PPP ble første gang nevnt i en tale av Vincente Fox i 2001. I de andre Sentral-amerikanske landene ble den presentert i mars 2004. Området som faller inn under planen strekker seg fra Pueblo nord i Mexico til Panama i sør. Her bor det 65 millioner mennesker fordelt på grovt regnet en million kvadratkilometer. Den offisielle retorikken spiller på at området er underutviklet og ved hjelp av store utbygginger av infrastruktur skal man lokke til seg investeringer fra utenlandske selskaper. PPP er altså et løft for at regionen som helhet skal få ta del i utviklingen inn i det nye århundret.
PPP er en pakke med mange store prosjekter for utbygging av infrastruktur. Hele 85% er viet til veibygging. Denne består i hovedsak av såkalte “tørre” korridorer mellom Stillehavet og Atlanterhavet, i form av fire felts motorveier. Dette skal i kombinasjon med utbygging av store havneanlegg avlaste Panamakanalen og gjøre det mulig for varer å krysse kontinentet like effektivt på land som i vann. Den nest største posten på PPP budsjettet er utbygging av et integrert strømnett. Dette skal bidra til å gjore markedet for elektrisitet felles fra i nord til i sør. Planen skal i all hovedsak finansieres fra de forskjellige landenes statsbudsjetter og dermed skattebetalernes lommer. Siden landene må ta opp lån i den Interamerikanske utviklingsbanken vil renter også bli en faktor.
Kritikken mot Plan Pueblo er bred, og kommer fra mange hold. Zapatistene markerte tidlig sin motstand, og lanserte likegodt sitt eget alternativ, Plan Tijuana-La Realidad. Planen består av syv krav som zapatistene mener er grunneleggende for å bringe velstand til innbyggerne i regionen.
Plan Tijuana-La Realidad.
1. Jorda tilhører de som arbeider på den.
2. Rett til et arbeid med rettferdig lønn for alle.
3. Rett til et verdig sted å bo.
4. Gratis offentlig helse til alle.
5. Klær for alle til en rimelig pris.
6. Gratis verdslig utdanning til barn og ungdom.
7. Respekt og verdighet for kvinner, barn og eldre.
Det fins imidlertid få indikasjoner på at den interamerikanske utviklingsbanken har diskutert planen på toppnivå. Halvparten av regionens 65 millioner innbyggere lever i fattigdom, og nytten av firefelts motorveier for den jevne innbygger virke fjern. Kritikere hevder videre at planen er et stort prosjekt for å trekke ut verdier fra området uten å legge noe igjen. Ved hjelp av gode motorveier kan selskapene utnytte den billige arbeidskraften, for så å eksportere varene til andre steder hvor kjøpekraften er høyere. Når i tillegg mesteparten av innsatsfaktorene til produksjonen hentes fra utlandet, får eventuell industri få, om noen positive ringvirkninger i lokalsamfunnene. Eierne av investeringene er sjelden lokale, slik at profitten fra produksjonen også forsvinner ut. Man sitter riktignok igjen med endel dårlig betalte arbeidsplasser. Problemet er at disse i stor grad vil bestå av oppgaver som ikke er lønnsomme å mekanisere. Som eksempelvis montering av klær. Dette er en aktivitet som kan gjøres av alle med litt opplæring, samtidig som den lave lønnen ikke gjor det lønnsomt aa investere i maskiner. Dermed oppstår heller ikke noe behov for utdannet arbeidskraft til å betjene eventuelt maskineri. Den dårlige betalingen gjør også at arbeiderene ikke utgjør noe attraktivt marked for produktene de selv produserer. Og den eneste grunnen man da sitter igjen med for å investere i regionen er den billige arbeidskraften i seg selv. Om arbeiderene skulle organisere seg for høyere lønninger, ville heller ikke være vanskelig å flytte hele produksjonen til steder hvor arbeidsledigheten er enda mer prekær.
Etter massiv kritikk fra mange hold gikk den mexicanske staten over til en ny strategi. Dam prosjekt delen av PPP som var av de mest omstridte ble lagt vekk. Den Interamerikanske utviklingsbanken leide inn PR-byrået Fleischmann-Hillard for å selge PPP som et humanitært prosjekt. Man arrangerte såkalte høringer med urbefolkningen, for aa etterpaa kunne påberope seg urbefolkningens støtte. I virkeligheten var disse høringene iscenesatte møter med en stor andel av betalte deltakere. Fox uttalte i mars 2004:
„PPP er en regional utviklingsprosess som hovedsaklig har å gjøre med folk, familier og særlig urbefolkningssamfunn“.
I dag er enkelte delprosjekter av planen påbegynt, ofte uten å være knyttet til navnet PPP. Presidentvalget i Mexico i 2006 vil trolig være avgjørende for den videre utviklingen, ettersom dagens president Vincente Fox er planens storste pådriver og talsmann.
Følg med videre for mer info om PPP.