Det går visstnok an å spare tid også. Man kan kanskje fylle en hel sparegris, jeg vet ikke om tida klirrer sånn som femkroninger gjør, eller om den høres mer ut som tørre erter i et glass, eller om den knirker som usmørte kirkedører. Av og til lyser tida som ildfluene om natta, eller som skyene som dekker lynet, slik at vi verken ser noe sikk-sakk-mønster eller hører noe tordenbrak, alt vi ser er blinkende skylamper bak fjella. Her kan tida komme som en frisk bris, som nyvåkna sol, som bakerovnssol, som regn og tåke. Det er faktisk slik – el tiempo – kan bety både vær og tid.
Av og til kan man sette seg ned og nyte en god kopp tid, tid som nesten, men akkurat ikke brenner på tunga. Tida kan smelte på tunga som stratos, eller som Carlos V som er sjokoladen vi får kjøpt her. Den kan svi som et maurstikk, klø som et myggstikk, kjølne som huden etter en runde med tigerbalsam.
Kanskje tida er en navlestreng mellom oss og alkymisten? Med tida kan vi bli både prinsesse og lykkelig, båteier og godt gift.
Tida gjemmer seg, under kjøkkenbordet, bak skapet, opp i gryta og den koker bort. Er du heldig ligger det kanskje noen saltkorn igjen i bunnen av kjelen, putt dem i en pose og du har instant-tid, klar til bruk.
Alt vi ber om er tid. Tid til å lese, tid til å danse, tid til å studere tid til å tenke. Vi kjøper alt som kan gi oss mer tid til å putte på sparegrisen, uten å vite at om natta spiser grisen dem opp, han har en hemmelig mage der tida fortæres av syrer og enzymer og vi må bare spare enda mer.
Her – her er livet tid. Tida er livet, livet har en rytme, den kan være jevn eller vaklende, synkopert eller rett på slaga. Tida kan være både en dans og en klagesang. Den verken spares på eller sløses bort. Det er tida som er.
Liten insektbittsang
Mel: Det snør, det snør
Det klør, det klør
Tiddelibom
Det er det det gjør
Tiddelibom
Nå klør det mye mer en før
Tiddelibom og hutte meg tu
Så vondt det er