I oktober 2015 er det tid for presidentvalg i Argentina. Etter 12 år med «kirchnerisme» står landet nå foran en dobbel utfordring: å unngå å falle tilbake til sin neoliberale fortid, og samtidig konsolidere et nytt frigjøringspolitisk prosjekt.

Denne teksten ble skrevet i juli 2015. I slutten av oktober 2015 arrangeres det presidentvalg i Argentina. Teksten vil bli oppdatert i etterkant av valget.

Regjeringen til Cristina Fernandez de Kirchner mistet mye av sin oppslutning i parlamentsvalget i 2013. Likevel greide den seg gjennom den påfølgende kampen mot gribbefondene, og ryktene om at landet stod på terskelen til en ny konkurs. 2015 markerer slutten på Kirchners andre presidentperiode, og man spør seg hva som vil skje med den politiske modellen som har vært utgangspunktet for landets utvikling gjennom Kirchnernes 12 år i regjering.

Kirchnerismen har, i motsetning til neoliberalismen (1975-2001), avvist ideen om å minske statens rolle. De har i stedet gjort staten til et sentralt redskap for sin politikk og et bindeledd mellom de store nasjonale og internasjonale økonomiske aktørene og det argentinske folket. Ifølge dens tilhengere representerer ikke det kirchneristiske prosjektet et alternativ til kapitalismen, men det har som mål å befeste en «seriøs kapitalisme», ulik den Argentina har opplevd tidligere.

Når det gjelder den økonomiske utviklingen viser offisiell statistikk følgende: I løpet av 2014-2015 økte omsetningen hos både supermarkedene (27,2 prosent) og kjøpesentrene (16,4 prosent). Det samme gjorde energiproduksjonen (4,3 prosent), drivstofforbruket (9,4 prosent), lønnsutbetalingene (24 prosent), de offentlige utgiftene (31,8 prosent) og trygdeutbetalingene (38,9 prosent).

På det sosialpolitiske området har regjeringen iverksatt programmer som PROCREAR, et tiltak for å bistå vanskeligstilte familier for at de skal kunne bygge egne boliger. Videre har de ikke bare nylig innført La Asignación Universal por Hijo, en barnetrygd for arbeidsledige og lavtlønte mødre, man ønsker også å innføre en lov som muliggjør at tilskuddet økes ved inflasjon. Det har også blitt investert store summer i vitenskap og teknologi, med det resultat at det har blitt etablert dusinvis av offentlige universiteter og at langt flere har fått tilgang til høyere utdanning. I begynnelsen av 2015 ble dessuten jernbanen tilbakeført til staten, et tiltak som har blitt godt mottatt i store deler av befolkningen til tross for jernbanenettet er mangelfullt utbygd og at det ikke foreligger en helhetlig plan for å videreutvikle sektoren.

Til tross for den nevnte statistikken, er det rimelig å si at det fortsatt er en lang vei å gå for å utvikle et system som kan sikre god velferd for brorparten av den argentinske befolkningen. Omfordeling av landets formue, tiltak for å sikre et direkte deltakende demokrati og utvikling av en bærekraftig produksjonsmodell som respekterer både mennesker og miljøet, er bare noen av oppgavene som må løses i årene som kommer.

En sentral utfordring i dagens Argentina er konfliktene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, som i økende grad løses ved at staten griper inn til fordel for bedriftseierne. Devalueringen av valutaen og den påfølgende prisøkningen har siden 2012 redusert arbeidstakernes kjøpekraft og ført til økt fattigdom i sårbare deler av befolkningen. Mens den gjennomsnittlige familiens husholdningsutgifter har steget med 35 prosent, har den statlig vedtatte lønnsøkningen ligget på mellom 20 og 25 prosent. Denne forskjellen på nesten ti prosentpoeng er hovedgrunnen til arbeidstakernes forverrede økonomiske situasjon. Innen fagforeningsmiljøene er det mange som hevder at devalueringen er en del av bedriftene og myndighetenes plan om å lempe konsekvensene av den verdensomspennende finanskrisen i 2008 over på arbeiderklassen.

