Tankene raser i mitt hode, som de ofte gjør når man har amøber. Hvordan ser denne/disse j¤#vlene ut? Hvilken farge er de? Slår meg til ro med at de er små, nesten usynlige, men GRØNNE!!!
Jeg og Maiken befinner oss for tiden i en Aguas Calientes; et autonomt senter for Zapatistene, som heter Fransisco Gomez. Påstand: DETTE STEDET EKSISTERER IKKE FOR MANNEN I GATA; 5 timers kjøring inn mot jungelen, nord for San Cristobal og visp så er du der…
Vi er her som observatører. Hva dette innebærer i sin helhet har vært og er ennå litt uklart. En litt udefinerbar situasjon. Uansett er en av mine daglige oppgaver å dokumentere at den meksikanske hær faktiske patruljerer forbi oss, med sine lekre stridsvogner i tide og utide. I hopetall! Kanskje er min kunnskap om denne konflikten liten, men har vanskeligheter med å forstå hva jeg ser. Tidligere i uken tok jeg noen bilder av en patrulje, noe som utartet seg til en fotokrig…
Rapport: 7 stk bilder tatt av soldater, utstyrt med AG3, MP5 og andre våpen. Ingen såret av den utrolige sterke blitzen fra mitt lille canon camera. Siden har flere patruljer vist meg fingeren og andre universale tegn på min tilstedeværelse. Interessant!
Vi ønsker å se på muligheten for p etablere vennskapsskole her med en/flere skoler hjemme i Norge. Derfor har vi brukt mye av tiden på å sette oss inn i skolesystemet her; dvs. systemet mangler. Likevel er viljen og pågangsmotet stort blant disse menneskene. At interessen er reell ble bekreftet da vi fikk møte flere av ”landsbyhøvdingene” i ett lukket møte. Storveis!
Det er stor forskjell her i forhold til landsbyen jeg bodde i ved forrige opphold. Kvinnene her er om mulig enda mer usynlige. Har nesten ikke pratet med noen kvinner her. I tillegg snakker man språket Tzetal, mine Tzotzil kunnskaper er m.a.o. overflødige i denne regionen. Likhetstrekkene er dog mange. Bønner og tortilla står like sterkt her som alle steder, hygieneforholdene er elendige, og ved- og vannmangelen er prekær. I skrivende stund passerer nok en patrulje fra den meksikanske hær…