For en måned siden kom Susanne og jeg tilbake til den varme landsbyen Israelita, for å fortsette arbeidet som utdanningsporomotører på bienes autonome skole. Da vi listet oss over den falleferdige hengebrua som går over den vanligvis store brune elva, så vi til vår forbauselse at elva var helt klar. Den svimlende fallhøyden virket også tydeligere, da elva var lavere enn sist. Mellom de tynne plankene og pinnene i hengebrua kunne vi se helt ned til bunnen av elva, gjennom klart turkist vann.
Tørke
Hvorfor var elva så lav og klar? Kanskje hadde det noe med flo og fjære å gjøre? Vi gikk ned til elva, som fungerer som samlingspunkt for landsbyens innbyggere. Der vasker de klær og bader daglig i vannet. De var ikke like entusiastiske over det klare vannet som oss. Vi ble fortalt at det er på grunn av regnet. Eller snarere på grunn av regnets fravær. “Hvis elva tørker inn mer nå, kan vi ikke vaske klær her lenger. Vi trenger denne elva. Vi trenger regn” forteller ei dame som står og vasker familiens klær.
Også landsbyens katolske prest uttrykte sterk bekymring for den prekære regnsistuasjonen. Han forteller at det ikke har regnet skikkelig på over en måned i Israelita. Jorda er tørr. Maiskorna de sådde for to uker siden blir spist av fugler.
-Nå må vi så på nytt og håpe at regnet kommer så jorda lukker seg, og maisen kan begynne å spire. Bønnene dere så spire sist dere var her, vokser ikke lenger. De har begynt å blomstre, men vi vet at planten ikke vil gi bønner hvis ikke regnet kommer i løpet av denne uken. Da må vi vente helt til i mai med å så nye bønner. I fjor hadde vi store problemer med at bønneplantene ble invadert av snegler som spiste opp deler av avlingen. Jeg vet ikke om vi har råd til å kjøpe bønner, enda et år. De åtte siste årene har også avlingene blitt mindre og mindre. Kanskje det er fordi jorda er sliten. Vi er også slitne. Alle trenger vann og mat. Uten regn har vi ingen av delene, forteller landsbypresten med en bekymret mine.
Selvforsynte bønder
I landsbyen Israelita er befolkningen selvforsynte bønder. De dyrker all maten de spsier. I tillegg dyrker de kaffe som selges på markedet i Pantelho. Inntektene herfra skal dekke nødvendige utgifter som klær og transportutgifter.
“Vi lever av mais og bønner. Hva skal vi gjøre når maisavlingene stadig blir mindre, og bønneavlingen uteblir? Inntekten fra kaffesalget trenger vi til å kjøpe klær og bensin. Men prisene på klær og bensin har gått kraftig opp. Vi kan ikke bruke alle pengene på mat” forteller en bekymret bonde.
Biene i Israelita
Vannsituasjonen er særIig alvorlig for ti av de 104 familiene som bor i Israelita. Disse ti familiene har valgt å leve i motstand mot myndighetenes diskriminering av urbefolkning og rovdrift på natur. De lever som Bier. Det innebærer at de ikke mottar statlig hjelp og støtteprogrammer, som er de andre innbyggerne forunt. Situasjonen blir prekær for Biene når kaffeprisene bestemmes på et verdensmarked de selv ikke har makt til å påvirke. Kraftige fall på kaffeprisene, gjør at biene i Israelita i år sliter med lavere inntekter og høyere utgifter.
Prissvigninger
“Kaffeprisene er halverte siden i fjor. Vi verken kjøper eller selger mye, men når det vi selger synker i pris, og det vi kjøper stiger i pris, blir det veldig vanskelig for oss. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det har noe med Brasil å gjøre, de bestemmer visst kaffeprisene. Det er vanskelig å forstå at mennekser et annet sted i verden kan bestemme hvor mye kaffen vår skal koste”.
Dette forteller vertsfaren vår, mens han heller ferdigtørkede kaffebønner over i en sekk. Disse har familien selv dyrket fram, renset, tørket. Snart reiser han til markedet for å selge kaffen. I år får han bare 20 pesos per kilo.
Hengebrua i Israelita henger høyere enn vanlig. Foto: Åsa Paaske Gulbrandsen
Jorda i Israelita er tørr. Foto: Åsa Paaske Gulbrandsen
Bønnene vokser sakte i år. Foto: Åsa Paaske Gulbrandsen
Vertsfamiliens nyinnhøstede kaffe. Foto: Åsa Paaske Gulbrandsen
Kaffen skal gjennom mange porsesser før den kan selges på markedet. Foto: Åsa Paaske Gulbrandsen