Costa Rica har et veletablert og stabilt demokrati. Landets politiske utvikling og demokratiske tradisjon er unik i mellomamerikansk sammenheng. Etter en kort borgerkrig i 1948 ble hæren avskaffet, noe som frigjorde flere ressurser til velferdsgoder for befolkningen. Dette har ført til oppbygging av velferdsinstitusjoner som inkluderer flesteparten av innbyggerne.

Med det overraskende valget av Luis Guillermo Solís fra Partido de Acción Ciudadana (PAC) til president i 2014 har Costa Rica fått sin første president fra et annet parti enn de to tradisjonelle.

Siden borgerkrigen i 1948 fram til 2002 hadde Costa Rica et topartisystem, der det sosialdemokratiske Partido Liberación Nacional (PLN) og det kristendemokratiske Partido de Unidad Socialcristiana (PUSC) vekslet om å inneha regjeringsmakten.

I 2010 ble Laura Chinchilla (PLN) valgt til Costa Ricas første kvinnelige president med klar margin foran sin hovedutfordrer Ottón Solís fra PAC. Men Chinchillas presidentperiode ble katastrofal. Den var preget av en rekke korrupsjonsskandaler, og hun ble rangert som landets minst populære president gjennom tidene og som den minst populære av presidentene i Latin-Amerika. Intensiteten i de sosiale protestene nådde historiske høyder i Chinchillas presidentperiode. Regjeringspartiet hadde mistet sin troverdighet og PLNs kandidat foran presidentvalget i 2014 Johnny Araya, ordfører i hovedstaden San José siden 1998, fikk derfor en svært vanskelig oppgave. Araya forsøkte å distansere seg fra Chinchilla og lanserte seg som den som skulle finne tilbake til PLNs sosialdemokratiske røtter.

PACs grunnlegger Ottón Solís hadde vært partiets presidentkandidat i tre valg på rad og ønsket ikke å stille igjen. Etter å ha vunnet det interne primærvalget med knapp margin var det derfor den forholdsvis ukjente historieprofessoren Luis Guillermo Solís som ble PACs presidentkandidat i 2014.

Johnny Araya lå best an på meningsmålingene, men hans nærmeste konkurrent var ikke PACs presidentkandidat Luis Guillermo Solís, men derimot José María Villalta fra det lille venstrepartiet Frente Amplio (FA). Villalta fremhevet seg som kandidaten til det eneste partiet som ikke var rammet av korrupsjonsskandaler

Første omgang av presidentvalget bød derfor på en overraskelse da Luis Guillermo Solís vant første valgomgang, med 30,6 prosent av stemmene, hårfint foran Johnny Araya (PLN), med 29,7 prosent. Villata (FA) kom på tredjeplass med 17,3 prosent. Solís og Araya gikk dermed videre til annen valgomgang. Da meningsmålinger viste at Araya ville være sjanseløs mot Solís i annen valgomgang annonserte Araya at han ikke ville drive aktiv valgkamp lenger. Men siden han ikke kunne trekke seg som kandidat ble andre valgomgang avholdt som normalt. Solís vant andre valgomgang med nesten 78 prosent av stemmene. President Solis’ viktigste fanesaker er å bekjempe korrupsjon, og redusere fattigdom og sosial ulikhet.

Det nye parlamentet er like fragmentert som det forrige. Antall partier som ble representert i det nye parlamentet økte fra 8 til 9, hvorav tre av dem med bare én representant hver. Med sine 13 representanter er PAC ikke i nærheten av å ha flertall i landets lovgivende forsamling som består av 57 medlemmer. Partiet har derfor innledet et samarbeid med FA og PUSC i parlamentet.

Valgets store taper, PLN, mistet hele 6 mandater, men er med 18 mandater fremdeles det største partiet i parlamentet. Vinnerne av parlamentsvalget var PUSC og fremfor alt FA. Et revitalisert PUSC under ledelse av partiets presidentkandidat Rodolfo Piza økte sin representasjon fra 5 til 8. Det lille venstrepartiet, Frente Amplio, fikk i 2010 valgt inn én eneste representant. Nå har de økt sin representasjon til 9 mandater og er dermed det tredje største partiet i parlamentet.

Valgene i 2014 var første gang lokalvalg på kommunestyrer og ordførere ikke ble avholdt samtidig med de nasjonale valgene på parlament og president. Dette var sannsynligvis en ulempe for regjeringspartiet PLN. 2014 var også første gang costaricanske borgere i utlandet kunne delta i valget.

