Med naturen i blodet

Det er ingen grunn til å nøle med de stakkarslige fakta: miljøet i El Salvador er ikke som det en gang var. Enden på visa er dog ikke over, og alternative stemmer gjør seg stadig gjeldende.

Valg av alternative perspektiv finnes i hopetall der ute. Du må bare høre godt nok etter. Her og nå skal vi nærme oss urbefolkningens toner, og hvilke aspekter ved deres verdenssyn som kan fortelle oss mer om den uheldige utviklingen i verden og i dagens El Salvador. Men la oss først ta for oss problemene, så vet vi hva det går i.

Altså, på grunn av kraftig trehogst er skogressurssene i landet sterkt redusert. El Salvador er faktisk det mest avskogede landet i Latin-Amerika etter Haiti, og hele 99,7 prosent av de opprinnelige skogsarealene i landet har forsvunnet. Mesteparten av treet er brukt til brennstoff, og mye er hogget ned for å gi plass til nye landsbruksområder. Dette har skapt tørke og en tiltakende erosjon av jorda, i tillegg til færre grunnvannsressurser og store tap av plante- og dyreliv. Disse skadene er ille nok i seg selv, men med menneskelig inngripen kommer som kjent problemer i hauger og lass. I likhet med utallige steder på kloden er også forurensning og forsøpling en stor byrde for landet. Rusk og rask slenges overalt. Som utenforstående er det her viktig å forstå at lite vilje til handling hos folket ikke er årsaksforliggende. Historisk sett har det rett og slett stått dårlig til med søppelhåndtering og en statlig beskyttelse mot forurensning av miljøet (noe som jo må ses i lys av El Salvadors krunglete historie opptil nå). Konsekvensene har så oppstått deretter.

Miljøskadene i El Salvador er langt fra småplukk å regne i den store sammenheng. Den kraftige avskogingen er med på øke den globale oppvarmingen, som på et nasjonalt nivå har gitt miljømessige, sosiale og økonomiske effekter. I dag er over 50 prosent av landet uegnet for matkultivering, mens nedkuttete fjellsider og andre områder har resultert i ødeleggende jordras og økt skogsbrannfare. I tillegg skaper påvirkningene en stor, skummel trussel mot flora og fauna, og ikke minst overfor mennesket selv – som jo er avhengig av velfungerende omgivelser. Flere plantearter er ansett som truet, og truede fugle- og dyrearter omfatter blant annet vandrefalk, fire typer skilpadder, amerikansk krokodille, ocelot, brillekaiman, jaguar, kjempemaursluker og mellomamerikansk tapir.

Så ok, utfordringer finnes. Det er en grei sak, så nok om det. Hvorfor det egentlig har blitt sånn og hvordan vi kan gjøre noe med det, er kanskje mer interessant å utforske nå? Eller i det minste – om det er en annen tanke, en annen vei som kan føre til en bedre situasjon?


Et gjenfunnet verdenssyn

I Vesten har en tradisjonelt sett på den ubeherskede naturen som noe truende, og for å verdsette et stykke natur som skjønt må vi først ha tatt kontroll over det: kulturelt, emosjonelt eller teknologisk. Denne forskjelligheten mellom hva mennesket besitter makt over, og naturen i seg selv er mer en illusjon enn en virkelighet. Nettopp menneskets forhold til naturen er nøkkeltemaet i denne artikkelen. Og når sant skal sies så er ikke det en konstant «greie», men snarere noe som har formet seg gjennom tid. Før spanjolene seilte sin egen sjø og kom i havn et annet sted – nemlig Latin-Amerika — så rådet andre måter å tenke på her til lands.

I det som nå er El Salvador, levde tre indianerbefolkninger: Pipil, Lenca og Maya. I følge «mannen på gata» er det lite urfolk igjen, men uten å dvele ved det så kan vi med sikkerhet konstatere at de er her, og at de også har sin egen organisasjon: Consejo Coordinador Nacional Indígena Salvadoreño (CCNIS). Disse jobber med å finne tilbake til kunnskapen de en gang hadde, men som er mistet over tid. Ut i fra hva som har overlevd i historier og fortellinger, og egen forskning av kulturelle uttrykk, kan de fortelle oss om et annet syn på verden. Der kan et enkelt symbol inneholde mye kunnskap, som ikke bare var til for å eie, men for å forstå In Lak´ech: et symbol som forteller oss at du er meg og jeg er deg, og at vi påvirker hverandre – altså, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg (et ikke helt fremmed fenomen, eller?).


