I 2004 oppdaget en rekke innbyggere i fylket Cabañas nord i El Salvador at den lokale elven begynte å tørke ut. Dette ble raskt koblet til det canadiske gruve-selskapet Pacific Rims leting etter gull, en prosess som krever enorme mengder vann for å rense bort skadestoffet cyanid som brukes i letingen. Lokalbefolkningen startet dermed opp Comité Ambiental Cabañas (CAC) — Miljøkomitéen i Cabañas — for å kjempe for sine vannressurser. Komitéen ble hardt motarbeidet, aktivistene mottok drapstrusler og lederen Fransisco Piñada ble flere ganger forsøkt bestukket for store pengesummer for å avslutte protestene. I 2008, lyktes CAC likevel med å få den salvadoranske regjeringen til ikke å gi Pacific Rim tillatelse til å starte utgravingsfasen på de to gruvefeltene El Dorado og Santa Rita som begge befinner seg rett i nærheten av boligstrøk. Men det som startet som en seier for både miljø og lokaldemokrati mot et internasjonalt selskaps rovdrift på naturen har i det lille området Trinidad i Cabañas utviklet seg til å bli et teater for vold og splittelse, hvis ringvirkninger kan strekke seg langt utover El Salvadors grenser.
Voldsbølge
Som reaksjon på at de ble kastet ut saksøkte Pacific Rim i april 2009 den salvadoranske staten for vilkårlig, urettferdig og ugjennomsiktig adferd, for ikke å beskytte Pacific Rims interesser samt for ulovlig overtakelse av deres investeringer. De søker en kompensasjon på minst 77 dollar millioner samtidig som de ønsker å fortsette med gruvedriften.
Like etter søksmålet brøt det ut en voldsbølge i lokalsamfunnet Trinidad, området hvor gullet befinner seg. 30. juni 2009 ble Marcelo Rivera, en av de mest aktive representantene i CAC og bindeleddet mellom FMLN og miljøbevegelsen, funnet torturert og drept i en brønn etter å ha vært forsvunnet i tre uker. Et halvt år senere, 20. desember, ble Ramiro Rivera, medlem av CAC og president i landsbyrådet, skutt og drept. Dette til tross for at han hadde 24-timers politibeskyttelse, etter at han mirakuløst overlevde et annet attentatforsøk, i august samme år, hvor han ble skutt åtte ganger. Bare seks dager senere, 26. desember, ble Dora Sorto Recines, gravid i åttende måned, skutt seks ganger bakfra mens hun hentet vann fra bekken og bar på sin to år gamle sønn. Sønnen ble skutt i foten, men overlevde; barnet i magen klarte seg imidlertid ikke.
Disse drapene er blant en lang rekke attentatforsøk som har vært rettet mot komitéen siden april 2009; de resterende medlemmene lever nå under kontinuerlig politibeskyttelse. For Domingo Miranda, medlem av CAC og selv utsatt for drapsforsøk er ikke timingen tilfeldig: «Det er Pacific Rim som er ansvarlige for mordene.» Ifølge ham fungerer drapene ikke bare som hevn for at gruveaktiviteten ble stoppet, men også som avskrekkelse fra videre protester og organisering hvis gruveselskapet vinner fram med sine krav og får fortsette med gullgravingen.
Den offisielle versjonen
For politiet og påtalemyndighetene ser saken annerledes ut. De har fengslet gjerningsmenn for alle tre drapene, men mener at volden mot CAC enten stammer fra en nabofeid eller kun er tilfeldig gjengvold. Når den første saken kom opp for retten 22. september i år ble seks personer dømt for mordet på Marcelo Rivera. Personene skal ha vært lokale gjengmedlemmer og de ble dømt på bakgrunn av informasjon fra et hemmelig vitne som skal ha overhørt samtaler de dømte skal ha hatt om drapet. Selv om Riveras torturerte kropp i praksis fungerer som en effektiv stopper for videre grasrotorganisering så skal eventuelle motiv ifølge påtalemyndighetene ikke ha vært andre enn personlig vinning. For Miranda og medlemmene i CAC representerer politiets teori kun at det hersker straffefrihet for de rike og mektige i El Salvador: «Gjerningsmennene blir tatt, men her i El Salvador hersker det straffefrihet for bakmennene.»
