Rydde opp etter høyrestyre

Alt er så enten eller her på landsbygda i El Salvador. Enten så høljer regnet ned, eller så er det stekende sol. Enten er du på den revolusjonære venstresiden, eller så tror du på militært høyreregime. Enten så er du fattig, eller så er du rik.

Politisk deles gjerne El Salvador opp i to. På den ene siden har man det ekstreme, militære høyrepartiet ARENA som ble grunnlagt på begynnelsen av 80-tallet og som hele tiden har tatt parti med de få rike her i landet. Etter borgerkrigen regjerte de i tjue år, frem til i fjor. På den andre siden finner man venstresidepartiet FMLN som i 1980 ble dannet som en samling av fem geriljabevegelser. Deres kamp har vært for folkets rettigheter og de har hele tiden hatt støtte fra grasrota av befolkningen. Etter tretti år med kamp fra borgerkrigen ble Mauricio Funes president i mai 2009, og El Salvador fikk for første gang i historien en rød regjering. Funes har jobbet som journalist, og hadde tidligere ingen tilknytning til partiet han nå representerer.

«FMLN er stolt over å kunne ta mak­ten i et kapitalistisk system», sier Pedro Lucas, leder for FMLN i byen Suchitoto. «Vår jobb nå er å gjøre samfunnet til et sosialistisk samfunn. Dette vil ta tid», sier han. Dette er et håp som deles av mange, men at FMLN har fått makten betyr ikke at El Salvador er på vei til å bli et sosialistisk land. Til det er det for mange hindringer. Den utøvende makten er på plass, men de rike sitter fortsatt med den reelle makten i form av penger, presse og domstoler samt internasjonale avtaler som gjør strukturelle endringer umulige. Århundrer med militær- og høyreregimer gjør det vanskelig for Funes å utføre de politiske endringene som folket krever.


Arbeiderne taper

I land der det importeres mye og eksporteres lite, er det vanskelig å utvikle en god nasjonal økonomi. 40 prosent av landets befolkning går uten formell jobb. På grunn av høy sysselsetting i den uformelle sektoren, er det vanskelig å lage en eksakt statistikk på arbeidsledigheten her. Mange starter opp egne prosjekter, som for eksempel gateselger eller bonde, og har da i praksis en jobb å gå til. Disse har ingen rettigheter til for eksempel pensjon eller sykemelding.

I juli kunne avisen La Prensa Grafica melde at de som bor i rurale områder, trenger 173,18 dollar i måneden for å forsørge familiens basiskostnader. I tillegg kommer vann-, strøm-, og husleie. Billig arbeidskraft utnyttes for det som det er verdt av store selskaper, både nasjonale og internasjonale. Maquila-fabrikkene sysselsetter mange av de som ikke har noen jordlapp å forsørge familien sin med. De ansatte på disse fabrikkene tjener 173,78 dollar i måneden, i følge en rapport fra organisasjonen MAM, som blant annet jobber for arbeidernes rettigheter. Disse fabrikkene ligger gjerne i urbane strøk, noe som vil si at mange må pendle. Pendling er ikke det samme her som i Norge. 90 prosent av befolkningen kunne i en spørreundersøkelsegjort av La Prensa Grafica meddele at de var redde for å kjøre buss. Grunnen er sikkerhetssituasjonen i landet.


Sikkerhetsproblematikk

Å være politi er risikofylt, blant annet fordi det er lett å få tak i våpen for privatpersoner. Det resulterer i at det er cirka 9.000 færre politimenn enn det som behøves. Her blir hæren dratt inn, som den også ble gjort før krigen, som en forlengede arm av politiet. Et annet problem i forhold til politiet, er korrupsjon. Har du penger, kan du kjøpe deg ut av mange kinkige situasjoner, noe som i praksis betyr at de med mye makt i stor grad kan gjøre som de vil. Man kan spørre seg om hvor mye makt som egentlig ble tatt fra de rike og gitt til de fattige etter borgerkrigen.

I 2009 ble det gjennomført 4.365 drap, så dagens største problem er kanskje sikkerheten. Det er i gjennomsnitt 12 drap i døgnet, og så mange har det ikke vært siden borgerkrigen. Dette året ser ikke ut til å bli noe bedre. til sammenlikning er det i Norge rundt 30 drap i året. 21 prosent av befolkningen mente dessuten de hadde blitt utsatt for en kriminell handling, som utpressing, overfall og voldtekt, i fjor. Drapsstatistikken henger tydelig sammen med gjengproblematikken. Gjengmed­lemmene kalles maras, men det er ikke bare de som skaper spenning i landet. Aktivister mot blant annet vannprivatisering og gruvedrift er funnet døde kort tid etter demonstrasjoner. Maraene får skylden, men drapene etterforskes ikke tilstrekkelig.


