Så hadde jeg grått mine modige tårer på en minibuss til Angel Albino Corzo, hovedflyplassen i Chiapas. Jeg griner jo for alt og ingenting, så så veldig rart er det vel ikke. Men likefult. Dette er ting som er verdt å grine for.
Jeg hadde nettopp forlatt San Cristóbal, byen som jeg har kalt for ‘hjemme’ de siste 5 månedene.
Jeg hadde også forlatt hele delstaten Chiapas, som rommer steder, mennesker og minner som jeg aldri vil glemme, men kanskje også aldri se igjen. Jeg dro så langt avgårde som mulig fra den lille landsbyen i utkanten av lacandonjungelen, hvor jeg lærte alt fra å lage tortillas og chil con guaje, til å bære ved og vann med hodet. Jeg lærte også å kjenne en ny kultur, og noen fantastiske mennesker som delte av alt det de hadde – latter, kunnskap, mat og historier. Mennesker som vi har sagt “sees senere” til, selv om vi ikke egentlig er så sikre på det.
Jeg har kjørt og flydd fra landsbyen som er tungt truet av paramilitære, hvor vi klatret i guayabatrær med ungene, bada i elva, og lagde vår egen mat over ilden hos en fantastisk compañera. Ei tøff dame, som delte alt hun hadde med oss. Da vi reiste sa våre compas og compañeras at de håpte vi kom tilbake en dag. Jeg sa jeg håpte at neste gang jeg er i Chiapas, så har ikke dere behov for fredsobservatører..
Elise som observatør i Chiapas.Jeg forlot også hele Mexico, det enorme landet som jeg enda har sett så alt for lite av. Den ubeskrivelige varmen og roen langs kysten, landsbypolitiet i Guerrero, et språk som jeg omsider kan kommunisere på, zapatistene i chiapas, folkets radiokanaler, korrupte medier, den sinnsyke trafikken, og de kampklare menneskene.
Nå er jeg hjemme. 28 timers reise er overstått for lengs, og jeg er tilbake i lille, stressa, og trygge Norge. Livet her er fjernt fra der, men brigaden har vært en av mine desidert beste opplevelser.
Så takk, takk brigaden, takk LAG og takk koordinatorer! Takk for et sykt fint halvår!
Les mer om Elises brigadeopphold her: http://eliseichiapas.wordpress.com/