Ledelsen i Pacific Rim benekter på alle måter at de er innblandet i de mange angrepene på miljøaktivistene. Upåaktet om Pacific Rim skal ha beordret eller gitt tilskyndelser til disse drapene er det ikke tvil om at gruveselskapets tilstedeværelse har splittet befolkningen og satt dem opp mot hverandre. «Før Pacific Rim kom hit hadde jeg ikke problemer med noen her, nå har jeg det, jeg er redd for å gå ut, jeg er redd for å jobbe, fordi jeg som Rivera er organisert», sier Miranda.
Miljø og CAFTA
På sine nettsider presenterer Pacific Rim seg som både et sosialt ansvarlig og et miljøvennlig selskap. Dette på tross av både den allerede nevnte voldsbølgen, men også at den offisielle begrunnelsen for at de ikke får fortsette driften, er at de ikke har kunnet presentere en tilfredsstillende miljøkonsekvensanalyse. Pacific Rim på sin side hevder at de følger alle lover som frihandelsavtalen CAFTA stipulerer for gruvedrift. Problemet er imidlertid at disse lovene står langt tilbake for lignende lover i Europa, USA og Canada. Men selv om gruvedriften skulle kunne gjøres på en miljøvennlig måte er det ikke en aktivitet El Salvador burde ønske velkommen. Pacific Rim argumenterer for at deres nærvær vil skape inntekter for den salvadoranske staten samt sårt tiltrengte jobber for lokalbefolkningen. Sannheten er imidlertid at de kun trenger å betale 2 prosent skatt av sine inntekter fra gruvedriften og at de ikke har undertegnet noen avtaler om teknologiutveksling eller utdanning av lokal arbeidskraft. Dette betyr at de beste jobbene vil gå til utenlandske arbeidere som er spesialutdannet til å behandle gruvemaskinene. For de lokale er det kun minstelønnsarbeid å få og dette ikke mer enn de fem årene gruven er beregnet å være i drift. I beste fall sitter El Salvador igjen med en ørliten slant, i verste fall med en vannkrise som potensielt ville kunne ramme store deler av befolkningen.
Sammenligner man El Salvadors gull med Norges olje får man kanskje et klarere bilde. Da utenlandske oljeselskaper begynte å utvinne olje på norsk sokkel ble dette gjort på bakgrunn av avtaler som sikret at norske arbeidere ble ansatt, at Norge fikk tilgang til den nødvendige teknologien og at selskapene måtte betale en skatt på 78 prosent av overskuddet. Men for El Salvador er å stille slike krav gjort umulig under CAFTA-avtalen. Denne type avtaler gjør at u-land som El Salvador verken får finansielt eller teknologisk utbytte av utenlandske selskapers nærvær. Dette er selvfølgelig også grunnen til at disse ønsker å dra hit — fordi de kan ta med seg hele kaka hjem uten å dele.
Fravær av autonomi
Det allerede nevnte søksmålet Pacific Rim fører mot El Salvador innebærer også en annen kontroversiell bruk av CAFTA-avtalen. Saken føres nemlig ikke foran en vanlig domstol. Selskapet bruker spesielle klausuler i frihandelsavtalen for å hoppe over de lokale rettsinstansene og saksøker istedenfor den salvadoranske staten foran den internasjonale rettsinstansen International Center for Settlement of Investment Disputes (ICSID) som er en del av Verdensbankgruppen. CAFTA-avtalen åpner for slike sprang over begreper som lokaldemokrati og selvbestemmelsesrett med den eksplisitte hensikt å beskytte utenlandske investorer mot regjeringer som ønsker å utøve kontroll innenfor sine territoriale grenser. I dette tilfellet er det den salvadoranske regjeringens ønske om å begrense skadene på miljøet i sitt eget land som ICSID skal bedømme lovligheten av.
Dette er den første saken hvor et selskap benytter seg av de mulighetene som CAFTA (opprettet i 2006) gir, og kan sette presedens for hvordan multinasjonale selskaper kan føre sine saker foran domstoler som vil være mer velvillig innstilt til deres krav. Hvis Pacific Rim får medhold åpner det for en rekke søksmål mot regjeringer som ønsker å følge folkelige krav, å beskytte miljøet, eller bare å kunne utøve bestemmelsesrett innenfor sine landegrenser. Ved å undertegne CAFTA-avtalen har El Salvador gitt bort sin selvbestemmelsesrett til den internasjonale storkapitalen. CAFTA er en avtale som er laget for å beskytte de rike og mektiges interesser, ikke lokalbefolkningens ønsker eller behov. Det lokalsamfunnet står igjen med er en utpint natur og ødelagte vannressurser. De økonomiske gevinstene går utenlands.