Forventningene var store da Daniel Ortega, en av de store heltene fra revolusjonen og president under sandinisttida på 1980-tallet, kom tilbake til presidentstolen i 2006. 16 år med nyliberalistisk politikk hadde ført til en sterk krympet stat og det mange hevdet var en reversering av revolusjonen. Riktignok hadde de nyliberale regjeringene klart å få landet ut av den økonomiske krisa som preget landet på slutten av 1980-tallet. Den relativt stabile økonomien klarte imidlertid ikke å få bukt med fattigdommen. Korrupsjonen økte og misnøyen med høyresida vokste hos store deler av befolkningen. Samtidig økte den interne splittelsen hos høyresida, noe som uten tvil hjalp Ortega og sandinistene tilbake til makta. Med nye, og omstridte, allianser med blant annet den katolske kirken og privat sektor, framsto Ortega som mer pragmatisk enn tidligere. Men han hadde ikke forlatt retorikken fra sandinisttida, og under slagordet El Pueblo Presidente, «Folket som president», forsøkte Ortega å videreføre den lovende revolusjonen som strandet etter flere år med borgerkrig, USAs blokade, og økonomisk kaos.

Daniel Ortega og sandinistpartiet (FSLN) har stor oppslutning blant velgerne i Nicaragua. Ortega vant presidentvalget i 2011 med solid margin. Med 63 av 92 representanter i parlamentet, sikret FSLN seg også et stort flertall og kan i praksis iverksette sin politikk uten å måtte ta hensyn til eller forhandle med opposisjonspartiene. Lokalvalgene i 2012 bekreftet tendensen. FSLN fikk 75 prosent av stemmene og sitter nå med makten i de fleste kommunene i landet. I 2014 var det valg i de autonome atlanterhavsregionene, og igjen fikk FSLN et flertall av stemmene.

I tillegg til at FSLN sitter med to-tredjedelers flertall i parlamentet og makten i de fleste av landets kommuner, har partiet også i praksis kontroll over viktige statsinstitusjoner som valgrådet og Høyesterett. Parlamentet velger medlemmene av Høyesterett, og dette hindrer framveksten av et partipolitisk uavhengig rettssystem. FSLNs sterke innflytelse i Høyesterett har muliggjort vedtak av grunnlovsendringer og lover eller reformer som har vært svært kontroversielle og på grensen til å være grunnlovsstridige.

Samtidig som FSLN dominerer stadig større deler av nicaraguansk politikk, beholder Daniel Ortega og hans kone, Rosario Murillo, makten i partiet. Ortegas lederposisjon er vanskelig å utfordre, noe som både skyldes hans historiske posisjon under revolusjonen og i partiet, og stadig mindre rom for kritikk internt. En svært omstridt grunnlovsendring i desember 2013 åpner for en tredje presidentperiode for Ortega, noe som har gitt nytt liv i opposisjonens anklager om at hans ambisjon er å være president på livstid.

Konsentrasjonen av makt internt i partiet har ført til at mange tidligere sentrale FSLN politikere har trukket seg fra partiet og politikken. Mange har anklaget Ortega og resten av ledelsen for å ha fjernet seg fra mange av sandinismens verdier og prinsipper, for i stedet å la seg lede av økonomiske og maktpolitiske interesser. På den andre siden er det fortsatt mange helhjertede sandinister i kommunestyrer og lokale FSLN-organer som jobber for reelle endringer. Bildet av dagens FSLN er derfor nyansert og sammensatt.

Mens kontroverser og anklager om valgfusk preget de første valgene etter at FSLN overtok makten, ble de siste lokalvalgene gjennomført uten store protester. En av grunnene til dette er at historien fra kommunevalgene i 2008, hvor det var klare tegn på valgfusk, ikke har gjentatt seg. Samtidig har mulighetene for ekstern valgobservasjon begrenset seg, noe som også gir færre kritiske røster.

