Vi reiste yrtidligt om morgenen sammen med Etapas. Dette er en vannprosjekt organisasjon som jobber på vegne av zapatistbevegelsen og som i hovesak jobber med å bygge vannforsyningsnett til den fattige landsbygda i Chiapas. Etter 5 timer kjøring på kronglete grusvei og 3 millitærbaser ankom vi slitne og tørste til Lacandona. Jungelen som brer seg over 1/3 av Chiapas, jungelen som er større en midt-norge, jungelen som er tilholdstedet for EZLN som den væpna grupperingen av zapatistbevegelsen.
Overalt på veien falt øynene på slagord som PRI, PRD og PAN, alle parti som sitter i den nasjonale kongressen og som alle fremstår som korrupte i ubefolkningens øyne. Når vi nærmet oss Lacandona ble disse erstattet av EZLN VIVE!, ZAPATA VIVE! og La lucha siegre companjeros!
Lacandona er kjent for å være et av de mest radikale områdene i Chiapas. Her bor de for de meste indianere av tseltal avstammning, og som for det meste lever av selvforsynande jordbruk.
Landsbyen vår tok tre timer å nå på grusveien gjennom jungelen. Det var en tett skog med lange grønne palmer hengende utover veien. Veien var ganske trang for den svaere jeepen vår når småmeksikanse bobler ville presse seg forbi , men vi tok det rolig akkurat som en vær mexicaner gjør i hektisk traffikk.
Dagen var ennå ung, så vi fikk tid til å stoppe innom en liten landsby på veien som Etapas før hadde lagt vannledning for. Det var problemer med å få trykk i både slangen og pumpene (som forøvrig var planta i midten av lansbyen me piggtrå surra rundt begge pumpene. Det var tydeligt hva som var viktig for landsbyen og det var tydelig at de hadde gode grunner for å vokte dem). Vi kjørte litt opp i fjellsida og leita etter hvor vannrøret gav etter. Etter ti minutter fant vi det, et stort flerr tvers over røret. Dette var antagelig skåret over med kniv og det var sannsynlighet for at paramilitære beveget seg rundt i disse fjellene. Orlando (koordinatoren for Etapas) snakket om at ofte skjer rundt Lacandona. Den stille krigen eier ingen hensyn, og vann er den mest effektive måten å presse landsbyer ut av det autonome zapatistsamfunnet.
Heldigvis var det lett å fikse, etter 5 min funka pumpene og to fra landsbyen takket mye for hjelpen. Videre på veien traff vi på en liten zapatistbase hvor vi tok opp 3 bønder med cowboyhatter og zapatistskjerf hengende ut av lommen.
En gang på ettermiddagen ankom vi San Manuel, som er plassen eller området hvor vi skal bruke mesteparten av tida. Etter en gåtur fra helvete, med tung sekk, nyprutet hengekøye, tau og 5 kilo bønner på ryggen kom vi endelig fram te San Manuel. Det er en liten landsby på 9 hus (medregnet skolen og utedoen). Mennene fra landsbyen tok veldig godt i mot oss og var takknemlige for at vi kom. De var veldig ærbødige og det plaga meg litt at de gav oss brigadister så mye respekt for arbeidet Etapas fint kunne gjort uten oss. De holdt et kort velkomst møte hvor alle mennene i landsbyen og omegn var til stede. Det var glød i øynene på mange, og de var overveldet over muligheten for å få rent drikkevann i landsbyen.
Vi slengte opp køyene i skolen og la oss kl 7 om kvelden. Dagen derpå eller når sola sto opp sann cirka 5, samla alle mennene seg med oss. Mange menn, kanskje 15 stk sto klare med svarte støvler, kvite skjorter, cowboyhatt og en diger machete eller to. Vi la oss på rekke opp gjennom fjellet og tettere inn i jungelen. Vi skulle opp i høyden lenger inne i fjellsiden for å finne vannkilden til elven som renner forbi landsbyen. En anelse Indiana Jones følelse kom over meg der jeg gikk med to mexicanere foran meg som hogget vekk lianer og kraftige blader slik at følget kom seg forbi. Det var en tung tur og når vi endelig kom oss høyt nok (så bratt at jeg av og til måtte holde i gresset for å ikke skli ned) fant vi vannkilden. Den var nydelige og minna fint om en våt backpakker drøm. Men de var ikke det vi var her for å drømme, her trengtes en feit vannledning som kunne forsyne landsbyen med leveverdige kår.
Etter en liten pause under en foss litt lenger nede, fikk vi en hånd med maismos og ei skål med jakmelk. Så som så men vi fikk det ned, og når en indianer kutta av ei grein som kunne spises ble alt bedre. Resten av dagen brukte vi til å lage en vei gjennom jungelen og gjennom dalføret slik at høydeforskjellene og plassering av vanntanker kunne beregnes.
Jeg gikk å småsnakket med en av de eldre i gruppa om jorbruket og snølandet Norge , mens han hogga vei i vellinga med en lang machete.
I 4 tiden begynte sola og sige og dagen var endelig over. Vi hoppa i køya og sovna på sekunder. Dagen etterpå måtte vi fortsette måling og plassrydning for vannledningen gjennom hele dalen.
De andre i brigaden ble med Orlando og målte avstanden mellom hus i landsbyen, mens jeg tok fatt med arbeidskarene og partneren til Orlando (beintøff anarkist) inn i jungelen. Etter et par timer kjærte vi oss ut av det tette krattet og kom ut i en maisåker som nærmest sto i nitti graders vinkel ned mot dalen. Selvfølgelig skulle vi ned dit. Jeg var temmelig nervøs, men jeg ble igjen reddet av at en indianer skar av en grein til meg. Denne gangen ett sukkerøyr.
Tilslutt kom vi til toppen og ble invitert til mat hos en familie nedenfor. Før vi gikk ble vi vitne til et krisemøte blant landsbyboerne: Alle som var med på arbeidet var zapatister, men de hadde stor uenighet om de skulle gi vann til de som ikke var zapatister. Dette kan være folk som støtter regjeringspartiet eller tar i mot støtte fra staten for å sende barna på offentlig skole. Det ble ikke enighet om spørsmålet, men de virket som at de fleste ikke ville gi til dem som ikke bidrog eller svek urbefolkningens kamp som det ble sagt.
Vi kom hjem like slitne som alle andre dager men i dag ble vi invitert på middag hos den eldste i bygda. Rett før vi gikk om morgenen fikk vi et glimt og 3 av hva som ble servert: Det var en svær, feit rotte som hadde blitt fakket med en felle i jungelen. De smakte helt greit, men når vi oppdaget kraftig svart hår på kjøttet og en rotteklo som stakk ut av gryta fikk vi litt problem. Men det gjorde ingenting når vi merka hva gamlefar satt og lagde. Sigarer som besto av villvoksende tobakk i jungelen og det så ut som han hadde gjort dette i 50 år. Etter at han hadde rista en del på hodet over hvorfor vi ikke bare rullet selv så mekket han gallant og effektivt 10 stykker til oss på 5 min.
Nattemørket senker seg rolig over San Manuel og vi blir sittende å kikke på ildfluer og en tordenstorm som sender lyskjær gjennom dalen hele natten. Sigaren er sterk men med en slant vann er den perfekt på kvelden.