Et kyss på kinnet i en ny kultur

Ris og bønner er byttet ut med brød. Kakerlakkene har kommet fram. Dopapiret skal i søpla, ikke i do. Det skal være mye sukker i kaffen og saft er byttet ut med en enda søtere maisdrikk.

Reggaeton og stekte bananer

Vi har vært i Matagalpa. Vi har vært i Managua. Vi har vært i Bluefields. Vi har vært i Nicaragua i over tre uker. Jeg husker at fire córdobas er en norsk krone, men jeg klarer aldri regne meg fram til hvor mye 220 córdobas blir i dollar. Det er for vanskelig å dele med 24. Jeg smiler stort og føler meg heldig som får oppleve alt dette som er annerledes. Likevel skjer det at jeg ikke har lyst på de stekte bananene på tallerkenen. Av og til dunker reggaeton-musikken for høyt. Spesielt når den unge taxisjåføren skrur opp volumet når vi går inn i taxien hans.

Å hilse med et kyss

Det er så mye her som jeg ikke møter i Norge. Jeg smiler igjen og ler litt, også husker jeg da jeg sa farvel til vertsmora til Nadia: Hun har grå/svart hår, briller og er middels høy. Ofte ser hun alvorlig ut, selv om jeg vet at smilet kan lokkes fram. Denne gangen smilte hun ikke. Det var siste gang jeg kom til å se henne, derfor hadde jeg likevel lyst å si farvel på en skikkelig måte. Jeg ville gi henne en klem og et kyss på kinnet. Først rakk jeg ut hånda, og jeg fikk en hånd tilbake. image.php?id=13991En litt slapp hånd. Ikke noe som videre indikerte at jeg skulle gi en klem. Jeg bestemte meg likevel for å gi klemmen og kysset. Jeg tok et skritt nærmere henne, så ett til og ett til. Jeg fikk gitt en klem, men fikk ingen klem tilbake, bare en vertsmor som passivt mottok klemmen min. Det er ikke det at det er så farlig, egentlig. Om jeg bare vinker farvel, gir en hånd, gir en klem eller gir både klem og kyss, så tror jeg egentlig at ingen bryr seg alt for mye. Det er bare det at ”hvordan hilse” ikke gjøres på samme måte som i Norge. Og selv om jeg er klar over hvordan det ofte skal gjøres, så oppstår likevel disse halvveis kleine måtene å hilse på. Når vi er på politiske møter er det heldigvis enkelt. Da går jeg alltid bort til foredragsholderen etterpå og takker fint og tar vedkommende i hånda. Jeg smiler de gangene jeg har skjønt hva jeg skal gjøre.

Redningsvest er ikke kult

Nå kjenner jeg at huden i ansiktet brenner. I dag var vi på stranda for første gang. En liten halvtimes båttur fra Bluefields. Eller, egentlig reiste vi ikke i en båt, men i en panga som det heter her. Pangaen ser ut som en stor robåt, med plass til rundt 20 stykk. Jeg fikk en redningsvest som lukta surt og tok den på. Jenta ved siden av meg lot være. Redningsvest er ikke kult, like lite som hjelm er kult. Sola skinte og jeg kom på at jeg glemt å smøre meg med solkrem. Så kom vi fram og på kaia stod flere menn og tok i mot. De lo. Så retta en av dem blikket mot oss, og uheldigvis rett mot meg. Så tok han fram hånda. Den hånda hadde ikke jeg lyst å hilse på. Ikke med det fliret på sleng. Likevel, i noen sekunders forvirring rakte jeg fram hånda mi. Hånda hans må ha vært minst hundre år, eller ha arbeida hardt. Den var så salt og tørr. Mannen flirte enda bedre, trakk til seg hånda, gav den et kyss og putta den i lomma.

I Norge er jeg som oftest usynlig hvor enn jeg vanker, her er det alltid et par øyne og en freidig kommentar hvor enn jeg snur meg. Jeg smiler ikke så ofte av dette. Jeg ler bare av og til av dette, før jeg kommer på at jeg må le litt av et uheldig dobesøk i går. Jeg blir også litt flau, fordi jeg ikke kunne trekke ned. Klosettet var tomt for vann.

Mest av alt er det fint å bare være her. Oppleve atmosfæren. Høre et annet støynivå en det man er vant til. Høre andre rytmer. Kjenne andre lukter. Se andre bygninger og hus. Lavere hus, ikke så mange trehus og hus med sterkere farger. Det er fint å se andre busser og høre bilene tute jevnt og trutt. Nicarauga er ikke Norge. Kulturen er ny og uvant. Det er nye, små gleder og nye, små utfordringer hver dag. Gleder og utfordringer som jeg aldri møter hjemme.

Elise Øksendal
Land