Først og fremst kan dette imidlertid forklares med Ortega og sandinistregjeringens popularitet blant det nicaraguanske folket, og en opposisjon som sliter stadig mer med å overbevise velgerne om at de er et reelt alternativ. Høyresida er fortsatt sterkt splittet etter store uenigheter mellom tidligere president Arnoldo Alemán og hans støttespillere, og landets andre liberale parti. Så lenge de to høyrepartiene står splittet, er det i realiteten ingen utfordrere til sandinistenes maktposisjon. Også utbryterne fra FSLN som dannet et reformistparti på 1990-tallet, sliter med å nå ut til folk utenfor de største byene. Sandinistrevolusjonen fortsetter å prege nicaraguansk politikk, hvor hovedskillet går mellom sandinist og ikke-sandinist. Foreløpig har ingen klart å utfordre denne skillelinjen, og utsiktene for politiske bevegelser som går på tvers av denne er svært små.

Sandinistene opprettholder mange av de sosiale reformene de iverksatte da de overtok makten i 2006. Særlig den fattigste delen av befolkningen har blitt prioritert i regjeringens program for boligbygging, alfabetisering og bedre helsetilbud. «Null sult»-programmet på landsbygda har bidratt til å styrke livsgrunnlaget for mange fattige bondefamilier. Formalisering av eiendomsforhold har gitt økt trygghet både på landsbygda og i byene. Satsing på bedre infrastruktur har ikke bare ført til bedre hovedveier, men har også gjort framkommelighetene i fattige nabolag i byer og på landsbygda bedre.

De sosiale programmene har utvilsomt ført til bedre levekår for Nicaraguas mange fattige. Synlige forbedringer i byene vitner om et land hvor mye blir bedre, til tross for en økende maktkonsentrasjon, noe som igjen forklarer mye av Ortegas popularitet.

FSLN har også satset stort på folkelig deltakelse. De såkalte «folkemaktskomiteene» ,Comités de Poder Ciudadano, er rom hvor folk kan delta og påvirke utformingen av lokalpolitikk. Gjennom disse komiteene ønsker Ortega å leve opp til slagordet om at folket er president. Men komiteene har blitt kritisert for å være for nært knyttet til partistrukturen, og for å være et maktinstrument for FSLN i stedet for et rom hvor alle kan delta uavhengig av partisympatier. De er utvilsomt knyttet til FSLN, men samtidig er takhøyden større på lokalt plan, og de kan derfor bidra til både økt deltakelse og en politikk som svarer på reelle behov.

1800-tallets planer om Nicaragua som hovedferdselsåre for trafikken mellom Stillehavet og Atlanterhavet har blitt vekket til live igjen. I 2013 godkjente Parlamentet planene om å bygge en kanal gjennom Nicaragua. Kanalen skal bygges og driftes av et kinesisk selskap som vil eie rettighetene og inntektene fra kanalen de første femti årene. Statens eierandel starter på 1 prosent, og vil øke med et prosentpoeng hvert år. Avtalen åpner for en forlengelse av perioden i ytterligere femti år.

Regjeringen satser stort på dette megaprosjektet, som de mener vil gi landet økonomisk vekst og gjøre det til et attraktiv sentrum for både skipsfart og handel. Prosjektet har framprovosert sterk kritikk fra både opposisjonen, miljøbevegelsen og andre deler av sivilsamfunnet. Miljøbevegelsen frykter for konsekvensene av utbyggingen og skipsfart i et områdene i landet med størst biologisk mangfold. I tillegg blir prosjektet kritisert for å ha vært utviklet uten tilstrekkelig konsultasjon, og for å bli vedtatt før ruta var klar og miljøkonsekvensene utredet. Kritikere stiller også spørsmål til om kanalprosjektet vil føre til den økonomiske veksten Nicaragua trenger, og etterlyser en helhetlig strategi for økonomisk og sosial utvikling.

