Følg oss på:
Latin-Amerikas tid som USAs bakgård er over. Militære intervensjoner, åpen politisk innblanding og støtte til diktatorer hører fortiden til. Men på tross av sterkere demokratier, politisk endring og nye, progressive grunnlover i flere land er det fortsatt sterke krefter som motarbeider demokratisk endring. Det siste tiåret har fire folkevalgte presidenter blitt utsatt for kuppforsøk i Latin-Amerika. Politivolden øker og organisasjons- og ytringsfriheten er under sterkt press. Samtidig bygges de amerikanske militærbasene opp i Colombia, og Mellom-Amerika øker sitt militære forbruk.

Folk og regjeringer i hele Latin-Amerika ble rystet da den honduranske presidenten Manuel Zelaya ble utsatt for statskupp i 2009. Zelaya ble avsatt i et kupp utført av det militære, på ordre fra høyesterett, og med støtte fra landets elite. Kuppet ble fordømt verden over, inkludert av FN og USA. Lederen for nasjonalforsamlingen, Roberto Micheletti, som hadde hatt en aktiv rolle i avsettelsen, tok over som president og styrte landet i et halvt år preget av sosial uro, politisk motiverte drap, sensur og undertrykkelse. Valget i 2010 ble ikke anerkjent av de sosiale bevegelsene i landet og opposisjonelle krefter er utsatt for trusler og drap. Situasjonen minner om 1980- tallets Juntakupp

Kuppet i Honduras skapte en spent stemning i hele regionen og spesielt i de venstre- og sentrumsorienterte landene. Kupp var gjennom mange tiår elitens reaksjon på regjeringers forsøk på fordeling av ressurser og makt. Kuppet i 2009 kom overraskende da regionen hadde levd uten slike autoritære inngrep siden kuppforsøket på Chavez i 2002. Nå ble ledere i hele regionen redde for at lignende ting skulle skje i deres land.

Trusselen var reell. I 2010 opplevde det ecuadorianske folk kuppforsøk og i 2012 ble den paraguayanske Lugo utsatt for parlamentarisk kupp. Bakgrunnen for alle de to kuppene og det ene kuppforsøket var at presidentene hadde forsøkt å omfordele ressurser og makt. 


Regional uavhengighet

Latin-Amerikas tid som USA sin bakgård er definitivt over. Den politiske viljen og gjennomføringsevnen til regional uavhengighet er sterk. Oppbyggingen av regionale institusjoner som CELAC har langt på vei erstattet det USA dominerte OAS. I CELAC er alle de latinamerikanske landene samlet, uavhengig av geografi og politisk farge. De nye mellomstatlige organisasjonene har vist seg svært effektive når det kommer til utvikling av felles politikk og svært heldig når det gjelder samarbeid i regionen. 

Som tidligere NRK korrespondent Erling Borgen skrev i Latin-Amerikaboka 2008 hadde Venezuela trolig vært invadert av USA dersom Hugo Chávez hadde vært president på l980-tallet.Chavez, Morales, Correa, Lula, Roussef og Fernandez har tatt sterk avstand fra USA sin imperialisme. Takket være politisk uavhengighet og sterke ledere med stor støtte i befolkningen, vurderer ikke USA invasjon i regionen.   

Amerikansk imperialisme

Men USA spillerfortsatt en sentral rolle på kontinentet. USA er en viktig alliert for høyreorienterte regjeringer og for opposisjonen i venstre- og sentrumsorienterte land. I tillegg blir resten av verden sin forståelse av - og relasjon til regionen preget av at virkeligheten rapporteres gjennom nyhetsbyrå lokalisert i USA.

USA sine militærbaser er bygd ned flere steder, men i Colombia er trenden motsatt. Fra 2009 fikk militærpersonell fra USA bruke hele 7 militærbaser i Colombia. Avtalen om USAs militære tilstedeværelse i Colombia ble særlig fordømt av Brasil, Bolivia og Venezuela. Militærbasene var hovedtema på alle møtene mellom statslederne dette året, og har ført til en ytterligere regionalisering av den interne væpnede konflikten i Colombia.

Ifølge Fredslaget vokste det militære forbruket i regionen med 61 prosent fra 2004 til 2013. Det er Mellom-Amerika som står for økningen, mens Sør-Amerika samlet sett har redusert sitt militære forbruk.

Kriminalisering og undertrykking av sosiale bevegelser

På tross av at sosiale bevegelser bidrar til økt samfunnsdeltagelse og demokratiseringsprosesser i flere land, er det fremdeles farlig å være politisk aktiv på venstresiden i Latin-Amerika. Fagforeningsmedlemmer drepes, studentaktivister fengsles og kvinner er utsatt for seksuell tortur. Fra Honduras, Guatemala, Colombia og Brasil rapporteres det om økt bruk av arrestasjoner og domfellelser som følge av fredelige demonstrasjoner. Sosiale protester blir møtt med politivold og sivilsamfunnsorganisasjoner av alle typer blir stemplet som terrorisme. 

Transnasjonale selskaper beskyttes av myndighetene og bruker militæret og paramilitære grupper for å beskytte omstridt virksomhet i land som Honduras, Guatemala, Colombia og Mexico. Disse landene er eksempler på stater som undertrykker sosial protest og demokratiske rettigheter ved å kriminalisere sosiale bevegelser. Bruken av politi og militære til å slå ned på folkelige protester viderefører tradisjoner fra fortidas undertrykkende regimer. Den daglige voldskriminaliteten påvirker lokalsamfunn, nabolag, familier og enkeltmennesker. Kriminalitet og følelse av usikkerhet blant store deler av befolkningen brukes av autoritære regimer som begrunnelse for bruk av undertrykkende metoder.

Media - den andre statsmakt

LAG ser også med bekymring på hvordan media spiller en politisk rolle i regionen. Det er en stor eierkonsentrasjon av mediehusene som driver aktiv svertekampanje mot venstrepolitiske regjeringer. 

Hva gjorde vi?

I Norge er Oslo Freedom Forum (OFF) lenge blitt kritisert for å være et skalkeskjul for krefter som motarbeider sentrum-venstreregjeringer i Latin-Amerika. I 2015 arrangerte LAG et alternativt menneskerettighetsforum parallelt med OFF. Vi laget også en rapport om gjester som tidligere er invitert til konferansen, og hadde meningsytringer i avisene. LAG har arbeidet opp mot OFF i flere år.

Artikkel: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Oslo-Freedom-Forum-En-ensidig-fremstilling-av-Latin-Amerika--7753316.html