Ocupar, Resistir, Produzir!

I løpet av helgen har det vært 13 okkupasjoner her i Pernambuco. Eli, Kristin, Åsta og Ulf har vært med på forberedelsene til en av okkupasjonene, og har i etterkant besøkt leiren som var i ferd med å bygges opp. De skriver om sine opplevelser her.

De siste ukene har vært hektiske for alle MST-engasjerte. I anledning ”Dia de Luta” den 17. april – minnedagen etter massakren i Eldorado dos Carajás der 19 MST-medlemmer ble drept – er det blitt planlagt okkupasjoner i hele Brasil på samme tid. I Pernambuco var målet 17 okupasjoner.

Vi fikk være med på siste del av rekrutteringsarbeidet i forkant av de to okkupasjonene i vår region Mata Norte. Fredag og lørdag gikk vi hele dagen i favelaen i den lille byen Itaquitinga. Vi gikk sammen med MST-aktivistene Severino og Trabalho (kallenavn som betyr arbeideren), som kjente området godt etter å ha snakket med folk her i flere uker. Øvre delen av favelaen så ganske ok ut; Enkle, men fargerike hus, brosteinsgater og blomster. Jo lenger ned i bakken vi kom, jo dårligere var forholdene. Kloakken rant åpenlyst i gatene, boss lå og fløt, barna sprang barbente. En del hus og veier var ødelagt av regnet. Vi ble fortalt at det var et stort problem med alt vannet som kom inn i husene når det regnet. Det er også et stort problem at vannet de har kommer fra byen og ingen vet om det er vaskevann eller kloakkvann.

image.php?id=2041 

 



I hvert hus vi kom til ble vi invitert inn. Vi fikk sitte i familiens utslitte sofa mens de selv stod i døren. De fleste familiene bodde tidligere på landet der mennene jobbet på sukkerplantasjer. De siste årene har veldig mange sukkerfabrikker blitt nedlagt og dermed forårsaket at flere tusen er blitt arbeidsledige. Favelaene blir større og større. Noen menn får arbeide på sukkerfabrikk tre måneder i året. Det vil si ni måneder med tilfeldig arbeid, sult og  tigging. Severino og Trabalho pratet om kampen for jordreform og møtte stor forståelse blant familiene. Likevel var det mange som vegret seg for å være med på okkupasjon. Frykt var den største grunnen ettersom de hadde hørt om dramatiske hendelser i forbindelse med tidligere okkupasjoner. Andre hadde dårlig helse eller hadde familier de ikke kunne dra fra. Religion var også en hindring. Evangelister som deltar på okkupasjon blir sett ned på eller utstøtt av menigheten. Noen av familiene hadde prøvd å dyrke litt på en jordlapp som lå inntil favelaen. Her hadde jordeieren kommet med traktor og jevnet alt med jorda. En annen var så heldig å få en jordlapp på avbetaling. Selv om den var inngjerdet av piggtråd ble grønnsakene stjålet med en gang de var modne. 

I nattens mulm og mørke lørdag kveld samlet folk seg utenfor Casa Grande (det store huset) i Acampamento das Mulheres (Kvinneleiren) som ligger like ved byen. Eli og Ulf kom tilbake fra et annet distrikt, der de ti personene de skulle hente til okkupasjonen hadde trukket seg av frykt. Vi pratet med mange for å høre om de var spente. De fleste var glade for utsiktene til å få egen jord, men samtidig kunne vi se frykt og usikkerhet i øynene deres. Alle hadde med seg arbeidsredskaper, noen hadde litt mat og kanskje noe å ligge på. Alt ble lastet på en lastebil. Mange MST-aktivister deltok også i solidaritet og for å stille opp hvis noe skjedde. Det var rart å se dem kjøre av gårde. På den ene siden kunne vi godt tenke oss å bli med, men på den andre siden var vi bekymret for hvordan natten ville bli og om de kanskje ble oppdaget av godseieren. Etter at de hadde dratt føltes leiren tom, og det var tydelig at mange var bekymret. Vi stod lenge og så etter lysene som forsvant ut i ødemarken… 

 image.php?id=2040

 

Søndag morgen var stemningen spent. To biler var observert i området. Noen kom tilbake fra okkupasjonen med et gevær under t-skjorten. Tydeligvis var mange redde for pistoleiros (revolvermenn) på oppdrag for godseieren. Men i følge folka fra okkupasjonen hadde alt gått fint. Vi kunne godt dra på besøk så lenge vi gikk i grupper. Etter lunsj dro vi av gårde. Vi gikk ca. en time i hodehøyt ugress og ulendt terreng før vi så det røde MST-flagget på toppen av en ås. I den nyokkuperte leiren hadde de allerede fått opp ca. ti ”telt”  av bambus og svart plast. Etter en natt med lite søvn pga. mye regn og mygg hadde de begynt arbeidet med å rydde mark. De hadde også laget et mattelt. Folk var slitne og hadde lite mat og dårlig vann. Marie-kjeksene vi hadde med fikk bein å gå på! To MST-ledere hadde vært på besøk og holdt oppmuntrende og inspirerende taler. De fleste var ved godt mot.

 image.php?id=2039


Etter denne opplevelsen har vi fått et annet perspektiv på arbeidet til MST. Vi har sett grasrotfolket fra favelaene og hørt historiene deres. MST representerer virkelig et bra alternativ. Her får de sin egen jord og sitt eget hus. Men det krever mye. Nå skal de bo i telt i et år, kanskje mer. Det de har å spise, er det de dyrker. Problemer med vann og helse er vanlig. Stadig lever de med usikkerheten rundt eiendomsretten og forholdet til godseieren. Kampen for jordreform er en lang og hard kamp.

Det har vært en sterk opplevelse å få komme så tett innpå folk og deres liv. Selv om vi ikke fikk delta under okkupasjonen har vi nå større forståelse for hva det vil si å være ”en av de jordløse”. Vi har fått stor respekt for dem som er modige nok til å bli med på okkupasjon, og for MST-aktivistenes innsats. Vår deltagelse har hele tiden vært som tilskuere med mulighet for å trekke oss tilbake.  Når vi var tørste kunne vi kjøpe litt vann i kiosken i byen, når vi var slitne gikk vi hjem. Hele tiden var det folk rundt oss som passet på oss. Men for folkene vi møtte er virkeligheten en annen: de stiller med livet som innsats.

MST-aktivister: Eli, Kristin, Ulf og Åsta

Land