Av: Eva Maria Fjellheim
Det er tidlig formiddag, og på tunet går livets vante gang. Grisene snuser etter noe å spise og ruller seg godt i søla når varmen blir for intens. Hanen galer, endene tar seg en dukkert, mens hestene beiter stille og rolig på den selvlagde fotballbanen som strekker seg over store deler av tunet. Inne fra skolebygget kan en høre barna repetere spanske gloser høyt og tydelig anført utdanningspromotøren. De aller minste er utålmodige og stikker hodet ut av døra. Når bjella endelig signaliserer friminutt er det fritt frem. Tunet fylles raskt med barnelatter, lek og moro.
Vi befinner oss i San Patricio, en liten landsby som ligger idyllisk til i en grønnkledd dal mellom svale fjell, nord i delstaten Chiapas. Her bor det omtrent 40 familier som lever av jordbruk og dyrehold. Nesten halvparten av innbyggerne er zapatister. Det vil si at de har valgt et liv i uavhengighet, i et selvbergingssamfunn som organiserer seg utenfor statens kontroll. Et standpunkt som har vist seg å være avgjørende for å kunne bestemme over egen samfunnsutvikling – over eget liv.
Alltid på vakt
Å velge et liv i uavhengighet er ikke uproblematisk. Selv om zapatistene i San Patricio lever et tilsynelatende fredelig liv, er usikkerheten og utfordringene aldri langt unna. Det kjører en bil forbi, og blikket trekkes raskt mot sprekken i veggen: «Hvem er det som kommer?»
Det er i utgangspunktet ikke noe merkelig ved en slik tanke. Det kan fort minne om et helt vanlig «småstedssyndrom» som vi også kjenner igjen fra Norge. På steder der alle kjenner alle, og der det vanligvis er lite trafikk, er det naturlig å gløtte bak gardina når en hører noen komme rundt svingen: «Hvem sin bil er det? Hvem passerer på denne tiden av døgnet?»
Årvåkenheten blant zapatistene i San Patricio dreier seg likevel om mye mer enn ren nysgjerrighet. Selv om livet går sin vante gang på tunet, frykter de at de paramilitære nok en gang skal invadere territoriet deres. Paramilitære grupper er sivile som er trent og organisert på militært vis. I Mexico har disse gruppene i tillegg et påvist bånd til myndighetenes sikkerhetsstyrker, og refereres til som et viktig grep i det som kalles statens motopprørsstrategi.
På kvelden den 10.september 2011 ankom en slik gruppe, som ironisk nok kaller seg «fred og rettferdighet», og satte opp en leir like i nærheten av landsbyen. I de påfølgende dagene begynte de å forsyne seg grovt av innhøstingen, drepte to griser og fortsatte en truende adferd. Det ble avfyrt skremselsskudd. Ingen ble skadet, men folk måtte søke tilflukt i hjemmene sine.
Den spente situasjonen vedvarte i over en måned. I denne perioden var det ekstra vanskelig å være zapatist, da de hverken kunne arbeide på åkeren eller hente ved i skogen i frykt for a bli anholdt, avhørt eller i verste fall torturert eller drept. Det er ikke rart at en tar en ekstra titt gjennom sprekken for å se hvem som kommer kjørende forbi.
Et splittet lokalsamfunn
For å forstå den spente situasjonen som utspiller seg i San Patricio, må en kjenne til det historiske zapatistopprører i 1994. Det var da jordløse urfolksbønder offisielt deklarerte sin mostand mot statens fornektelse av urfolks rettigheter, til fordel for privatisering av jordrettigheter og nyliberal framvekst i Mexico. Zapatistene erklærte krig og okkuperte flere landområder som de hevdet krav på. Et av disse områdene var San Patricio.
Mye har skjedd siden 1994, og San Patricio er ikke lenger et rent zapatistsamfunn. Myndighetene har på mange måter lyktes med sin «splitt og hersk strategi». Mange har ikke klart å holde ut livet i motstandskampen. De har latt seg friste av regjeringens massive opptrapping av «utviklingsprosjekt» og rene subsidier. Denne strategiske partipolitikken har splittet befolkningen. I tillegg regjerer en kraftig overbevisning om at myndighetene holder liv i paramilitære grupper for å slå knute på zapatistenes motstandskamp.
I tillegg til militære trusler og statens undertrykkende urfolkspolitikk, er det en spent atmosfære mellom landsbyboerne. Det er tøft å se at naboen som har erklært sin støtte til PRI - det største politiske partiet i Chiapas, får utdelt gratis sement og takmetallplater. Zapatistene opplever også ofte sjikane og provokasjoner.
Solidaritet i praksis
Zapatistene har altså mange fiender, men også mange støttespillere. Siden invasjonen i september har «Nettverket mot undertrykkelse og for solidaritet i Chiapas» sendt ut observatørbrigader på to ukers turnus til San Patricio. Observatørenes viktigste rolle er å være synlig tilstede og dokumentere forhold som zapatistene ser på som sentrale for deres sikkerhetssituasjon. Dette har hittil vist seg å være en effektiv strategi for å holde de paramilitære på trygg avstand.
Det er fredelige dager i San Patricio. Truslene om ny paramilitær invasjon som var satt til 18. februar, viste seg å være tomme – enn så lenge. Slike trusler forekommer stadig, og er en del av den psykiske terroren som er tøff og vanskelig å leve med. Folk her kan aldri slappe helt av, selv om de på en eller annen måte må lære seg å leve med usikkerheten og frykten. Det er viktig å huske på at det er i det daglige liv at kampen utspiller seg. Vi har bare tatt en liten del av denne hverdagen, men ved å kjenne til betydningen av observatørenes rolle, føles vår tilstedeværelse likevel viktig.
Det går mot kveld og mørket kommer brått. Om noen timer venter nok en arbeidsdag, men ikke alle kan gå og legge seg for å sove. Noen sitter alltid oppe og holder vakt. Enkelte kvelder sitter vi der sammen med dem og utveksler ord eller deler stillheten under stjernene. Det er solidaritet i praksis.