Enten er dere med oss, ellers så finnes dere ikke

Mannen het Amerigo Vespucci, en oppdagelsesreisende sjøfarer fra Italia. Kan­skje sto han øverst på dekk, på venstre si­den av baugen da han undret seg og tenk­te: «Nå har vi reist lenge, lenger enn langt. Over de syv hav, minst. Er dette, det vi ser, bare en del av Østindia eller har vi funnet noe nytt? Et ukjent kontinent?» Og slik, nesten som en fallende stjerne i ingen­mannsland, dalte ideen om Den nye ver­den ned i historiebøkene. «Jo, nettopp slik er det», får vi høre – fra lærere, Wikipedia, History Channel, you name it. Amerika (med stor A) ble oppdaget av Columbus, mens Amerigo Vespucci (ettertidens navn­giver, også med stor A) innså at det var et eget kontinent. Men er det hele historien, og hvem sin historie er det i så fall da?


Tryllerier og andre grublerier

Et nytt kontinent – eller bare tanken om verdenskontinent i det hele tatt – oppsto ikke ved et trylleslag. David Copperfield har ikke reist tilbake i tid, stått på top­pen av masten til Amerigo sitt skip, sho­wet og sagt: «Now, ladies and gentlemen, now we´ll see something new. Something different. Yes, precisely! The one! The only! Laaaaatin America!» Å avvise tryllerier og andre slumske usannsynligheter går med andre ord lett, men på merkverdig vis er ikke inngripen fra oven langt unna sann­heten om vår forståelse av verden.

Skogene, sjøene, fjellene, ja selve landmassene som utgjør Latin-Amerika var der og har vært her i uminnelige tider, men dette til sammen var aldri et konti­nent som ventet på å bli oppdaget, erobret, kolonisert og «overtatt». I kontrast til denne dagligdagse oppfatningen er Ame­rika mer enn noe annet en skapt tenkemå­te, og enda et kapittel i den Vestlige verdens narrativ; det var ikke innbyggerne i fortidens Tawantinsuyu eller Anáhuac som papirfestet de historiske hendelsene som en opp­dagelse, men europeerne selv. Når da Amerika ble «oppdaget», inkorpore­res det som et fjerde element i den tidligere tredelingen av verden, etter Asia, Afrika og Europa. Latent i disse ligger skisseringen av et nord, sør, øst og vest og også en første, andre, tredje og fjerde verden.


Spillet i verdenssandkassen

Vender vi blikket bakover i tid ser vi fort hvem som tegnet opp linjene i verdens­sandkassen. Ingen av de eksisterende sivilisasjonene i det 15. århundre, andre enn Vesten, kartla kloden som bestående av kontinent. Ja, det var gutta i storbyen med bena dypt plantet i den kristenorienterte og europeiske tradisjon som hadde overtaket. Eller sagt på en annen måte, som tilrøvet seg den store, skumle definisjonsmakten. Vestens tentakler strakte seg utover og overskygget i økende grad all annen kulturell virksomhet. I dag betegner vi denne prosessen som koloni­seringsperioden og omtaler den gjerne som en mørk, men heldigvis avsluttet epoke. Men er siste ordet sagt og alle kor­tene lagt på bordet?

Lik et TV-tryne på 60-tallets rikskring­kasting ville sagt det: her folkens, her er det ugler i mosen! I følge professor Walter D. Mignolo ved Duke University henger kolonialismen sammen med modernismen. Disse to er dus, uadskillelige kompiser som ikke viker fra hverandres side. «The ‘discovery’ of America and the genocide of Indians and African slaves are the very foundation of ‘modernity’, more so than the French or Industrial Revolutions.» I den tidlige fasen av modernismen skapte koloniseringen av Amerika en forbindelse mellom Vestens tro på egen sivilisasjon, økonomisk makt og eier­skap, samt utnyttelse av arbeidskraft på andre kontinent i form av slaveri. Ideen om Oksidenten – Vest-Europa som ver­dens senter – ga et tankesett som legiti­merte overtramp og undertrykkelse av ur­befolkningen i Amerika. Og nå folkens, nå har «ugler i mosen» for lengst utspilt sin beskrivende rolle; dette er et åpent sår som enda ikke har sluttet å blø!


