På språkskole i San Cristóbal

Det er viktig at vi som er på brigade kan snakke spansk, og derfor er to uker på språkskole obligatorisk for alle. På forhånd hadde vi delt oss inn i fire ulike nivå; jeg som en tredjedel av de på nest laveste. Fire timer undervisning per dag i ti dager er i minste laget for å bli habile spansktalende. For å prøve å bøte på dette bor vi hjemme hos familier. På den måten må vi elever både pugge verb i alle mulige personer og fasonger, og i tillegg må vi lære oss å takke høflig for maten og si pent god morgen, dag og kveld.

Sjefen på skolen er Helga, av enkelte lærere kalt generalmajor, et kallenavn vi gladelig tok i bruk som vårt eget. Hun spør inngående spørsmål om hvorfor og hva vi egentlig gjør her med en stemme som gjør oss litt småparanoide. Vi har fått streng beskjed om å ikke røpe for mye, ikke nevne smarbeidsorganisajoner, helst ikke si z-ordet, og i alle fall ikke rope M-navnet altfor høyt i gatene. Så når vi daglig får servert disse inngående spørsmåla leser vi spion i øynene hennes. Dette er sjølsagt mest problematisk for de på de to høyeste trinna når det gjelder spanskkunnskaper siden vi på de laveste kan trekke lett på skuldrene og prøve å stotre på halvdårlig spansk at vi var sammen med vennene våre. No sè nada!

Helga synes at den beste løsninga både for elever og lærere er at skoledagen deles i to slik at vi får undervisning med to ulike lærere. Kjemi er forklaringa til Helga. Alle kan like noen men noen kan ikke like alle. Derfor; med to ulike lærere er sjansen større for at man  i alle fall skal like en av lærerne. Ingeborg, Gudrun og jeg endte opp med Gabriel og Lulu; to motpoler når det gjelder spanskundervisning. Vi starter dagen med to timer med Gabriel; en mestis, med både spansk og indiansk ætt, som vektlegger at han ikke er machist sjøl om de aller fleste meksikanske menn er det. Han har en gutteversjon når det gjelder kjæresten sin og en jenteversjon. Til oss sier han at kjæresten på 20 ikke vil ha sex og at det er helt greit for han. Guttene får servert en skryteversjon av ukjent kaliber tilpassa gutter. For meg er det litt absurd å bruke spanskundervisninga til sånne trivialiteter når de frasene vi trenger er hvordan vi høflig takker for maten og hvordan vi forklarer at vi skal og er sammen med vennene våre. Gabriel er glad i øl og tequila noe som gjør at vi har morsomme, høylytte timer om uteliv, drikking og dating. Et av Gabriels utsagn som allerede er blitt en klassiker er at "Todos los hombres mexicanos tienen una catedral y muchas iglesias" (Alle meksikanske menn har en katedral og mange kirker).  Timene til Gabriel flyr altså unna med drikkeprat, latter, tull og tøys, men vi lærer mye siden vi snakker spansk hele tida og prøver oss på humor, som sjølsagt ikke er særlig avansert.

Det er godt og nødvendig å ha litt fersk latter i magen når vi de siste to timene skal undervises av Lulu. Søt og hyggelig er hun, men har utrolig kjedelige undervisningsmetoder. Vi starter med litt småprat, som er i korteste laget til at det blir noe ut av det, og går over til uregelmessige verb av ymse slag. Så øver vi intest på dem der hun stiller spørsmål til oss en etter en gang på gang. Deretter går hun over til å bruke de laminerte tegningene sine av Paty, postmannen, politimannen, to sekretærer, to discodansere og et par leger og spør ut i fra det. Utrolig uinspirerende, men vi lærer oss flere verbformer. Den verste timen var da vi lærte framtid og skulle lage tekst til ei bok med bare bilder som handla om en gutt og en frosk og noen til. Men en ting skal Lulu ha; takket være henne blir vi noen racere på verbformer og grammatikk.

Litt spansk har vi lært oss; vi stotrer litt mindre og snakker litt mer, og vi forstår flere og flere ord for hver dag. Likevel er frustrasjonen til stede for det er nemlig tungt å lære seks ulike verbformer i like mange og flere ulike verbtider og samtidig huske alle ordene. Vi står på!!

Av Kjersti

Land