Hjemme i Norge var det mange som hevet øyenbrynene og så rart på meg da jeg sa jeg skulle på solidaritetsbrigade. Hvorfor jeg hadde meldt meg på kunne jeg ikke gi noe godt svar på, og da jeg heller ikke visste hva jeg skulle gjøre ristet de gjerne på hodet og sa lattermildt «du altså...». Da jeg søkte visste jeg stort sett bare at brigadeoppholdet var frivillig arbeid i Latin-Amerika med et venstrepolitisk fokus. Det ga meg en god følelse å tenke at jeg, gjennom å bidra med min arbeidsinnsats i El Salvador i noen måneder, kunne gjøre verden til et litt bedre sted. Det at Latin-Amerika har en enorm arbeidsledighet, og at jeg da fort kunne tatt over en arbeidsplass, som noen andre trenger, var ikke noe som streifet tankene mine.
Livet på bygda
Nå har vi vært her i El Salvador i litt over en måned og hverdagsting som å vaske klærne for hånd, sove under myggnetting og å skremme kakerlakkene vekk fra doen har blitt en vane. Maten har gått fra å være ny og skummel til kjent og kjær for alle utenom stakkars Maja som blir dårlig av å bare se en tortilla, noe som kan sammenlignes med å bli kvalm av å se en brødskive i Norge.
Jeg har spilt kamp med det lokale fotballaget og fikk til og med scoret et mål. Det at vi ledet 10-1 på dette tidspunkt hindret ikke at både hjemme- og bortefans jublet vilt.Både Jenny og Anne-Marie har blitt kjent med de lokale sykehusene, Anne-Marie med et myggstikk som vertsmoren syntes så forferdelig skummelt ut og Jenny med en kraftig forstuet fot. Jeanette har erfart at det å sette seg rett etter at du har sprayet kakkerlakkspray ned i doen ikke er så lurt, siden alle da kommer springende ut.
Følelsen av å være på besøk blir stadig mindre, og vi føler oss mer og mer som medlemmer av familiene og som en del av lokalsamfunnet. I San Fransisco Echeverría bruker vi mye tid på møter med forskjellige grupper i landsbyen. Vi er blitt et fast innventar på det ukentlige landsbyrådet, og vi har besøkt kvinne- og ungdomsgrupper. Poenget med dette er å vise vår støtte i deres kamp for et mer rettferdig samfunn.
Hva er vi ikke?
Her i landsbyen jobber den internasjonale hjelpeorganisasjonen CFCA (Christian Foundation for Children and Agins). For noen dager siden delte de ut mat til fadderungene i området. Det er uten tvil et ekstremt viktig arbeid de gjør, men det reiser også noen interessante spørsmål. Hvis CFCA bestemmer seg for å trekke seg ut av området vil mange sulte. Som mange andre hjelpeorganisasjoner skaper de et avhengighetsforhold der vi i Vesten når som helst kan bestemme oss for at vi har hjulpet nok.
Temaet for brigaden er bærekraftig utvikling. Det innebærer at vi ikke har kommet hit med prosjekter som ikke kan fortsette uten oss. Vi tar ikke over arbeidsplasser. Vi prøver ikke å gjøre statens oppgaver. Vi starter ikke opp skoler. Vi er ikke nødhjelp. Vi driver ikke med bistand.Satt på spissen så har vi ingen planer om å forandre noe som helst mens vi er i El Salvador, forandringen vil vi gjennomføre i Norge gjennom informasjonsarbeid. Hvis poenget med brigade hadde vært å jobbe her hadde det ikke vært elleve ungdommer som hadde blitt sendt ned, da hadde LAG gjort som hjelpeorganisasjoner og ansatt fagarbeidere.
Hva er vi?
Hvor vi står politisk varierer, men alle er enige om at verden ikke automatisk blir bedre bare markedene blir friere. Vi vil bidra med å forandre det systemet som holder land fattige i dag; markedsliberalismen. I El Salvador har vi møter med dem som har blitt hardest rammet av dagens politikk. Vi lytter til deres historier og deres løsninger på problemene og disse historiene tar vi med til Norge. Oppholdet er dermed læring og politisk skolering for oss og en utveksling av tanker og idéer.
Tilbake i Norge og utover våren vil vi jobbe med informasjonsarbeidet. Dette arbeidet er det viktigste med brigadeprosjektet, fordi det er i Norge holdningsendringer må skje. Målet er å få folk til å forstå hvorfor de rike blir rikere og de fattige forblir fattige og at de på bakgrunn av denne forståelsen kan søke å endre på de undertrykkende strukturene som holder flertallet av verdens innbyggere i fattigdom.
Politisk program
Nå sitter jeg på første politiske program har akkurat startet. Senere i dag skal vi på møte med Movimiento Sin Plomo (Uten bly-bevegelsen). For noen år siden fantes det en batterifabrikk her i El Salvador som syntes det var en god idé å dumpe blyrestene fra produksjonen i lokalområdet. Dette har ført til store helseproblemer for folk i området. Eierne av fabrikken tilhører den rike eliten og har hatt ressurser nok til å flykte fra straffe-forfølgelse. MSP jobber for at saken skal bli tatt opp i retten.
Dette politiske programmet er første av tre, og skal vare en uke. På denne tiden skal vi blant annet møte fagforeninger, miljøkomitéer, kvinne-, urfolks- og studentorganisasjoner.
Min drøm
En ting jeg drømmer om er at media i Norge skal diskutere årsaker og problemer ved globale forskjeller og ikke bare skildre konsekvensene. Som et eksempel gnir verdens journalister seg i hendene når nye sultkatastrofer inntreffer. At matmangel oftest skjer i land med hovedfokus på jordbruk, og hvorfor spesialisering i jordbruk da sees på som en bra utviklingsstrategi for fattige land, det er det ikke mange som skriver om.