I landsbyen Israelita bor det i overkant av 100 familier. Overalt er det barn, og den offisielle skolen i landsbyen er til enhver tid overfylt av elever. Men barna i de ti Las Abejas-familiene går ikke her. Er det ikke drift i deres autonome skole, foretrekker de ingen skolegang fremfor statlig skolegang. Hvordan kan det ha seg at en gruppe motsetter seg det offentlige i så stor grad at kostnaden blir deres barns utdanning?
Alternativer en forutsetning for rettferdighet og likeverdighet
Likedan som zapatistene har organisasjonen Las Abejas (norsk: biene) erklært seg autonome, og lever følgende i konstant motstand mot de statlige institusjonene. Dette innebærer at de ikke tar imot statlige prosjekter, deriblant det offentlige skoleverket. I stedet forsøker de å finne nye løsninger og alternativer, da dette er en forutsetning for å skape en rettferdig og likeverdig verden, som er deres overordnede mål. For å realisere dette mener de at en må ta et oppgjør med den etablerte kunnskapen og tenkte nytt. Hver dag må vi tenke og handle kreativt, for slik skapes røttene til nye ideer.
Biene har erfart at dagens verden, med kapitalismen som hovedmotor, ikke frembringer likeverd og rettferdighet. Deres bilde av verden bygger på et konsept om at alle kulturer skal forenes i en multikultur. Her er det ikke plass til den enkelte kultur, da verden i stor grad er individualistisk og styrt av konsumpreferanser. Denne ordningen gagner kun deler av verdens befolkning, mens mange faller utenfor i fattigdom og undertrykkelse. Dette er tilfellet for en rekke urfolk i Chiapas. Deres autonomibegrep tolkes synonymt med kollektiv tankegang, tette relasjoner og lokale selvstyrer. Ergo lever de i et system som ikke er tilpasset deres levemåte, og dette er årsaken til at de lever motstand. De lever i motstand for å vise at deres identitet også har en viktig plass på denne jorden.
Kulturimperialisme i den offentlig skolen
Biene anser dagens system som inhumant, der man hindres i å leve med verdighet. Den offentlige skolen godtar dem ikke slik de er, og mener at deres kunnskap ikke har noe verdi. Undervisningen er designet for de rike, og urfolks kunnskap har ingen plass innenfor de gitte rammene. Skolen oppfordrer urfolksbarna til å erstatte deres kultur og tradisjoner med de rike menns tankegods. Biene har dermed forstått at det offentlige fører en kulturimperialisme som de ikke ønsker at deres barn skal påtvinges.
Full konsentrasjon når tegnestiftene finnes fram.
Å sende barna på den offisielle skolen undergraver med dette bienes visjon om å skape en ny og bedre verden, da dette bidrar til å opprettholde et system der de ikke passer inn. På skolen lærer en det som står skrevet i bøkene, gjerne av forfattere uten kjennskap til deres tradisjon og levemåte. Her er det også lærerne som har autoritet, noe som strider imot bienes kollektive tankegang. Derfor kaller de den offentlige skolen for barnas fengsel, der barna blir buret inne i et klasserom og påtvunget lærdom gjerne uten relevans for deres liv. Her lærer de det makt-haverne har satt som standard for kunnskap og blir inkorporert i systemet som i realiteten ikke godtar urfolk.
Når den offentlige skolen baseres på det kapitalistiske systemet og setter betingelser for våre tanker og kunnskap, mener biene at man må lytte til sine hjerter. En må gå i dialog med sine innerste ønsker og avgjøre hvilken vei man ønsker å gå for å oppnå fred og frihet. Ønsker vi alle påbudene utenifra som setter grenser for menneskets mentalitet, eller skal man være sin egen herre?
Autonome skoler
Løsningen mener de at finnes i den autonome skolen. Derfor prøver de så godt det lar seg gjøre å ha autonome skoler i alle sine landsbyer. På disse skolene skal det handle om livene til hver og en, og her er alle elevene likeverdige og viktige. Skolen skal arbeide for å fremme relevante ting for samfunnet, ikke for den meksikanske staten. Undervisningen skal fokusere på livene elevene lever og den skal foregå på et språk som er dem kjent. Slik utvikles deres naturlige manerer og de gis frihet uten betingelser.
Mais er en viktig del av bienes tradisjon, og derfor en stor del av undervisningen.
På skolen opererer de ikke med lærere, men promotører. Det finnes ingen overordnet autoritet, promotørenes rolle er primært å fremme utdanning, altså sørge for at den finner sted. Selve utdanningen skal derimot skje i samarbeid med alle elevene. Alle skal komme til ordet og få dele av sine erfaringer, for slik forener man all kunnskap som hvert individ besitter. Skolen er dermed et kollektivt arbeid som skal fremme personlig fremgang. På skolen skal man gis utfordringer, diskutere og lære av andres erfaringer, samtidig som dynamikken i landsbyen respekteres.
Fremfor alt mener biene at vi er mennesker, ikke maskiner, noe kapitalismen ofte ser ut til å forsømme. Vi går ikke på løpende bånd, vi er dynamiske og må bevege oss deretter. Vi må derfor tenke nytt og kreativt, ikke reprodusere allerede etablert viten. Slik legger man til rette for at en ny og bedre verden kan oppstå. I denne nye verdenen må hver og en få leve i tråd med sin kosmovisjon. Vi må derfor skape en verden der alle får anledning til dette. Som zapatistene så pent sier det:
- Queremos un mundo donde quepan muchos mundos. Vi ønsker en verden som rommer mange verdener.
Det er dette som er målet, og det er hit vi ønsker å komme.