Nicaragua har hatt en relativt stabil makroøkonomisk utvikling de siste årene. Den årlige økonomiske veksten har ligget rundt 4 prosent, noe som gir en reell vekst befolkningsveksten tatt i betraktning. Fattigdommen er noe redusert siden 2005, ifølge tall fra FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL). Fra 61,9 prosent i 2005, levde 58,3 prosent av befolkningen i fattigdom i 2009. Andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom har også gått ned tilsvarende, fra 31,9 prosent i 2005 til 29,6 prosent i 2009. Beregninger fra CEPAL viser imidlertid at de økonomiske forskjellene i landene har blitt redusert siden 2001. Samtidig har landet falt fra 120. plass på FNs Human Development Index (HDI) i 2008 til 132. plass i 2013.

Sammen med de øvrige mellomamerikanske landene signerte Nicaragua en samarbeidsavtale med EU i 2012 (Acuerdo de Asociación UE-CA). Avtalen har blitt omtalt som en alternativ frihandelsavtale, og skal sikre mellomamerikanske varer tilgang på det europeiske markedet. Samtidig gir den EU store fordeler og tilgang på viktige områder som energi, telekommunikasjon, utnyttelse av naturressurser og anbud på offentlige tjenester. Avtalen har vært sterkt kritisert for å være mer omfattende enn frihandelsavtalen med USA (CAFTA –DR), og for å redusere landenes handlingsrom og kontroll over egen økonomi og ressurser. Foreløpig har det ikke vært konkrete eksempler på positiv eller negativ effekt av avtalen for Nicaraguas del.

Klimaendringer forsterker Nicaraguas sårbarhet for naturkatastrofer. Lengre tørkeperioder og store nedbørsmengder truer produksjonen av basismatvarer. Programmer direkte rettet mot småbønder reduserer deres sårbarhet noe. Kraftige soppangrep på kaffeplantene har ført til et stort fall i kaffeproduksjonen, noe som har spesielt alvorlige konsekvenser for små kaffeprodusenter. Nicaragua har omfattende strategier for ren energi og klimatiltak, inkludert skogbevaring hvor de knytter seg opp mot REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation). Tiltak for å redusere avskogning har gitt resultater. Ifølge Det nicaraguanske skoginstituttet (INAFOR) er avskogningsraten redusert med 9 prosent fra 2009 til 2013. Samtidig legger ekspanderende kvegproduksjon og afrikansk palmeplantasjer sterkt press på skogreservene.

Costa Rica har i mange år vært målet for de mange nicaraguanerne som emigrerer i håp om et bedre liv. Det antas at om lag en halv million nicaraguanere bor i Costa Rica. De siste årene har migrasjon til USA økt, og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) anslår at det var om lag 350 000 nicaraguanere i USA i 2010. Pengeoverføringer fra nicaraguanere bosatt i utlandet utgjør en viktig inntektskilde for både familier og landet. Ifølge Den interamerikanske utviklingsbanken (BID) utgjør pengeoverføringene 12 prosent av brutto nasjonalprodukt. For mange er også sesongarbeid i andre naboland som El Salvador en viktig inntektskilde.

Nicaragua har lenge vært unntaket i en region som preges av skyhøye drapstall, gjengvold og narkorelatert vold. Selv om presset fra de største gjengene fra den nordlige delen av Mellom-Amerika (MS-13 og Barrio 18) øker, har ikke disse gjengene fått et skikkelig fotfeste i Nicaragua. Det nicaraguanske politiets fokus på forebyggende arbeid og dialog med ungdom har vært en viktig faktor for å demme opp for dette presset. Atlanterhavskysten er et viktig transittsted for narkotikahandelen, men foreløpig har det vært få tilfeller av oppgjør mellom ulike bander eller karteller.

Siden revolusjonen har Nicaragua hatt et sterkt og viktig sivilsamfunn. Det sivile samfunn har spilt en viktig rolle for å fremme tema som kvinners rettigheter, likestilling, kultur, fagforeninger og bønders rettigheter, og var en viktig motmakt til høyreregjeringene på 1990- og 2000-tallet. Historisk har mange vært knyttet til FSLN, men flere av organisasjonene og de sosiale bevegelsene har fjernet seg fra partiet.