Andre kilder til konflikt er de 40 prosent av arbeidstakerne som jobber i uformell sektor, samt en innsnevring av arbeidstakeres rettigheter på grunn av utstrakt bruk av midlertidige kontrakter og dårlig beskyttelse av arbeidsplasser mot konkurranseutsetting. I tillegg kommer opprettholdelsen av et skattesystem som skattlegger arbeidstakerne hardere enn bedriftseierne.

Argentina har en arbeidsstokk på 12 millioner, hvorav 40 prosent er organiserte i fagforeninger. Dette prosentandelen, som ved første øyekast kan virke lav, er en av de høyeste i Latin-Amerika. En av de største utfordringene for fagforeningene er den høye graden av fragmentering, da det finnes hele fem sentralorganisasjoner. Man kan dessuten spørre seg om lederskapet i fagorganisasjonene noen ganger er mer tilbøyelig til å støtte bedriftseiernes interesser, enn behovene til befolkningen som helhet.

Mellom 2012 og 2015 har det blitt gjennomført flere generalstreiker som alle har fått betydelig oppslutning. De streikende har tatt til orde for å forsvare arbeidsplasser og arbeiderrettigheter. På tross av dette ble det fra midten av 2013 gjennomført oppsigelser, permitteringer og framskyndelser av ferie i alle slags bransjer for å opprettholde lønnsomheten i privat sektor.

2014 var et hardt år for den argentinske økonomien. Den globale finanskrisen falt sammen med interne utfordringer i den argentinske industrien, noe som i sum førte at det ikke ble skapt nye arbeidsplasser. Tvert imot har det blitt gjennomført store nedskjæringer, ikke minst i bilindustrien. I skrivende stund har arbeidsledigheten i Argentina nådd 9 prosent.

Et strukturelt problem i landet er er intensiveringen av en produksjonsmodell basert på utvinning av naturressurser, som foruten å være svært forurensende er sterkt kontrollert av utenlandske firmaer. Det vil si, de siste årene har Argentina gått tilbake til en mer råvarebasert økonomi mens en stor andel av inntekter går til transnasjonal selskaper.

Den argentinske regjeringen har med stor iver lagt til rette for vekst i agrobusiness, oppstart av ny storskala gruvedrift og utvidelsen av ukonvensjonell olje- og gassutvinning. Med utgangspunkt i argumenter om de komparative fordelene som de høye prisene på disse varene ville gi, etablerte regjeringen strategiske allianser med transnasjonale investorer som Monsanto, Chevron og Barrick Gold.

Baksiden av utvinningsmedaljen er at ressursene samles på få hender. Bare 5,8 prosent av den dyrkbare jorda eies i dag av småbønder, men disse står likevel for en betydelig andel av matforsyningen i landet. I løpet av de siste 20 årene har imidlertid andelen småbønder i jordbruksindustrien sunket med 33 prosent. I tillegg er det for øyeblikket ni millioner hektar land tilhørende småbønder og urfolk som er gjort krav på av privat eller statlig sektor. Justisdepartementet, som har dømmende myndighet i denne konflikten, er selv en pådriver for den nåværende utviklingsmodellen. Staten og private selskaper lover flere arbeidsplasser og regional utvikling som følge av disse storprosjektene. Ser man imidlertid nærmere på for eksempel storskala gruvedrift, vil man oppdage at mindre enn 0,7 prosent av landets registrerte lønnsmottakere arbeider i denne næringen.

Problemene rundt utvinningsmodellen viser at demokratiet har noen begrensninger som uttrykk for folkeopinionen. Dersom en befolkning protesterer mot miljøskadelig virksomhet i deres lokalmiljø, finnes det få formelle kanaler de kan benytte seg av for å nå frem og bli hørt. Dette er kanskje hovedforklaringen på de lokale uttrykkene for motstand og protest som har etablert seg i ulike deler av landet.

Et eksempel er Sammenslutningen av folkeforsamlinger (La Unión de Asambleas Ciudadanas), som så dagens lys i 2006 da de ledet protestene mot plyndringen og forurensningen forbundet med gruvedriftsaktivitetene i La Rioja. I Islas Malvinas i Córdoba demonstrerte den lokale forsamlingen mot Monsantos etablering av en plantasje med genmanipulert mais. Denne konflikten pågår fortsatt. 29 mapuche-landsbyer i Neuquén motsetter seg fordrivelse og kjemper mot fracking i petroleumsfeltet Vaca Muerta, som er initiert av den argentinske staten i samarbeid med det transnasjonale selskapet Chevron. Disse er bare noen få eksempler på motsetningene mellom den rådende økonomiske modellens interesser, og velferden til store deler av befolkningen.

