utvinningsaktivitet i olje og gassindustrien. I tillegg til olje og gass har Bolivia verdens største jernreserver, Mutún, i Santa Cruz. Bolivia har også verdens største reservoar av litium i saltørkenen Uyuni, og det forventes store fremtidige inntekter i forbindelse med industrialisering som startet i 2010.

Utvinning og industrialiseringen fører med seg utfordringer hva gjelder konsultasjon av berørte lokalsamfunn, fordeling av inntekter og miljøhensyn. Mangel på teknisk kompetanse er også hemmende, og det satses mye på å utdanne kvalifisert, nasjonal arbeidskraft. Med store utskiftninger i statsapparatet og byråkratiet er kontinuitet og læring en utfordring.

Bolivia har samtidig en utfordring med bevaring av økosystemer, biomangfold og skog. Miljødepartementet er fortsatt blant ministeriene med lavest budsjett. En ny skoglov er under utarbeidelse, og arbeidet i det nasjonale programmet for klimaendringer og skog har vært konfliktfylt. I 2012 lanserte Bolivia en egen mekanisme for å jobbe med skog og klimaendringer, men mekanismen er fortsatt i startfasen. Miljøbevegelsen i Bolivia presser på for at miljø skal settes høyere på agendaen, spesielt med storstilte utbygginger innen vei og vannkraft, olje, gass og gruvedrift, og avskoging som følge av kommersielt jordbruk, kvegdrift, lite bærekraftig hogst og sviktende statlig kontroll.

Bolivia har de siste årene markert seg i klimaforhandlingene og i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Erklæringen fra Folkets konferanse for klima og moder jords rettigheter i 2010, som regjeringen senere har fremmet i internasjonale fora, tar avstand fra at naturen blir gjort til en handelsvare og bruk av markedsmekanismer. Den inneholder også krav mot karbonmarkeder, agrodrivstoff, patentrettigheter og frihandelsavtaler. Erklæringen fremmer rettferdig teknologioverføring, retten til vann, urfolksrettigheter og småskala jordbruk, og foreslår en global domstol for klimarettferdighet. Erklæringen er samtidig kritisert for å ikke ta opp olje, gass og kull, og multinasjonale selskapers rolle i energisektoren.

I internasjonale klimaforhandlinger har Bolivia fremmet klimarettferdighet og naturens og Moders Jords rettigheter. Morales får imidlertid kritikk for å føre en annen politikk for energi-, petroleums- og gruvesektoren enn han foreskriver internasjonalt. Svaret fra Bolivia er klimarettferdighet, der de rike landene må ta ansvar for klimaendringene og utslippskutt, mens fattige land skal ha rett til å utvikle seg. I desember 2014 gikk ALBA landene sammen om å støtte Bolivia for å avholde et internasjonalt møte for sosiale bevegelser for å diskutere strategier for å bekjempe klimaendringer.

I WTO har Bolivia gått i spissen for en sosial og miljøvennlig handelsavtale. Basert på egen grunnlov, som inkluderer retten til vann og mat, nekter Bolivia å liberalisere handel med varer og tjenester som kan true menneskerettigheter, matsikkerhet og retten til egen utvikling. Bolivia vil ha vann utenfor GATS-avtalen, og at land i sør skal kunne beskytte egen industrisektor. Dessuten står foredling av naturressurser til gode for egen befolkning og å skape nye arbeidsplasser sentralt for bolivianske myndigheter.

Bolivia er del av ALBA – Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika – sammen med blant annet Venezuela, Cuba og Ecuador. Gjennom dette samarbeidet har Bolivia fått sykehus og medisinsk personell fra Cuba, og med hjelp fra cubanske lærere kunne Bolivia i 2008 erklærte seg fritt for analfabetisme. Bolivia er assosiert medlem av handelssamarbeidet Mercosur, mens president Morales har uttalt at CAN (det Andinske handelssamarbeidet) og Mercosur er redskap for næringslivet og de rike fremfor fattige folk. I stedet har Bolivia konsentrert seg om å styrke det sør-amerikanske samarbeidet gjennom UNASUR, som søker integrasjon innenfor politikk, sosiale forhold, kultur, økonomi, finans, miljø og infrastruktur. I dette regionale samarbeidet inngår også IIRSA-prosjektet, en storstilt infrastruktur-utbygging i regionen av telekommunikasjon, energi, havner, veier og flyplasser.

I 2007 undertegnet Norge og Bolivia en avtale om erfaringsutveksling innen olje- og gassektoren, og Olje for Utviklingsprogrammet etablerte seg i Bolivia. Avtalen innebar faglig bistand til myndighetene, der Norge bidro med kompetanse innen institusjonsbygging, informasjonssystemer, lovgivning og forvaltning av inntekter fra olje- og gassressursene. Den økte oppmerksomhet på sivilsamfunnets rolle førte til at programmet også støttet samarbeid mellom grasrotorganisasjoner i Norge og Bolivia. Programmet med offentlige myndigheter ble avsluttet i 2014, mens støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner fortsetter.