«Frihet, frihet til fangene som kjemper!». En liten mann med en stor stemme reiser knyttneven høyt og fast i været og minner alle i salen på hvorfor vi er her. Nemlig for å støtte arbeidet mot politisk fengsel, for rettferdighet og frifinnelse av uskyldig dømte fanger.
Vi befinner oss på urfolksuniversitetet CIDECI-Unitierra i San Cristobal de Las Casas. Der arrangerer Nettverket mot undertrykkelse og for solidaritet et forum, hvor nesten 200 personer og mer enn 50 organisasjoner er samlet for å koordinere sitt arbeid for politiske fanger i Mexico. Flere av deltagerne er her for å dele sin egen historie, men også for å delta i kampen for andre fangers frihet. En av disse er Ignacio del Valle, kjent som «Nacho». Som frontfigur for motstandsorganisasjonen Frente de Pueblos en Defensa de la Tierra (FPDT) ble han dømt til 112 års fengsel for å ha ledet en demonstrasjon i Atenco i 2006. I 2010, etter fire år i et av Mexicos høysikkerhetsfengsel, slapp han likevel ut. Mye på grunn av et voldsomt press fra sivilsamfunnet. Nå fortsetter han kampen for andre som lider av myndighetenes opprettholdelse av politisk fengsel - på utsiden av murene.
I løpet av de to dagene forumet varer er CIDECI fylt med engasjerte mennesker. En merker likevel raskt at det er en person som skiller seg ut med sin karisma og synlige fremtreden. Det er ingen tvil om at alle vil ha en bit av Nacho. Jeg og Ingrid føler oss derfor svært heldige når han gledelig går med på å møte oss for en prat i litt mer stille omgivelser.
Et inspirerende møte med en engasjert og klok mann. Foto: Ingrid FadnesKamp for frihet og rettferdighet
«La oss sette oss der oppe», foreslår Nacho. Vi kidnapper han fra sultne journalister som har møtt opp på pressekonferansen som holdes hos menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA dagen etter, og slår oss like greit ned oppe på taket av bygningen. Han begynner å spørre om Norge, men med et lurt smil minner han oss på at vi ikke må gå i den fella at intervjuobjektet begynner å intervjue intervjueren. Selv om Nachos uformelle og gode lynne letter stemningen, er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det viser seg å ikke bli noe problem, for han vet godt hva han ønsker å formidle.
«Å forsvare noe som tilhører ditt folk er en forbrytelse her i Mexico», forteller han sørgmodig, men samtidig med en urokkelig stolthet. «De kaller oss kriminelle når vi forsøker å forsvare retten til for eksempel jord, utdanning og arbeid. De mest grunnleggende rettighetene vi har», legger han til. Et skrekkeksempel på myndighetenes harde hånd mot folk i protest er de overgrepene som Nacho og de andre demonstrantene opplevde i Atenco i 2006. Under, og i etterkant av demonstrasjonen, angrep, torturerte, voldtok og fengslet politimilitære styrker vilkårlig og urettmessig flere hundre personer i en brutal operasjon. «De gjorde det for å sette et eksempel. For å spre frykt, slik at folk ikke skal tørre å engasjere seg i motstandskampen», forklarer Nacho videre. Tiden i fengslet har vært tungt, men bevisstheten rundt hvorfor han satt der holdt kampflammen i live.
Politiske fanger i Mexico
Nachos historie er ufattelig grotesk, men dessverre ikke unik. De fleste som sitter i meksikanske fengsler er fattige urfolk eller bønder som må sone for sitt engasjement i motstandskampen. En kamp for å forhindre at deres rettigheter frarøves av de politisk og økonomisk mektige i landet. Mange er derfor ofre for myndighetenes harde «motopprørsstrategi», som blant annet innebærer kriminalisering av sosial protest. «Det finnes flere fengsler enn sykehus her i Mexico», forteller Nacho for å understreke at myndighetene ønsker å rydde unna ressurssterke og engasjerte mennesker som arbeider for selvbestemmelse, frihet og rettferdighet på landsbygda. Det er en virkelighet som er preget av undertrykkelse, tortur og ugyldige rettsprosesser. På toppen av det hele går de ansvarlige for overgrepene fri. Det regjerer en sterk straffefrihet i Mexico. Ingen er til dags dato gjort ansvarlige for de grove overgrepene som foregikk i forbindelse med Atenco-aksjonen i 2006.
Ignacio «Nacho» del Valle i kjent stil etter pressekonferansen hos Frayba. Foto: Eva Maria FjellheimSolidaritet uten grenser
Det føles uvirkelig å sitte ansikt til ansikt med en person som har opplevd så mye grusomt, men som ikke vil gi opp kampen. En føler seg ganske liten og ubetydelig i forhold, men Nacho understreker hvor viktig det er med internasjonal solidaritet. Særlig fordi meksikanske medier bare presenterer et ensidig bilde av en opprørsk befolkning som får sin straff som fortjent - en manipulert virkelighet. «Det handler om å formidle vår stemme, våre følelser, og at dere gjennom deres egne øyne ser virkeligheten vi opplever i vårt Mexico. Jeg vil gjerne takke for deres tilstedeværelse, for at dere gir oss hånda deres slik at vi ikke er alene».
Møtet med Nacho er et av de sjeldne. Han har mye som han naturlig nok ønsker å formidle, men har samtidig en unik evne til å få andre til å føle seg viktige i kampen. Før vi avslutter intervjuet ønsker han å gi oss en gave for å minne oss på vår rolle som internasjonale støttespillere. Og er det noe han kan, så er det å få andre til å føle seg spesielle - ofte gjennom poesi rett fra hjertet. Han tar seg godt tid til å tenke før han begynner å skrive:
«En blomst til Ingrid og Eva, som jeg beundrer for deres opprørske holdning, for å bryte avstander og for å åpne sin sjel for å lære oss at hverken tiden eller avstanden separerer oss, og at kjærligheten er veien».