Kampen for en ny soloppgang

La Garrucha blir ofte omtalt som Zapatistenes vugge. Det var her, i Lacandon-jungelen, at zapatismen ble født tidlig på 80-tallet, og det var her «Den Andre Kampanjen» startet 1. januar 2006. Snaue 30 år senere er La Garrucha et levende bevis på at Zapatistenes autonome samfunnsmodell fungerer i aller høyeste grad.

De lokale bøndene i La Garrucha prater fortsatt entusiastisk om zapatistbevegelsen og «Den Andre Kampanjen». Særlig godt husker de Subcomandante Marcos utradisjonelle, Che Guevarra-inspirerte initiering av «Den Andre Kampanjen», da han forlot La Garrucha på en sølvgrå Yamaha-motorsykkel. Seks år har gått siden den gang, men «Den Andre Kampanjen», som var og fortsatt er et av zapatistenes viktigste mobiliseringsprosjekter, lever videre. Formålet med «Den Andre Kampanjen» var å bygge en ny politisk bevegelse på venstresida med utgangspunkt i grasrota. Bevegelsen skulle appellere til utsatte og marginaliserte minoriteter, og zapatistene valgte derfor å reise gjennom store deler av Mexico for å oppsøke mennesker og organisasjoner på et lokalt nivå. Kampanjen gikk parallelt med den mexicanske valgkampen i 2006, og oppnådde derfor ikke den oppmerksomheten de hadde håpet på. Til tross for at «Den Andre Kampanjen» ikke resulterte i en samlet, nasjonal oppslutning om zapatismen og dens visjoner, lever den videre i menneskene og organisasjonene som fortsatt jobber for en bedre og mer rettferdig verden.

Fellesskap
I La Garrucha forteller de lokale bøndene om det politiske engasjementet og det kollektive samholdet som lever i folket. Historiene deres er beretninger om kamp, integritet og et sterkt felleskap som inkluderer alle. Zapatismens viktigste verdigrunnlag handler om å oppnå et mangfoldig og harmonisk samfunn som tar sikte på å romme mange ulike fellesskap, enten det er lærere i byene eller bønder på bygda, homoseksuelle eller handikappede. I motsetning til de kapitalistiske styresmaktene rundt om i verden, har zapatistene som formål å oppnå politisk endring gjennom en sterk og konsensusbasert kollektivisme - et fellesskap som innbefatter alle som opplever å bli diskriminert som følge av en brutal og skjult lavintensitetskrig ved navn kapitalismen. Zapatistene bryr seg ikke om utseende, språk, hudfarge eller skikker. For dem handler alt om den felles kampen og den felles troen på endring.

«En verden som rommer mange verdener»
Zapatistenes mest kjente sitat, «Un mundo donde quepan muchos mundos», som betyr «en verden som rommer mange verdener», ble først brukt i den fjerde deklarasjonen i 1996, og er i ettertid blitt et av Zapatistenes viktigste slagord. Siden den gang har Zapatistene tatt i bruk enkle, men svært effektive, kamprop som et bevisst verktøy for å mobilisere til kamp. I stedet for å bruke et byråkratisk og vanskelig språk, ofte brukt av andre revolusjonære grupper, har Zapatistene klart å gjøre språket sitt levende med innslag av mytologi, humor og uhøytidelighet. Zapatistene har introdusert en ny måte å uttrykke seg på innenfor politikken – en språklig uttrykksmåte som i større grad treffer den vanlige mexikanske borger, fremfor en liten, intellektuell elite.

