Loke i mitt hode - tanker om tid

Hengekøyefilosofen i meg kommer snikende. Store tanker og ord. Pompøsiteten tar meg. Ikke så lett å formidle og sette ord på men her er i det minste et forsøk…

Tiden presser på fra alle kanter. Det har ikke blitt gjort ferdig. Det må gjøres. Har ikke tid til hist. Har ikke tid til pist. Effektivisere, effektivisere, effektivisere. Mikrobølgemat, privatbilisme- må skynde oss, må spare tid. Til hva??? Hva er det vi samler opp tiden vår til? Til senere? Til i morgen? Til i kveld når vi ser på tv? Hva om senere blir for sent. Hva om alt vi har er nå…..

Fortiden blir en grøt av minner. Noen fine, noen fæle. Framtiden blir en illusjon. Da skal alt bli bra. Først 40 år med en middelmådig jobb kun avbrutt av tv-titting, så kan vi kose oss med høy pensjon og mye fritid. Da kan vi virkelig leve!

Hvorfor lever vi så mye for i morgen at dagen i dag bare blir stress? For å ha nok penger til å kjøpe oss unødvendige ting? Større tv, tyve forskjellige antrekk, søtten kremer som hjelper mot alt fra alder til hudavfall. Når vi stadig hever listen for hva som er dagligdags og nødvendig, synker ikke da også grensene våre for hva vi er villig til å selge tiden vår for proporsjonalt?? Vi gror fast i de dyre skinnstolene våre med biffen mellom tennene men vi ser på andres ”reality” på en boks. Hva skjedde med den virkelige realiteten som ruller rundt utenfor festningene våre? Ble den for intens? For kjedelig? For krevende…..?

For å trekke litt tråder til hva jeg surrer rundt her nede/borte og bedriver; jeg er rik på mye. Jeg er rik på resurser, jeg er rik på materielle goder, jeg er rik i en så stor skala i motsetning til store deler av verdens befolkning. Men kanskje mest av alt er jeg rik på tid. Jeg er ung og sterk og tiden min er kanskje mitt sterkeste redskap. Hjemme i norge strekker ikke pengene mine til så godt. Jeg lever langt over gjennomsnittet, men kan ikke brødfø hele verden. Jeg kan gi litt mat og husly til noen, men ikke til alle. Så langt strekker ikke midlene mine til. Men foreløpig er tiden min ubegrenset. All min tid kan jeg dele med andre. Det er min fineste og antagelig mest konstruktive gave til noen. Jeg gir deg av min dyrebare tid for å sammen med deg bygge noe bedre. Så kan vi sammen forandre alt litt etter litt mens vi på veien lager fine minner vi gjemmer for alltid. Et smil, et kyss en delt seier. Vi farger hverandre mens vi kollektivt deler det vi har og jobber for en verden hvor det virkelig er rom for alle. Slik vi lever i dag er tid det fineste vi kan gi hverandre.

Fortiden blir fjern. Små øyeblikk fester seg for alltid og kan tas fram som små drops for å suge litt på og kose seg med innimellom slagene. Små sekunder i livet ditt. 27 øyeblikk du husker for alltid. Resten blir diffust og forsvinner litt etter litt. Hva om livet nesten utelukkende besto av små herlige øyeblikk som perler på en snor. Må lykke virkelig være så forbigående som vi skal ha det til? Hva om vi senket litt på kravene, kastet ut tv-en og konsentrerte oss litt mer om her å nå. Slo av en prat med de vi omgås eller bor med. Drakk te og filosoferte over livet i stearinlysstemning i stedet for å se på Paradise Hotell. Eller om vi bare slo av tv-en og leste en bok eller spilte et spill. Sluttet på jobben vi mistrivdes sånn i, senket litt på comforten og gjorde noe vi virkelig likte i stedet. Så naivt og så barnslig, men kanskje nettopp også så enkelt……  

 

Celina