En annen nyhet ved valget i 2014 var at partiene måtte nominere menn og kvinner annen hver gang på valglistene. Men siden partiene gjennomgående hadde nominert menn på toppen av valglisten i de ulike valgkretsene (det var ikke noe krav at en kvinne skulle stå øverst på valglisten), og en rekke partier bare vant ett mandat i valgkretsen, sank antallet kvinnelige representanter i det nye parlamentet fra 23 av 57 til 18 av 57.

Forholdet til Nicaragua har tradisjonelt vært anspent og tilspisset seg i oktober 2010, da uenighet om grenseelven San Juan nok en gang ble et tema. Costa Rica anklaget Nicaragua for invasjon av costaricansk territorium siden Nicaraguas mudring av San Juan-elven hadde skåret seg tvers gjennom en holme (Isla Calero) som tilhører Costa Rica. Saken gikk til den internasjonale domstolen i Haag, som kom med sin kjennelse i november 2013. Kjennelsen ga Costa Rica medhold i den forstand at Nicaragua ble pålagt å trekke seg ut og fylle igjen mudringkanalene de hadde laget.

Forholdet til Nicaragua ble ikke bedre da Nicaraguas president Daniel Ortega i september 2013 i en tale nærmest gjorde krav på den costaricanske grenseprovinsen Guanacaste. Dette området tilhørte Nicaragua administrativt i kolonitiden før det tre år etter uavhengigheten ble en del av Costa Rica. Daniel Ortega var den eneste av de mellomamerikanske presidentene som ikke ble personlig invitert til å overvære innsettelsen av president Luis Guillermo Solís.

Mens kriminalitet og narkotikahandel fremdeles utgjør et stort problem i Costa Rica, har det skjedd en viss forbedring på dette området under Chinchillas presidentperiode. Politiet er blitt styrket med personell og ressurser. Antall narkotikabeslag og mengden narkotika som blir beslaglagt har økt i de siste årene. Ifølge den årlige rapporten om rikets tilstand, el Estado de la Nación, for 2013 er mordraten (antall mord per 100 000 innbyggere) i løpet av de tre siste årene falt fra 11,5 til 8,7.

Costa Rica ligger langt fremme innen miljøpolitikk og hører til de grønneste landene i verden. Landet har lykkes med å reversere avskogingen, og over halvparten av landet dekkes i dag av skog. Naturreservater og nasjonalparker dekker i dag rundt en fjerdedel av landets territorium.

Costa Rica rangeres ofte høyt på ulike målinger av miljømessig ytelse. I 2012 ble landet rangert som nummer fem på Yale universitetets Environmental Performance Index (EPI), men falt i 2014 ned til 54. plass. Dette skyldtes at EPI i 2014 blant annet hadde inkludert rensning av avløpsvann som ny kategori i indeksen. Vannforurensning utgjør en av de miljømessige hovedutfordringene for landet. Costa Rica har satt seg som mål å bli karbonnøytralt innen tohundreårsjubileet for landets selvstendighet i 2021. En hovedhindring på veien mot dette ambisiøse målet er særlig transportsektorens avhengighet av og økende forbruk av fossilt brennstoff

Costa Ricas befolkning er mer homogen enn hva som er typisk for regionen, hovedsakelig bestående av hvite, etterkommere av spanjoler og andre europeere. Ifølge CIA World Factbook utgjør hvite 94 prosent, afrocostaricanere tre prosent, kinesere og andre to prosent. Urfolksgrupper utgjør den resterende prosenten, fordelt på åtte forskjellige urfolksgrupper.

Regjeringen prioriterer ikke rettighetene til urfolksgruppene, som for det meste holder til i fjellområdene i den sørlige delen av landet. Tre fjerdedeler av landets urbefolkning har liten eller ingen tilgang på elektrisitet, rent drikkevann, helsetjenester og skolegang.

Immigranter utgjør en voksende del av befolkningen. Hovedsakelig er immigrantene arbeidssøkende nicaraguanere som hvert år reiser til Costa Rica på lovlig og ulovlig vis. Ifølge folketellingen fra 2011 utgjør nicaraguanerne til sammen rundt sju prosent (cirka 290 000 personer) av landets befolkning. De mannlige immigrantene jobber ofte på kaffe- og bananplantasjene, mens kvinnene tar jobb som hushjelp.