Kvinnenes kamp

Du skal ikke lenger enn ti år tilbake før det salvadoranske samfunnet var fullstendig mannsdominert. Nå finnes det kvinner i de fleste instanser og organer i organisasjonslivet, selv om de er i mindretall. Det er heller ikke vanskelig å oppdrive lokale kvinne-grupper som jobber med alt fra analfabetisme til økonomisk uavhengighet.

30 prosent av barna som ble født i 2009 hadde mødre på under 16 år og mange av fedrene var over 50 år. Det er vanskelig for kvinner å klare seg økonomisk uten en mann. Selv om skilsmisser blir mer og mer akseptert, forblir mange kvinner i dårlige ekteskap. En av årsakene er at både arbeidsliv og universiteter er sterkt mannsdominert. Kultur og tradisjoner er også en viktig faktor; kvinners rolle har tilhørt hjemmet. Barnebidragene i landet fungerer på den måten at du får førti dollar annenhver måned, men det tas ikke hensyn til hvor mange barn du har. Kirken har gjort en god jobb hva gjelder å skape negative assosiasjoner til prevensjon, og selv terapeutisk abort er illegalt.


Funes er en travel mann

«Et deltakende demokrati er mer enn å putte en lapp i stemmeboksen hvert femte år. Før vi gjør noe annet, må vi styrke det deltakende demokratiet i landet. For å klare dette må vi minske analfabetismen og skape engasjement, refleksjon og tro på endring blant man­nen i gata», mener Scafic Haldal. Han er sønn av den legendariske FMLN-lederen med samme navn, som frem til han døde i 2006 var presidentkandidat. El Salvador er et relativt herjet land, både på grunn av borgerkrig, og privatisering samt et undertrykt, ignorert folk. Funes-regjeringen har mye å rydde opp i, og begynner med basispålene et demokratisk samfunn trenger for å fungere; utdanning, helse og sikkerhet. Folket krever synlige endringer på disse områdene. Resultater er derfor avgjørende for at FMLN skal kunne bli gjenvalgt. Men samtidig er pengebingen knapp, resultatene blir på mange felt deretter, tiltross for bedre intensjoner.


Utdanning, helse og sikkerhet

19.8 prosent av befolkningen er analfabeter. Mye av dette skyldes borgerkrigen, da et fåtall av de unge fikk skikke­lig opplæring. Lang skolevei og behov for hjelp hjemme gjør at noen foreldre i dag ikke ønsker barna på skole hver dag. Fu­nes har gjennomført en reform som gir alle elever på grunnskolen gratis skolebø­ker, sko og uniformer. Utdanningen etter grunnskolen har han ikke tatt tak i enda. Landet har kun et nasjonalt universitet. 25. september var 25.000 potensielle stu­denter på opptaksprøve. 9.500 kommer til å få tilbud om plass. De private universi­tetene er for dyre til at folk flest kan gå på dem.

I 1998 ble helsesektoren privatisert. Etter det har det offentlige helsevesenet vært sterkt underbemannet. For eksempel har det kun vært ansatt fjorten barneleger og tre gynekologer av staten i hele El Salva­dor. Ti av barnelegene har hatt kontor i hovedstaden. De fleste som har blitt utsatt for sykdom har vært nødt til å ty til pri­vate klinikker, noe som kan ruinere en hel familie. I skrivende stund utvides et gratis helsetilbud i landet, med større fokus på forebygging av sykdommer enn tidligere. Planen er også at det skal komme sykehus eller klinikker lengre ut i de rurale strø­kene.

Selv om narkohandelen stiger i samme takt som den organiserte kriminaliteten med biler, våpen og menneskehandel som beste inntektskilde, velger Funes å ta tak i maras-problematikken fremfor noe annet. Før FMLN kom i regjering, mente de at om gjengproblematikken skulle bedre seg, måtte de satse alt på rehabilitering. For ikke lenge siden gikk de ut i media og sa de hadde tatt feil; det er bedre å sette hardt mot hardt. Derfor innføres det i disse da­ger en lov som i praksis kommer til å gjøre det umulig for marane å komme seg til­bake til samfunnet. Den vil kun gjøre det enklere for staten å fjerne problemet fra gata og inn i de allerede overfylte fengs­lene. Å sette en stopper for rekrutteringen ved å minke på fattigdommen finnes det imidlertid ikke tilstrekkelige ressurser til.


Få rettigheter

«Hva gjelder rettigheter og muligheter til folk på landsbygda, kunne borgerkrigen like gjerne startet nå», påstår min vertsfar Julio Sulivian. Men et nytt opprør og en ny krig tror verken han eller vertsmoren min Aracely Guvera på:

«I tolv år mistet vi familie, venner, hus og kroppsdeler. Så kom en fredsavtale som innfridde lite av det vi kjempet for, etter­fulgt av tjue nye år med undretrykking fra ARENA. Det er mange som ikke orker mer, men vi kan ikke miste troen på endring», hevder hun.