Det er ingen kunst å definere, sa Suverin Suveren

Vesten inntok subjektrollen som beskriver seg selv i forhold til «den andre», som dermed får en underordnet posisjon. Vi representerer det universielle, Latin-Amerika det spesielle. Denne makten til å definere tilhører hegemoniet, som i dagens kontekst vil si den anglokulturelle elite. Spillets storebror pusler her sine brikker i det euro-amerikanske paradigmet, som forsvarer og rettferdiggjør en vestlig kulturell overlegenhet og utbyttingen av folk som tilhører andre kulturer. Kultur i denne sammenheng fungerte som menneskeskapt tro på den europeiske nasjonalstaten og et altomfattende rammeverk for «den vestlige sivilisasjon». I det 18. århundre ble ter­men flittig brukt i koloniseringsretorik­ken: mens den europeiske sivilisasjonen var delt inn i nasjonalstater, var resten av verdens befolkning tilsynelatende bare en del av usiviliserte kulturer. I Latin-Amerika regnet en Aztek-, Inka- og Maya-kulturen for å tilhøre fortiden og plasserte heller menneskene i annen rekke etter europerne – «for jammen santen», tenkte erobrerne – «disse mangler jo den sofistikerte, vitenskapelige kulturen vi har i Europa!» Men kultur forholder seg alltid til det politiske og maktspørsmål er alltid relevant.

Slik var ståa for folket i Latin-Amerika: enten måtte de ta til takke med en historieløs objektivisering i Vestens for­telling eller kjempe en tilnærmet håp­løs kamp om egen, fri identitet. Det er vanskelig å forstå alle sidene ved kolonialismen, og hvordan den lyste vei mot en moderniserende verden hvor urettferdigheten fremdeles er stor, men blir forklart gjennom et modernistisk ståsted. Det er for eksempel helt greit, og ja, nesten moralsk riktig, å ha fredsbevarende styrker i Afghanistan. Både Afghanistan, Irak, Iran – hele røkla der – må ta til seg den modernistiske utviklingen for å kunne bli del av den siviliserte, demokratiske verden. Dette er budskapet som ban­kes inn i hodene våre, men det motsatte er vel nærmere en global løsning på urettferdighet? Et helende sår – og en dekolonisert verden – er først mulig når vi slutter å se «modernismen» som et mål, men snarere som en europeisk konstruksjon av historien, der europeiske interesser fører til et undertrykkende ver­denssystem.


En sakte, skrånende revolusjon?

Latin-Amerika er en vestlig konstruk­sjon. Ok, så finnes det land på andre si­den av Atlanterhavet, men det Vesten kaller for Latin-Amerika er basert på forestillinger som vi selv har laget. Disse forestillingene forteller mer om verdensbildet til menneskene i Europa enn om levemåten til menneskene i Amerika. Og der ute, ytterst i øyenkroken, under den samme himmelen som Amerigo seilte under, der kan vi skimte en annen måte å tenke på. En måte som tillater oss å se fornuftens geografi som skrånende, på kryss og tvers, og ikke som en påtvunget kategorisering i urettferdige hierarkier, men et sted med mange verdener – sameksisterende i solidaritet. Og er ikke i dag en like gylden anledning som en annen til at vi (ja vi, du og jeg!) tar tilbake historien og forkaster et forvrengt verdensbilde? Å frembygge en flerfoldig klode, der ingen utnytter definisjonsmakt for å kunne utbytte an­dre er noe vi må etterstrebe. Hver dag, skritt for skritt, time for time. Så opp av sofaen kamerater, kjemp og rop: vi er alle sammen ingredienser i historiesuppa, ingen mindre ubetydelig enn den andre.