Costa Rica klarte seg relativt bra gjennom den globale finanskrisen som startet i 2008. Costa Ricas økonomi har hatt stabil vekst siden 2006. Veksten i brutto nasjonalprodukt (BNP) på vel fem prosent holdt seg i 2012 over gjennomsnittet for Latin-Amerika. Inflasjonen har sunket gradvis fra 22,5 prosent på midten av 1990-tallet til 5,6 i 2013. Arbeidsløsheten var i 2012 på 7,8 prosent.

Men veksten har ikke kommet alle deler av befolkningen til gode. Ifølge el Estado de la Nación fra 2013 lever fortsatt 20,6 prosent av befolkningen i fattigdom, mens 6,3 prosent lever i ekstrem fattigdom. De sosiale forskjellene er blitt større. I 2012 var Gini-koeffisienten 0,518. Dersom alle har samme inntekt, vil Gini-koeffisienten være lik null, mens den vil være én dersom én person har all inntekt i samfunnet. I den latinamerikanske konteksten er Costa Rica ett av de få landene som oppviser økende inntektsforskjeller i løpet av det siste tiåret.

USA er fremdeles Costa Ricas største handelspartner, men Kina er blitt stadig viktigere. Costa Rica brøt i 2007 de diplomatiske forbindelsene med Taiwan, som ble erstattet av rikelige kinesiske investeringer i form av økonomisk støtte og bistand. Kina helfinansierte for eksempel byggingen av en helt ny fotballstadion i hovedstaden San José. En frihandelsavtale med Kina ble inngått i 2011. Kinesiske selskaper er involvert i ulike store infrastrukturprosjekter finansiert gjennom lån fra kinesiske banker. Det gjelder utvidelsen av oljeraffineriet i Moin på Atlanterhavskysten og forbedringen av hovedveien mellom hovedstaden San José og Limón, landets viktigste havneby på Atlanterhavskysten. Costa Rica har som mål å bli fullt medlem av handelsblokken Stillehavsalliansen (Chile, Peru, Colombia, Mexico), som utgjør den regionale konkurrenten til Mercosur.

Om lag 68 prosent av verdiskapningen i landet kommer fra servicenæringene. Turisme, og spesielt økoturisme, er landets største industri. Et imponerende biologisk mangfold er hovedgrunnen til at Costa Rica er en viktig destinasjon for økoturisme.

Tradisjonelt har eksport av bananer, kaffe og ananas utgjort ryggraden i Costa Ricas handel med utlandet, men de siste årene har farmasøytiske produkter til helseindustrien og elektroniske komponenter og programvare til dataindustrien utgjort en økende del av eksporten. Intel Corporation valgte i 1990-årene Costa Rica som en av basene for sin virksomhet. Produkter fra Intel utgjør rundt 20 prosent av landets eksport. Men bare en måned før Solís ble innsatt som president annonserte Intel at de vil legge ned sin virksomhet i Costa Rica. Samtidig erklærte også Bank of America at de ville avslutte sine operasjoner i Costa Rica. Det blir derfor president Solís som får oppgaven med å lokke nye utenlandske investeringer til landet for å kompensere for tapet av arbeidsplasser som tilbaketrekkingen av Intel og Bank of America innebærer. Solís har forpliktet seg til å redusere fattigdom og sosial ulikhet ved å fremme økonomisk vekst og skape nye arbeidsplasser.

President Solís forgjenger greide ikke å få vedtatt en bred skattereform der målsetningen var å øke statens skatteinntekter tilsvarende 2,5 prosent av BNP. Solís har derfor lagt skattereform på is og satser i stedet på å redusere statens utgifter og forbedre skatteinnkrevingen. Målet er å kutte underskuddet med én prosent i løpet av første budsjettår.

Flaggskipet i den costaricanske velferdsstaten, Den sosiale forsikringskassen, Caja Costarricense de Seguro Social (CCSS), har i flere år vært på randen av konkurs, noe som truer landets nasjonale helsevesen. Det er bred politisk enighet om reformene som er nødvendige for å få la Caja på rett kjøl, så her er døren åpen for konsensus.

Presidentvalget i 2014 ble en begivenhetsrik affære med mange uventede vendinger. Den overraskende seieren til PACs Luis Guillermo Solis, etter to sammenhengende perioder med presidenter fra det tradisjonelle partiet PLN, fremheves som et potensielt revitaliserende vendepunkt i nasjonal politikk. For å kunne få til en revitalisering må imidlertid presidenten kunne samarbeide med et fortsatt fragmentert parlament. Et grunnlag er lagt med PACs samarbeid med PUSC og FA, men forventningene er høye og utfordringene mange.