Fortellinger på deling

Dette er en historie om nicaraguanere, men samtidig en historie om nordmenn.

Det er en meget forenklet tekst om historien til Nicaraguas karibiske kyst, den minst folkerike og mest ressursfattige regionen av et av verdens fattigste land. Det er en historie du kanskje har vært med på, men først er det noen ting du må vite. Nicaragua ligger langt borte, men har mange fellestrekk med vårt eget land. Les gjennom teksten en gang, og start så på nytt, der du bytter ut disse ordene:

 

Nicaragua = Norge

Den karibiske kyst = Nord-Norge

Managua = Oslo

Bluefields = Tromsø

Mestiser = Nordmenn

Urfolk/etniske grupper = Samer

Spansk = Norsk

 

Fra langt, langt tilbake i tid bodde de fleste urfolkene i Nicaragua på den karibiske kysten, men etterhvert kom det også folkegrupper fra andre land til for å leve her. Den karibiske kyst ligger langt fra hovedstaden, og ble lenge oversett – originalt var området heller ikke en del av det som kaltes for Nicaragua. Så plutselig, i 1894 (*Norge: 1880) ble det forbudt med undervisning på andre språk enn nasjonalspråket spansk. Menn fra Managua kom for å lære de ignorante urfolkene og etniske gruppene hvordan man skrev og snakket sivilisert. Mange grupper mistet morsmålet sitt, da deler av eller nesten hele språket ble borte. Barna tilpasset seg språket på skolen, og foreldrene la om til spansk for å gjøre livet sitt lettere. Kanskje man skammet seg over egen kulturarv, prøvde å skjule den for barna, og slik mistet mange også en identitet.

 

 I 1987 (*Norge: 1959) kom det en ny lov som stadfestet at alle hadde rett til undervisning på eget morsmål. Det finnes nå flere offisielle språk enn spansk. Realiteten er derimot mindre rosenrød, da de fleste skoler fortsatt underviser i spansk. Det er ikke alltid nok elever til å undervise i deres eget morsmål. I tillegg har man problemer med landrettigheter, etter at mestiser ble gitt land der det i teorien ikke bodde noen, men i virkeligheten bodde urfolk. Nå er det vanskelig å skulle skille mellom gamle og nye jordrettigheter, spesielt fordi urfolkene, de etniske gruppene og mestisene ser veldig forskjellig på eiendomsspørsmål. Politikerne som bestemmer sitter i hovedstaden og urfolkene bor ennå langt, langt unna. Det går sakte, men sikkert fremover.

 

Så lik kan faktisk to så ulike lands historier være.

Sunniva Johansen
Land