Et rop om støtte
Selv om zapatistenes uformelle måte å uttrykke seg på er lett å identifisere seg med og er en viktig årsak til den voldsomme oppslutningen om bevegelsen, er det først og fremst opprøret i 1994 som gjør zapatistbevegelsen så spesiell. I en tid hvor mange bukket under for kapitalismens markedskrefter og motstanden var laber, mener mange at timingen for opprøret i 1994 ikke kunne vært mer perfekt. Ikke bare var opprøret et angrep på nyliberalismen og frihandelsavtalen, NAFTA*, som trådte i kraft samme dag, men også en synliggjøring av urbefolkningen i Mexico. Det som var så spesielt med opprøret, var at de som kjempet var kvinner og menn som tilhørte ulike urfolksgrupper - minoriteter som har blitt oversett helt siden kolonitida. Opprøret må derfor også ses i et historisk perspektiv, i og med at det også var en kamp mot århundrer med undertrykkelse. Resultatet var at store deler av sivilbefolkningen, som bar en gammel og ubekjent skyld til urbefolkningen, ga sin støtte til opprøret.

Caracolene
Som et resultat av den overraskende store støtten Zapatistene fikk i etterkant av opprøret i 1994, var de nødt til omstrukturere hvordan de organiserte seg. De opprettet derfor «Los Aguascalientes», som skulle fungere som sentrale møtesteder mellom Zapatistene og det internasjonale og nasjonale sivilsamfunnet. Disse møtestedene var i mange år tilholdssted for viktige politiske møter og prosjekter.
Til tross for nødvendigheten av «Los Aguascalientes» var mange kritiske til at Zapatistenes hær, EZLN, fungerte som øverste beslutningsinnstans. Som et resultat av denne kritikken, annonserte Zapatistene i 2003 nedleggelsen av «Los Aguascalientes» og innføringen av sneglehus, som skulle fungere som politiske og kulturelle sentre. I tillegg til kunngjøringen av sneglehusene, ble også «Den gode regjeringen» innført. Opprettelsen av sneglehusene innebar at Zapatistene tok folkets stemme i betraktning. Hierarkiet innenfor Zapatistbevegelsens rammer ble derfor endret, slik at de fremsto som et mer demokratisk og inkluderende politisk alternativ.
Et eksempel på hvordan den gode regjeringen fungerer som et alternativ til den statlige regjeringen kan forklares ut i fra hvilken funksjon den har innenfor sneglehusene. I La Garrucha rullerer den gode regjeringen hver tiende dag, og alle viktige spørsmål går gjennom juntaen. Når avgjørelser tas, eksisterer det ingen majoritet som trumfer gjennom og overkjører minoriteten, men en konsensusbasert beslutningsprosess som ivaretar alles meninger. En slik politisk struktur krever tålmodighet og tid, men når en beslutning først tas, står den i lang tid, i motsetning til tradisjonelle styresmakter som ofte tar kortsiktige beslutninger. Denne formen å organisere seg på er selve essensen ved Zapatismen.

Nok er nok!
Da Zapatistene i 1994 ropte «Ya Basta!» (nok er nok!) inspirerte de en hel verden med sitt engasjement og ønske om endring, og ga et spark til kapitalismen og forbrukersamfunnet. Selv om Zapatistene har oppnådd mye siden den gang, er det fortsatt mange minoriteter i Mexico og Latin-Amerika som opplever undertrykkelse fra staten. Men i La Garrucha er folk positive til fremtiden og har stor tro på politiske endringer til tross for utallige overgrep fra paramilitære grupper, den føderale hæren, multinasjonale selskaper, store landeiere og ikke minst de nasjonale myndighetene. De viser en imponerende stå-på-vilje, integritet og åpenhet. Zapatistene i La Garrucha roper høyt og stolt «Resistencia Hacia Un Nuevo Amanecer», som direkte oversatt betyr «Kamp for en ny soloppgang».

Foto: Elise Hammari

*NAFTA er en frihandelsavtale mellom USA, Canada og Mexico. Avtalen ble iverksatt 1. januar 1994, og er en forlengelse av den tidligere frihandelsavtalen mellom USA og Canada fra 1989 (http://no.wikipedia.org/wiki/NAFTA)

Fredrik Brogeland Laache
Land