Usikker fremtid for Maya flyktninger

Chiapas, Mexico 28.august: Det er fortsatt natt i en flyktningeleir i Chiapas. 333 meksikanske mayaindianere har samlet seg utenfor sine plastikkskur. De er flyktninger som skal vende hjem. I det solen bryter frem bak de meksikanske fjellene, starter den tunge marsjen hjem til en farlig og usikker framtid.

Klokken er fire om morgenen og flyktningene har samlet seg i leiren X’oyep. De har med seg de få eiendelene de kan bære; noen høner, litt klær eller en machete. I fire år har de overlevd på et absolutt minimum. Men nå er situasjonen ulevelig i flyktningeleirene. Lite vann og brensel, samt mangelen på jord, tvinger flyktningene til å vandre tilbake til landsbyen de forlot i 1997.

image.php?id=3925Flyktet etter Actealmassakeren
”Spenningene startet i landsbyen Yaxgemel da ulike paramilitære grupper støttet av regjeringen stadig vervet flere medlemmer. De paramilitære gruppene i Los Altos er uoffisielt trenet av det statlige militæret. Truslene fra de militære gruppene mot de fredlige bøndene ble stadig større, og den 24.mai 1997 ble de tatt som ”gisler” i sin egen landsby.” Dette forteller Lazaro Arias Ganez. Han er selv innbygger av landsbyen og i dag en av dem som organiserer flyktningenes tilbakevendelse, ”Folk var innesperret i landsbyen og fikk ikke lov til å delta på møter.” Lazaro er bekymret over lavintensitetskrigen som fortsatt ulmer i fjellene. Under en slik lavintensitetskrig er frykt det mest effektive våpenet. Regjeringen og de militære gruppene har brukt dette våpenet godt i Chiapas. Krigen har vist seg sterkere enn noen menneskelige bånd. I 1997 var situasjonen ytterst kritisk i landsbyene. Familier og samfunn ble delt på midten da frykten bredde seg over åsene med vindens fart. Og frykten var ikke uten grunn. I desember 1997 massakrerte paramilitære 45 mennesker i nabobyen Acteal. Ofrene var for det meste kvinner og barn. De hadde søkt tilflukt i landsbykirken og hadde ingen mulighet mot kuleregnet. Acteal står i dag som symbol på regjeringens overgrep på urbefolkningen. ”Etter Acteal forstod vi at vi ikke kunne bli værende. Vi måtte flykte.” Det er nå fire år siden Lazaro og de andre landsbybeboerne så seg nødt til å forlate hjemmene sine.

Fortsatt spent
Flyktningene går sakte oppover de bratte skråningene fra X’oyep. De har pyntet seg i tradisjonelle mayadrakter. Kvinnene har flettet silkebånd i håret og knyttet fargerike sjal over skuldrene. Barna som lekte i går følger alvorlig etter sine foreldre. ”Ingen vet hva som venter dem i landsbyen,” sier Rosa Estella Paz fra menneskerettighetssenteret FRAYBA. ”Selv om situasjonen i dag er mindre spent enn i 1997, er man langt fra en fredelig løsning på konflikten i Chiapas.” Urbefolkningens motstand mot regjeringen, med Zapatistene i spissen, har gått inn i en kritisk fase etter at de stod igjen med en utvannet urbefolkningslov offentlig godkjent av landets nye president den 14.august. Etter over 70 år med PRI-regjering, vant den mer reformvennlige Vincente Fox og hans parti PAN valget i 2000. Tross hans tilsynelatende godvilje har lite konkret bedret seg for urbefolkningen. De paramilitære har fortsatt våpen og folk er redde. Flyktningene kan med letthet identifisere naboer og gamle venner som utførte massakren i Acteal i 1997. Disse bor fremdeles i landsbyene uten å ha blitt straffet for forbrytelsen.

image.php?id=3929Uviss framtid
Sola henger høyt på himmelen, men veien er fortsatt gjørmete. Det er vanskelig å få fotfeste. Flyktningene går for det meste i taushet. Noen bærer radioer som rapporterer om marsjen. I seks timer går de uten stopp. Framme i landsbyen Yaxgemel blir de møtt med musikk og velkomsttaler. En representant for flyktningene taler foran hele den meksikanske pressen og retter sin kritikk mot den tidligere regjeringen: ”Vi mistet vår viten, vårt livsgrunnlag og vår landsby, De nådde sitt mål om å splitte oss.” Tilhørerne gir høylytt utrykk for sin enighet, og taleren fortsetter: ”Lenge leve ofrene for Acteal.”

Tilbake i sine etterlengtede landsbyer er alt flyktningene ønsker å få dyrke jordlappene sine i fred. Sikkerheten de har er en vennskapsavtale som er inngått med kommunestyrene i landsbyene. Men et stykke unna står en gruppe menn med korslagte armer og lukkede ansikter. De levendegjør flyktningenes usikre fremtid.

Marte Qvenild og Jo Egil Tobiasen
Land