Den 31. januar slo varmen mot ni brigadister fra det kalde nord. Etter en bitende kald begynnelse på solidaritetsbrigaden på Hamar landa vi endelig i Managua, Nicaragua. Bak muren av tralledyttere i fine uniformer fant vi to store smil. Koordinatorene våre Ingrid og Susanne var minst like spente som oss, de loste oss inn i en gammel Toyota og sendte oss av gårde nordover. Etter at vi alle kunne regne minst 27 timer på reise og minst to av dem i bil i måneskinnet, ble vi innlosjert i Matagalpa. En by som blir beskrevet som en øse mellom fjellene, og som vi var blitt fortalt at nok «kunne være litt kjølig».
Allerede før helga var omme var vi installert i våre respektive nye familier. Hver brigadist fikk sin vertsfamilie gjennom Movimiento Comunal, en landsdekkende grasrotorganisasjon som også har vært LAGs partner i Nicaragua tidligere. Denne gangen var imidlertid ikke planen å bli i det spansktalende Matagalpa for å bo i familier over lengre tid. Med knapt to uker med fire timer daglig spanskundervisning, ved siden av politiske møter, var det bare å suge til seg mest mulig. I grunnen uunngåelig for brigadister med noe mindre språkkunnskaper, i valget mellom å lære språk eller å ha intensive peke-, mime- og gjetteleker med vertsmor til morgen, middag og kvelds.
To uker gikk kjapt. Etter et lite mellomstopp i Managua, satte vi forrige lørdag kursen mot kystbyen Bluefields på den karibiske siden av Nicaragua. Reisen gikk med buss til byen Rama, gjennom skiftende landskap, fra gulstøvete vidåpne sletter til fruktfylte irrende grønne skoger. I Rama venta en pangabåt på oss. Og forøvrig også militærpolitiet. En (noe overraskende) glad hund fikk ta seg noen turer blant vår sirlig oppstilte bagasje, men fatta ingen interesse. Militærpolitiet på den annen side var av ukjente grunner interesserte i å være med oss nedover elva, noe vi takka høflig nei til.
Pangaturen gikk ned Rio Escondido i frisk vind og for en gangs skyld var vi alle ganske ganske stille, trolig fordi motoren ikke var det. Da byen Bluefields åpenbarte seg fikk vi høre at vi bare kunne gå i land i en liten trapp opp til en restaurant i huset hvor vi skulle bo. På samme plass som vi nå har spist vår frokost hver dag i nøyaktig ei uke.
Vi var på forhånd spente på å få se en helt annen side av Nicaragua ved å reise til en av landets autonome regioner. Bluefields ligger i RAAS, den sørlige autonome regionen. LAGs samarbeidsorganisasjon i Bluefields er FADCANIC. Gjennom organisasjonen har vi møtt store personligheter fra utformingen av autonomilovgivningen, som Johnny Hodgson og Ray Hooker. Vi har også fått lære mye om historien til de ulike etniske gruppene her i den østlige delen av Nicaragua.
Nå har tiden kommet for å reise også fra Bluefields. Det er på tide å komme seg enda lengre ut på landet og nærmere på livet. Macheter er innkjøpt til de fleste og støvlene står klare. Søndag morgen reiser første gruppe til uteopphold på FADCANICs tekniske skole Wawashang. På mandag er det resten av brigadistene sin tur, de skal ut til ulike lokalsamfunn rundt innsjøen Pearl Lagoon: kreol-samfunnet Rocky Point, miskito-landsbyen Kakabila og garifuna-byen Orinoco.