Desember 2001 markerte slutten på 35 år med nyliberalisme, innskrenkning av velferdsstaten, utarming av store deler av befolkningen, internasjonalt gjeldsslaveri og ublu fortjeneste i bedriftssektoren. Dette var året da den største folkebevegelsen siden 70-tallet reiste seg og krevde avgangen til daværende presiden Fernando De La Rua, og med det skapte dyp krise i det politiske systemet. En provisorisk regjering erklærte Argentina konkurs og ute av stand til å betjene sin statsgjeld.

Senere vedtok regjeringene til Nestor Kirchner (2003-2007) og deretter Cristina Fernández de Kirchner (2007-2015) å anerkjenne statsgjelden til tross for mistanker om at den bunner i underslag og korrupsjon, både under diktaturet og under senere demokratiske regjeringer. Ulike grupperinger på venstrefløyen var kritiske til denne avgjørelsen. De fremholdt at det var nødvendig å gjennomføre en grundig undersøkelse for å få svar på hvordan og under hvilke omstendigheter landet har pådratt seg gjelden.

Fra 2005 reforhandlet Kirchner-regjeringene gjelda og konfronterte hvert av forfallene som var skissert. Dette var med på å gjenopprette landets rykte som en pålitelig økonomisk samarbeidspartner.

Bare sju prosent av kreditorene lot være å delta i disse reforhandlingene. Årsaken var uenighet om innholdet i avtalene, samt et åpenbart håp fra kreditorenes side om bedre tider og nye muligheter for gjeldsspekulasjon. De ville at den argentinske staten skulle betale overpris for obligasjoner som var kjøpt på billigsalg, men ettersom Argentina lyktes i å forhandle med 93 prosent av kreditorene sine, endte det dårlig for disse såkalte «holdouts-ene».

I løpet av våren 2014 kom saken opp i amerikanske domstoler, hvor de forfordelte hedgefondene, kalt gribbefond, anklaget Argentina for mislighold av sine betalingsforpliktelser. Dommeren ga gribbefondene medhold og vedtok å sperre Argentinas bankkonti. Dette gjorde det umulig for landet å etterleve sine forpliktelser til de resterende 93 prosent av sine kreditorer, og snart gikk ryktene om at en ny konkurs sto for døren.

Konflikten ble internasjonalt kjent og var snart et hett tema i mediene både i USA, Europa og Latin-Amerika. Noen medieselskap, som CNN, BBC og NRK, varslet argentinsk konkurs og en potensiell politisk krise. Andre, som TELESUR, Russia Today og det iranske selskapet Hispan TV, fordømte gribbefondene og de amerikanske domstolene for deres utpressing av den argentinske staten, og hevdet at ryktene om konkurs var fullstendig ubegrunnede.

I de påfølgende ukene kom regjeringene i en rekke land med uttalelser hvor de støttet den ene eller den andre versjonen av konflikten. Den var også gjenstand for debatt i organisasjoner som EU, G77 + Kina, UNASUR og FNs generalforsamling.

Etter 12 år i regjering kan partiet Frente para la Victoria (FPV) ikke lenger regne med noen av sine to store ikoner. Néstor Kirchner gikk bort i oktober 2010, og Cristina Fernández de Kirchner kan ifølge Grunnloven ikke gå inn i en tredje presidentperiode på rad. Daniel Scioli, tidligere visepresident og nåværende guvernør i Buenos Aires, stiller som kandidat for regjeringspartiet. Allianser innen FPV, støtten fra viktige økonomiske aktører som har nytt godt av 12 år med Kirchner-regjering, og hans åtte år ved makten i landets mest folkerike provins, utgjør en betydelig oppbakking som er verdt å merke seg.