Kunnskap overalt

I likhet med gjensidighetstanken går urbefolkningens kunnskap i ett: viten om medisin, jordbruk, religion også videre er sammenflettet i den samme kunnskapskurven. Naturen gjenspeiler således hvordan disse teoriene fungerer. «Vi prater ikke løgn. Dette er ikke noe vi har funnet opp. Dette er noe naturen forteller. Mens den vestlige verden har en slags kunnskapsbank, så bærer vi kunnskapen med oss i blodet», forteller René Fransisco Jimenes fra CCNIS. En kan med andre ord ikke tillære seg urbefolkningens kunnskap ved å lese en bok eller besøke et museum. Vi må leve den, være den og høre etter — overalt i den eksterne naturen, men også i vår egen, indre natur!

For urbefolkningen finnes energi på tre nivåer: himmelen, her på jorden og i underverdenen. Videre består jorden av energi, tyngde og en overflate som er balansert med ulike balansepunkt. Forståelsen om platene som utgjør jordskorpen er også veletablert i Vesten, men mens vi ser på det rent geografisk så skulle de gamle spirituelle sentrene og pyramidene finne likevekt i denne energien. «Dessverre er mye av akkurat denne kunnskapen glemt, og derfor» —forklarer René Fransisco Jimenes — «er også energien presset og feilplassert.» Når dette skjer kan det så oppstå ubalanse, jordskjelv og andre fatale endringer.

Jo, det kan kanskje synes fjernt for en hver nordboer som måtte lese dette, men spørsmålet må stilles: hvordan kan urbefolkningens vitenskap lede oss i en annen retning som kan gi en forbedring av miljøproblematikken i El Salvador?

Ifølge mayakalenderen avsluttes en sirkel i tidsspiralen i 2012. Noen har muligens vært og sett 2012 på kino, og for å oppklare eventuelle misforståelser – så neida, verden går ikke under om to år. Overgangen betyr bare at vi får en mulighet til å starte på nytt. Som René Fransisco Jimenes sier: «Før en hver kollaps skjer en refleksjon. Det kan sammenliknes med en far som rister sin sønn og spør: hva er det du holder på med?». Og vi er vel mange enige om at noe er ganske så gærnt med verdensnaturen og at en forandring må skje. Kanskje ser vi denne forandringen annerledes om vi tar på oss «urbefolkningsbrillene», og ikke lenger forstår naturen som noe adskilt, men som en del av oss selv?


Det ene er det andre

At mennesket står i særstilling overfor naturen er en fremherskende tanke som kan spores tilbake til den vestlige skapelsesberetningen. Der navnga Adam og Eva alle dyrene, og etablerte med det en naturlig dominans overfor dem og en dikotomi mellom mennesket og natur; kategorien «mennesket» blir stående som det eneste subjekt, og kategorien «natur» blir stående som objekt, med sin betydning tilskrevet av subjektet. Alternativer til denne vestlige oppfattelsen av forholdet mennesket-natur finner vi også på hjemmebane. Et eksempel er dypøkologien, som en gjerne først og fremst forbinder med Arne Næss, klatrende eller krabbende ute i det fri. På noen måter er det mulig å forene denne med urbefolkningens forståelse av den grunnleggende kosmovisjonen.

Selv om heller ikke dypøkologien faller utenom antroposentrismens klør, så stiller den noen interessante spørsmål om naturen som en enhet. Kort sagt hevder den at natur i vid forstand har en verdi i seg selv, uavhengig av menneskelige formål. I debatten om mennesket versus naturen taler dypøkologi for en dyptgående refleksjon av den økologiske krisen vi befinner oss i i dag, også i El Salvador. For å få til en egentlig endring kan vi ikke bare ta for oss teknologiske og økonomiske spørsmål. Hver og en må undersøke «de dypeste premisser for ditt eget liv, for hva du synes du selv er og hva du synes ditt forhold til din neste og til det vi kaller naturen», som Næss selv sa i et intervju for flere år siden. En seperasjon mellom vitenskap, filosofi og religion er ikke heldig i denne diskusjonen, da disse nettopp henger sammen. I likhet med kunnskapskurven til urbefolkningen så kan vi ikke forstå det ene uten det andre. Motsetningsforhold mellom mennesket og den ubestridede villmarken eksisterer ikke, og livet er ikke en pågående kamp mot naturen! Som urbefolkningens kunnskap formidler: forstår vi vår plass i verden, ser vi også oss selv i den og hva vi kan gjøre for å oppnå det perfekte balansepunkt og en bedre økologisk fremtid. Og dere, vi trenger ikke å vente til 2012.

Anne-Marie Adriansen