Flukten fra borgerkrigen

24. mars 1980 ble erkebiskop Óscar Romero skutt og drept, og borgerkrigen var et faktum. Millioner av menneskers fremtid forandret seg for alltid.

I tolv år var El Salvador åsted for grove overtredelser av staten. Ingen kunne føle seg trygge, uansett politisk ståsted, og det daglige livet var preget av militærets vold­somme jakt på geriljabevegelsen FMLN. Gerlijasoldatene skjulte seg i fjellene, og kunne ikke oppholde seg på et sted i mer enn fire dager. Flere levde slik under hele krigen. USAs militære og økonomiske støtte til den salvadoranske regjering og forsvar, var hovedårsaken til at krigen kunne forløpe i så lang tid. En annen vik­tig side av borgerkrigen var alle menn-eskene som måtte flykte fra sine hjem, med visshet om at de aldri ville komme tilbake. Det ble opprettet en flyktningleir i hovedstaden San Salvador, men det var også mange som valgte å reise til Hon­duras, Nicaragua eller USA. Dette var tilfellet for nesten samtlige av de som nå bor i landsbyen El Papaturro.


Flukten til Honduras

Vi er fire stykker fra solidaritetsbrigaden som bor i landsbyen El Papaturro, og vi fikk møte en eldre mann ved navn José i byens lille samlingshus. Han forteller oss sin historie fra borgerkrigen fordi det er viktig å ikke glemme hva som skjedde. «Kampen er enda ikke over, men nå er det de unge som må kjempe», sier han, før han forteller om hvordan han flyktet til Honduras, levde i flyktningleir der og senere returnerte til sitt hjemland. Da var han med på å grunnlegge landsbyen som nå er hans hjem. Dagens El Papaturro var del av en stor åker, men i nærheten var det noen områder som var befolket, og det var i dette området José bodde før krigen. Sammen med en del andre familier bestemte han seg for å starte fluk­ten over grensen til Honduras. De anså landet som ulevelig, og en dag, i slutten av mars 1981, organiserte de seg for å starte reisen til fots. Etter initiativ fra José og de andre familiene, hadde tre andre større grupper fra samme område bestemt seg for å bli med på flukten, og etter få da­ger var de 11.000 menneskene på vei. Da vi spurte om hvordan reisen gikk for seg, forteller han at militæret hele tiden var en trussel. Med fly og helikopter fulgte de etter dem og angrep med granater og bomber.

Den største utfordringen kom da de skulle krysse den største elven i El Salvador: Río Lempa. I og med at de oppholdt seg om­trent en hel dag på et lite område, var de svært utsatt for bombing. Bare et fåtall av flyktningene kunne svømme, og med de sterke strømningene, og det stadig truende militæret, var det ved dette punktet flest ble såret og drept i løpet av hele reisen. Han forteller:

«For å få fraktet alle over, brukte vi tau, baljer, kar og mennesker. Det var flere menn som satte livet på spill for å hjelpe andre over. Jeg husker spesielt en mann som hele dagen hadde fraktet folk over elven, og da kvelden kom falt han om og døde av utmattelse.»

Reisen til Honduras tok omtrent en må­ned. Motstandsbevegelser hadde holdt de militære tilbake gjennom hele flukten, og José mener at dette var redningen for dem. Selv om de hadde klart å krysse grensen var de likevel ikke trygge, da de militære i Honduras også utgjorde en trussel. Flere av flyktningene ble plukket ut og drept, grunnen kunne være noe så enkelt som at de hadde farge eller trykk på t-skjorten.


Flyktningeleiren Mesa Grande

Da de salvadoranske flyktningene an­kom Honduras i 1981 eksisterte det ingen organisert flyktningleir, og de slo seg ned langs en elv. Hygieneforholdene, og den dårlige levestandarden, resulterte i stor spredning av febersykdommer og diaré. Etter ett år hadde sykdommene spredt seg såpass at myndighetene i Honduras så at noe måtte gjøres. Over en million flyktninger oppholdt seg i Honduras, og de fleste samlet seg i flyktningleiren Mesa Grande. José legger vekt på at det var orga­nisasjoner til stede da arbeidet med flykt­ningleirene kom i gang, og understreker at den internasjonale tilstedeværelsen var redningen for flyktningene. De områdene hvor dette ikke var tilfellet, hendte det ofte at skvadroner plukket ut flyktninger på måfå og skjøt dem.

ARNUR, en underorganisasjon av FN, var representert i leiren. De skaffet mat til flyktningene, men ikke mer enn ett måltid om dagen. José forteller at sult, sykdom og trange kår var hverdagen i de seks årene han bodde i Mesa Grande. Han viser også stor takknemlighet ovenfor organisasjo­nene som arrangerte helsetilbud, skole og yrkesutdanning for flyktningene. Dette ga dem muligheter til å kunne klare seg når de etter hvert skulle reise tilbake.


El Papaturro

Da krigen gikk inn i en roligere fase i 1987, tok flyktningene initiativ til å reise hjem igjen. Organisasjonene planla tilbakevendingen etter kommunikasjon med geriljaen og regjeringen. Ett år se­nere var planene klare, og til tross for at organisasjonene var usikre på om det var forsvarlig å retunere, startet de like­vel prosessen med å sende folk tilbake. «Min familie og jeg ble sendt til Santa Marta. Der ble vi boende i tre år, men innen den tid var det kommet mange flere flyktninger og det ble mye folk på liten plass.» , forteller José.

Etter tre år valgte han og tjuefem andre familier å flytte til El Papaturro-områ­det, som hadde blitt forlatt under krigen. Første natt sov de under trærne, og morgenen etter startet de byggingen av hovedveien. To måneder senere fikk de beskjed om at jorda de hadde valgt å bygge sine liv på tilhørte godseiere. I flere år kjempet de for at jorda skulle bli de­res, men eierne krevde penger de ikke hadde. Da fredsavtalen ble skrevet under i 1992, fikk de nytt håp. FMLN hadde forhandlet frem at flyktninger som hadde bo­satt seg på godseieres områder, også skulle få mulighet til å kjøpe den. Ved hjelp av delfinansiering fra FN og en låneavtale på resten av beløpet, ble overtakelsen mulig.


Må ikke glemme

Det er nå atten år siden borgerkrigen endte, det ble slutt på den væpnede konflikten. Selv om minnene er vonde, deler de fleste salvadoranere sin historie, og er heller ikke redde for å snakke om det som har hendt. José sier at det er viktig å fortelle sin historie for ikke å glemme. Borgerkrigen er bakgrunnen for hvor­dan de lever sine liv i dag, og hvorfor de bor i El Papaturro. Under krigen kjempet FMLN mot regjeringen, og kampen mot urettferdigheten foregår fortsatt på det politiske plan.

Maja Bjørken Hol