Husene ved elven

Mange av menneskene som bodde nærmest elva i Matagalpa mistet alt de hadde under flommen som orkanen Mitch forårsaket.

Vel tilbake i Matagalpa møtte det oss et vel så stort kaos. Elvene hadde flommet over og tatt med seg hundrevis av hus og tusenvis var dermed hjemløse. Antonio fra senteret jeg jobbet på (senter for barn som jobber på gata) tok meg med for å vise hvordan det sto til med noen av barna fra senteret. Jeg hadde besøkt flere av dem før flommen og allerede da klaget noen på at elven av og til oversvømmet husene deres - så jeg fryktet det verste. Da vi kom rundt hjørnet og skulle til å gå nedover veien der de bodde, måtte jeg stoppe. Hele veien og husene rundt var borte. I stedet gikk det en elv forbi.

Vi gikk til en skole i nærheten der flere hjemløse familier hadde innlosjert seg. Den var stappfull av mennesker, noen senger og klær som de heldigste hadde klart å redde fra flommen. Henry fra senteret møtte oss og kunne fortelle at alle fra senteret; Miguel, Eric, Rosibel og Marisol var i god behold. Men de hadde mistet alt, bortsett fra klærne de gikk i. Den ukuelige og nesten fornuftstridige optimismen som de vanligvis framviser hadde fått et skikkelig skudd for baugen. Det smilet som alltid pleide å ligge på lur, var ikke lenger å se og glimtet i øyet var blitt betydelig mattere. Dette er barn som har greid å komme seg litt opp - de går på skole hver dag og har store planer for fremtiden. Men i den økonomiske situasjonen mange av familiene er kommet i nå, vil mange av barna måtte jobbe mer og dermed slutte på skolen. For eksempel Marisol (10) går i 4. klasse, interessert og flink på skolen og med alle muligheter til og komme seg ut av den situasjonen hun er i nå. Flommen tok alt familien eide og uten hjelp vil hun få mer enn nok med å arbeide for familien til neste år. Det er tøft å se på når hun begraver hodet i hendene og peker på hvor huset var. Ingenting er igjen - ikke en vegg - eller en planke eller en murstein - bare en bar jordbanke.

Land