Scioli representerer for mange en konservativ dreining i det kirchneristiske prosjektet, og kandidaturet hans er et godt eksempel på de motsetningene som finnes innad i regjeringspartiet. Det faktum at FPV stiller med en kandidat som har vært byråkrat i de nyliberale regjeringene til Carlos Menem (1989-1999) og Eduardo Duhalde (2002-2003), har forsvart den statlige terrorismen som fant sted under det siste militærdiktaturet, og dessuten opprettholder nære bånd til mediegruppen Clarin (en erklært fiende av regjeringen), viser at kirchnerismen er alt annet enn entydig.

I motsatt fløy står den liberale høyresiden delt i to fronter. Den ene ledes av den nåværende byrådslederen i Buenos Aires, bedriftseieren Mauricio Macri, mens den andre fronten anføres av Sergio Massa, som seiret over kirchnerismen i parlamentsvalget i 2013. Selv om ingen av dem har erklært seg villige til å inngå allianser, deler de to frontene et utpreget nyliberalt prosjekt, og de opprettholder velsmurte forbindelser til USAs ambassade. Begge uttrykker en generell enighet med den økonomiske retningen landet har tatt de siste årene. Samtidig er de høyst kritiske til de progressive aspektene ved Kirchner-regjeringene, slik som tilnærmingen til de andre landene i Latin-Amerika og en svekket nord-amerikansk innflytelse, menneskerettighetspolitikk, lov mot mediemonopoler, tilbakeføring til staten av privatiserte selskaper og større statlig tilstedeværelse i store deler av samfunnet.

I dette stadig mer høyreorienterte politiske klimaet, finner man et spenn av sosiale bevegelser, partier og aktivister, som representerer alt fra det progressive til det venstreradikale. Disse føler seg ikke representert av de større politiske partiene, men de klarer heller ikke å enes om et felles politisk prosjekt som kunne tiltrekke seg de store massene.

I disse miljøene finner man også desillusjonerte kirchnerister, som tar avstand fra utviklingen i partiet og Sciolis kandidatur. Man kan også nevne organisasjoner som, selv om de har støttet de mest progressive sidene av kirchner-regjeringene, likevel har forholdt seg kritiske til de strukturelle problemene som står uten løsning. Et eksempel er Den Patriotisk-revolusjonære bevegelsen Quebracho (Movimiento Patriótico Revolucionario Quebracho.) Videre finnes det mer spesialiserte organisasjoner, slik som Nasjonalt Nettverk for Alternative Medier (Red Nacional de Medios Alternativos), Arbeiderforbundet for folkeøkonomi (Confederación de Trabajadores de la Economia Popular) og Nasjonalt Kvinneforum (Encuentro Nacional de Mujeres). Sistnevnte er en bauta i arbeidet mot tvangsprostitusjon og for retten til lovlig, gratis og trygg abort.

Arbeidernes Venstrefront (Frente de Izquierda y de los Trabajadores), som med en venstreradikal diskurs fikk mer enn èn million stemmer i valget i 2013 og har en synlig plass på venstresiden i Kongressen, burde også nevnes som del av dette konglomeratet av krefter.

Sist men ikke minst har man den delen av venstresiden som ble født i kampen mot nyliberalismen under krisen i 2001. Disse gruppene var en videreføring av det som ble kalt «de sosiale bevegelsene» på 90-tallet, da de deltok aktivt i motstanden mot forslaget fra USA om å opprette en frihandelsavtale, kjent som ALCA-avtalen. De sto tidligere for en fullstendig avvisning av politiske institusjoner som sådan, men i senere år har de blitt inspirert av de politiske prosessene i Bolivia og Venezuela. Siden 2013 har denne delen av venstresiden kastet seg inn i seg valgdebatten som en ny front i kampen, og de har nå gjort etableringen av egne partier til et av sine politiske gjøremål. Samlet Folkelig Front (Frente Pueblo Unido), For Fedrelandet (Patria Grande), Folkebevegelsen Verdighet (Movimiento Popular la Dignidad) og Folkelig Front Dario Santillán (Frente Popular Dario Santillán) er noen eksempler på slike grupper.

I et såpass heterogent og komplekst politisk landskap er det vanskelig å forutsi utfallet av det nært forestående presidentvalget. Likevel er det tydelig hva som vil bli vinnerens viktigste oppdrag, nemlig å samle folket slik at de som nasjon kan ta steget videre i retning et frigjørende politisk prosjekt.