Særlig kvinnebevegelsen har vært kritiske til Ortega. Dette skyldes både anklagene om overgrep mot hans stedatter og endringer i abortloven som ble vedtatt etter valget i 2006. Den nye abortloven innebærer et totalforbud mot all abort, og er en av de strengeste lovene i regionen. Totalforbudet mot abort er sett på som et resultat av Ortegas allianse med den katolske kirken. Selv om regjeringen har vedtatt lover som styrker kvinners tilgang på og eierskap til jord, er forholdet preget av sterk mistillit fra begge sider.

I dag er det særlig miljøbevegelsen som merker at rommet for innflytelse reduseres etter hvert som deres kritikk mot den planlagte kanalen og andre deler av regjeringens miljøpolitikk øker. Handlingsrommet for regjeringskritiske organisasjoner snevres inn, og mange organisasjoner velger å holde en lav profil.

De to autonome regionene på Atlanterhavskysten utgjør nesten halvparten av landets territorium. Regionene har et enormt biologisk mangfold og store naturressurser. En stor andel av befolkningen på Atlanterhavskysten er urfolk eller afroetterkommere. Da de to regionene fikk innvilget autonomi i 1989 var forvaltning av naturressursene fortsatt langt under sentralregjeringen i Managua. Etter en mer enn ti år lang prosess har man nå tatt et viktig sted mot mer reelt selvstyre. Ny grenser er oppmålt og disse skal i praksis legges under de nyopprettede områderegjeringenes kontroll. Disse områderegjeringene skal settes sammen på tradisjonelt vis, og følger ikke den vanlige kommune/regionsstrukturen. De skal ha full forvaltningsrett over naturressursene og på papiret vil dette styrke urfolks og afroetterkommeres rettigheter.

Utfordringene står imidlertid i kø. Fortsatt mangler områdegjeringene kapasitet til å styre, og det er svært lite kjennskap til den nye loven hos befolkningen. Det er stor risiko for at prosessen hvor områderegjeringene selv skal vurdere hvilke aktører utenfra som skal få fortsette sin virksomhet i området eller måtte trekke seg ut, blir preget av maktkamp og korrupsjon. I tillegg har et økt press på fiskeressursene ført til at stadig flere må finne alternative inntektskilder. Det vil være svært utfordrende for områderegjeringene å legge forholdene til rette for en bærekraftig utvikling og forvaltning av naturressursene.

Både Venezuela og Cuba har vært sentrale allierte for Ortega etter at han overtok makten i 2006. Nicaragua er med i handelssamarbeidet ALBA, og mottar enorme summer i bistand fra Venezuela. Forvaltningen av disse bistandsmidlene gjennom Albanisa, et statlig/privat foretak hvor sentrale FSLN-topper har sterke interesser, har blitt sterkt kritisert. De siste årene har Russland blitt en stadig viktigere støttespiller for Nicaragua, i tillegg til Kina.

Behovet for nye allianser er stort etter at de fleste europeiske landene, deriblant Norge, har trukket hele eller store deler av bistanden til Nicaragua. Norges langvarige tilstedeværelse i landet ble avsluttet da den norske ambassaden ble lagt ned i 2012. Norge opprettholder fortsatt bistandssamarbeid med noen lokale organisasjoner. I tillegg har SAIH, Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp og Redd Barna samarbeid med flere lokale organisasjoner. Framtiden for norsk engasjement i landet er imidlertid svært usikker. En ytterligere reduksjon av norsk tilstedeværelse og samarbeid i landet vil bryte ned et historisk viktig samarbeid – hvor nettopp Nicaragua og sandinistrevolusjonen spilte en enormt viktig rolle for oppbyggingen av den norske solidaritetsbevegelsen for Latin-Amerika.