Følg oss på:
Norge knytter stadig sterke bånd til Latin-Amerika både næringsmessig og politisk. LAG er opptatt av at norske aktører ikke begrenser landenes politiske handlingsrom.

Næringslivet blir en stadig viktigere aktør i norsk utviklingspolitikk. Selskaper og fond sies å skape arbeidsplasser og bringe økonomisk utvikling gjennom sine investeringer i utviklingsland. Men hvilken utvikling er det vi snakker om? Flere investeringer går på akkord med lokal verdiskapning og bryter anerkjente menneskerettigheter. Når investeringene i tillegg er preget av hemmelighold og manglende tilgang på informasjon, kan vi da si at investeringene bidrar til utvikling? 

Investeringer og privat næringsliv får en stadig viktigere rolle i den norske utviklingsdiskursen. Norske private aktører investerer i stadig større grad i utviklingsland med den hensikt å bidra til økonomisk utvikling og tilhørende positive ringvirkninger. Det har blitt en utbredt enighet i den offentlige debatten at næringslivet er nøkkelen ut av fattigdom: Det skal skape arbeidsplasser og legge til rette for økonomisk utvikling. Men på hvilke betingelser skjer denne utviklingen? Ofte skjer investeringer på bekostning av miljø og rettigheter, og det er lokalmiljøet og nærsamfunnet som må ta kostnadene. Miljøforringelse, nedsatt livskvalitet og brudd på menneskerettigheter, er noen eksempler på konsekvenser av norske investeringer i Latin-Amerika.

Norges to ansikter

Norge har gjennom årene bygd seg opp et inntrykk som foregangsnasjon innen menneskerettighets- og fredsarbeid. Vi er en ivrig støttespiller til FN og dens underliggende institusjoner. Norge var blant annet det første landet til å ratifisere ILOs konvensjon 169 om urfolks rettigheter. Samtidig er staten Norge involvert i menneskerettighetsbrudd gjennom sine investeringer i utlandet, både via statseide selskaper, Statens Pensjonsfond Utland og via næringslivsbistand.

I utviklingens navn investeres offentlige midler i gruver og vannkraftverk, men dette skjer sjelden på lokalbefolkningens premisser. I noen tilfeller blir ikke urfolk og lokalbefolkning konsultert på forhånd, og mange opplever i tillegg konsultasjonsrunder med manglende eller manipulerende informasjon. Dette på tross av at regjeringen har uttalt at det er særdeles viktig å sikre «urfolks og lokalsamfunns rettigheter og medbestemmelse i planleggingen og gjennomføringen av prosesser knyttet til deres landområder og livsgrunnlag» (Stortingsmelding 10 (2014-2015)).

Et annet problem er den manglende tilgangen på informasjon og dermed tilsvarende begrensede mulighet for å følge opp investeringene. Mange av investeringene i Latin-Amerika skjer via en tredjepart. Enten gjennom oppkjøp av eierandeler i andre selskaper, eller gjennom investeringer i finansinstitusjoner, som igjen investerer i lokale prosjekter. Disse mellomleddene som skiller norsk næringsliv fra den virksomheten det faktisk investeres i gjør det vanskeligere for media og sivilsamfunn som vaktbikkjer å følge med på hvorvidt investeringene faktisk oppfyller sitt formål, og ender opp der de skal. Dette gjør det også tilsvarende vanskeligere å måle deres utviklingseffekt, samtidig som det er lettere å avfeie skyld i brudd på menneske- og arbeiderrettigheter.

Eksemplene på Norges to ansikter i Latin-Amerika er flere, deribalnt Yaras involvering i Itataia-gruven i BrasilNorfunds investeringer i Ficohosa i Honduras og Hidro Santa Cruz i GuatemalaStatkraft i Brasil og SN Power i Chile

Aktivt eierskap?

Den norske stat har tydelige forventninger til hvordan private norske selskap bør oppføre seg i utlandet. Samtidig er staten selv eier eller investor i flere selskaper som investerer eller opererer i utlandet. Det gir en unik mulighet til å utføre aktivt eierskap gjennom komme med konkrete krav om ivaretakelse av de menneskerettslige forpliktelsene staten selv har påtatt seg. Hvis staten eier mer enn femti prosent har den et unikt handlingsrom og kan sette standarden for måten selskapet håndterer sin virksomhet, men lavere prosentandeler kan også bli brukt til å komme med føringer. Blant annet vil en eierandel på 34 prosent eller mer gi en såkalt negativ kontroll, der staten kan kreve at selskapets hovedkontor er plassert i Norge.

Det aktive eierskapet kan også brukes til å komme med konkrete krav til selskapene der staten er involvert. Regjeringen viser i stortingsmeldingene 10 og 35 (2014-2015) at den forventer at næringslivet følger opp krav om arbeiderrettigheter og menneskerettigheter. Men myndighetene har likevel få kjente mekanismer for å følge opp disse forventningene, og sivilsamfunnet gis lite innsyn i hvordan staten utøver sitt aktive eierskap ovenfor selskapene.

Retningslinjer for investeringer

Det finnes allerede internasjonale retningslinjer som mange selskaper har sluttet seg til. De mest kjente er FNs Global Compact og OECDs retningslinjer, i tillegg til ILOs kjernekonvensjoner på arbeiderrettigheter. Problemet med retningslinjer er at de ikke er juridisk forpliktende, og det dermed ikke er noen sanksjonsmuligheter overfor de aktører som bryter dem. Uansett om selskaper forplikter seg til å følge retningslinjene, vil det ikke få noen direkte konsekvenser om de skulle bryte med dem.

Det er derfor på sin plass med tydeligere krav til norske selskaper for å ivareta menneskerettighetene, hensynet til miljøet og et anstendig arbeidsliv. Et tiltak er å innføre pliktige forhåndsvurderinger av investeringer, med et særskilt fokus på rettigheter og miljø, og i konsultasjon med berørte parter (lokalsamfunn) samt det organiserte sivilsamfunn for øvrig. På den måten vil det være mulig å få større klarhet i hvilke faktorer som avgjør om en investering anses for å være god. Ikke minst vil det gi både myndighetene og samfunnets vaktbikkjer bedre forutsetninger for å kunne følge opp investeringene.

Hvis målet er å bidra til bærekraftig utvikling, kan ikke økonomisk vekst være det eneste målet. Man må også ta hensyn til lokalmiljøet rundt og sørge for at lokalbefolkningen ikke får nedsatt livsverdi. LAG krever at myndighetene innfører konkrete krav til standarder for å ivareta konsultasjonsrett, menneskerettigheter, miljø og et anstendig arbeidsliv i selskaper hvor staten har eierinteresser. Det bør også innføres pliktige forhåndsvurderinger fra selskapenes side om hvordan investeringene deres kommer til å påvirke miljø og lokalbefolkning.

Hva gjorde vi?