Ei drøy uke har gått siden jeg kom tilbake til San Cristóbal etter det første oppholdet mitt på landsbygda. Eller bøgda, som jeg gjerne sier. Jeg har bodd hele livet mitt på et lite sted (fram til for noen år siden), og jeg har vært på mange hytteturer på enda mindre steder. Storbyen er noe jeg har lært meg å bli glad i, og den har etter hvert blitt ganske kjær i meg også. Vi har det bra sammen, byen og jeg. Mye bevegelse. Noen ganger drikker vi kaffe, andre ganger danser vi. Eller vi gjør noe helt annet.
Men ingenting er som bygda! Akkurat nå føles det som om ingenting er som landsbygda her i Chiapas. Jeg lengter, det er sant. I nesten tre uker reiste jeg rundt i Zona Norte sammen med min gode compañero Torstein. Opplevelsene og møtene fra de sju landsbyene vi rakk å besøke, sugde seg fast i meg - og de nekter å slippe taket. Skjønt, jeg har ikke prøvd å få dem til å forsvinne heller.
Nå skal jeg bære på dem så lenge de orker å følge meg. Jeg håper de blir her lenge, sjøl om vi altså er på vei ut igjen. Sjøl om vi på nytt skal ankomme og forlate et x antall steder. Møte mennesker og si hade bra nesten like fort. Tre netter på samme sted er luksus. Som regel har vi tid til to.
Det har seg sånn at Kvinneutvalget, ei undergruppe av Latin-Amerikagruppene, gir økonomisk støtte til ulike prosjekter for kvinner i sånn omtrent 40 landsbyer i Zona Norte. Oppgava vår er å besøke disse. Cecilie og Henrik fra vårbrigaden, besøkte sånn omtrent tjue landsbyer med prosjekter. Før vi starta denne glade ferden vår, gjensto cirka like mange. Ettersom brigadeoppholdet vårt er kortere, fordi høsten visstnok ikke er like lang som våren, tviler jeg sterkt på at vi rekker å si hei til alle. Men, som de kloke sier, vi får gjøre det beste ut av det.
Og det synes jeg virkelig at vi gjør. Følelsen av ikke å ane hva som venter der ute, er skummel og deilig. Jeg hadde ingen anelse. Nå vet jeg litt mer. Jeg vet at naturen er fantastisk og herlig, at Chiapas er en ufattelig rik stat, at folk er forskjellige her som på bøgda hjemme. Ingen kan ta fra meg de gode samtalene, de fine gåturene, de gode måltidene. Mariekjeksene, ”Marias”, som vi dypper i kaffen tidlig på morgenen, de stekte bananene vi spiser før vi legger oss. Heller ikke de artige, absurde, snåle situasjonene som oppstår når vi møter hverandre, kan noen frarøve meg. Jeg vil huske velkomstene, skoleoppvisningene de holder for oss, kveldene når alle er samla til dans. De lange møtene der vi snakker om kvinneorganisering, kooperativer, prosjekter, landsbyen, og svarer på spørsmål om Norge. Leiken med barna. Og alle avskjedene.
Ja, noe er nesten som i byen; noen ganger drikker vi kaffe, andre ganger danser vi. Og om en time drar vi. Oj!