Kahkabila

Brigadist Gro Malene skriver om livet blant Nicaraguas største urfolksgruppe, miskitoene.

I den sørlige delen av Nicaraguas atlanterhavskyst ligger den store innsjøen Pearl Lagoon. Ved breddene til Pearl Lagoon finner man den lille landsbyen Kahkabila. Kahkabila huser ca. 850 innbyggere, og de fleste av dem tilhører urfolksgruppen miskito. Jeg og min brigadepartner Elise har nå tilbragt nærmere fire uker i Kahkabila. Vi har fått innblikk i hvordan miskitofolket i Kahkabila lever og hørt historier fra et folk som arbeider hardt for å overleve.

 

Landsbyfølelse

De 85 husene i Kahkabila er plassert langs lagunen. Det er et tilsynelatende idyllisk sted med hvite strender, palmer og langt fra trafikkaos og bråk (hit kommer man seg kun med båt). I landsbyen går kuer, hester, høner og ender fritt rundt. Mennesker og dyr lever harmonisk side om side. De fleste husene i landsbyen er bygget av tre. Byggestilen følger fremdeles deres forfedres tradisjoner, der husene er plassert på stolper ca. en meter over bakken. Kjøkkenet er et lite tilhørende bygg ved siden av hovedhuset. Her finnes det ingen stekeovn eller elektriske hjelpemidler. I stedet er det lagt opp et lite område i kjøkkenet der det fyres opp med ved for å tilberede mat.

I motsetning til Norge der husholdet i all hovedsak består av kjernefamilien, består husholdene i Kahkabila ofte av flere generasjoner. Antall personer som bor i ett hus kan fort komme opp i et tosifret tall. Til tross for relativt lite plass i husene sine, er innbyggerne i landsbyen svært gjestfrie og har åpnet sine hjem for oss.

 

 Arbeid i landsbyen

Menneskene i Kahkabila lever fra dag til dag. Det fleste av arbeidsoppgavene og de ulike gjøremålene dreier seg rundt familiens måltider. Veden må hugges og bringes fra skogen for at maten skal kunne tilberedes. Kokosnøtter, som brukes mye i matlagingen, må plukkes ned fra kokospalmene og bringes til huset. Cassavaen må plukkes opp fra jorda og fisken må fiskes fra lagunen. Dette er arbeid som innbyggerne utfører omtrent daglig, da det ikke finnes noe kjøleskap eller frys for langtidsoppbevaring av mat. Arbeidsdagen starter for de fleste ved soloppgang klokka seks om morgenen. Arbeidsoppgavene i landsbyen er i stor grad kjønnsdelte. Mennene har ansvar for jordbruket, fisking og sanking av ved og mat. Kvinnene tilbringer det meste av dagen på kjøkkenet, der de tilbereder familiens tre daglige måltider. Kvinnene har i tillegg hovedansvaret for pass av barn og husstell.

 

Ukene jeg har tilbragt i Kahkabila har vert spennende, lærerike og samtidig utfordrende. Oppholdet har gitt meg kjennskap til en ny kultur og en anderledes måte å organisere samfunnet og hverdagslivet på. Innbyggerne i Kahkabila lever fra dag til dag og jobber hardt for å få endene til å møtes. Det er mye tungt fysisk arbeid som utføres og her finnes ingen maskiner eller tekniske hjelpemidler, alt arbeid utføres manuelt. Hos miskitoene i Kahkabila er arbeidsoppgaver og rollefordeling i hjemmet og samfunnet relativt tydelig kjønnsdelt. Selv om dette er en kjent problemstilling og en pågående debatt i Norge, kommer ulike kjønnsroller og skiller mellom menn og kvinner på mange måter tydelig frem i Kahkabila. Her er det kvinnene som arbeider i hjemme og på kjøkkenet og det er mennene som i størst grad arbeider ute. 

Gro Marlene Vestøl
Land