Den ett år gamle landsbyen har sitt opphav i en konflikt fra 1997. Da ble tusenvis av mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av overgrep fra paramilitære i området. Etter nesten 3 år i flyktningeleir, har de endelig flyttet tilbake – Ikke langt unna sine opprinnelige landsby. I etableringsfasen er internasjonal så vel som nasjonal tilstedeværelse viktig. Vår oppgave er med andre ord å være observatører.
Landsbyen er del av den sivile, pasifistiske organisasjonen Las Abejas (biene). De er svært religiøse – hver dag er det en times bønn.
Første landsbyopphold er nettopp avsluttet; en relativ kort, men innholdsrik periode. Da vi ankom landsbyen for ca. 3 uker siden ble vi helt uten forvarsel møtt av en samlet landsby, som utålmodig satt og ventet på at vi skulle presentere oss…Presentasjonen måtte vi fremføre på spansk. Mildt sagt en utakknemlig oppgave med våre kunnskaper. Gleden var stor da landsbyens tolk oversatte alt til Tzotzil…
Vi har under hele oppholdet bodd hos en mellomstor familie: Ekteparet "Hierro" med syv barn. De giftet seg da hun var gravid bare 14 år gammel. Noe som ikke er uvanlig i dette samfunnet. Følgelig eksisterer ikke begrepet ungdom i vanlig norsk forstand. Husene her er bygget av tre…dvs. de minner mye om norsk båtnaust. Hver familie har to hus: soverom og et kjøkken – med et funksjonelt bål midt på gulvet. Vi får mat hver dag…hele tre ganger om dagen faktisk. Menyen er: Kalde eller varme bønner og tortillas. Kostholdet medfører at de fleste er underærnærte og/eller feilernærte. Mange barn har "store" mager. I tillegg er de sanitære forholdene heller dårlige. Rent vann eksisterer i liten grad, man vasker seg stort sett i kaldt regnvann eller i en forurenset elv.
Mesteparten av tiden har gått med til å bli kjent med menneskene i landsbyen, noe som har vist seg å ikke være helt uproblematisk både fordi man her snakker et herlig frekt språk og på grunn av de de klare kjønnsrollene som eksisterer. Kvinnene står for matlaging og husarbeid. Mannen er den som i stor grad forsørger familien. Det er også de som får mest skolegang. Kvinnene snakker i hovedsak bare sitt morsmål. Med våre noe begrensede Tzotzil-kunnskaper blir kommunikasjonen vanskelig. Følgelig prater vi mest med mennene.
Livet som observatør kan i utgangspunktet fortone seg som ganske kjedelig. Vår norske mentalitet er blitt satt kraftig på prøve. Her måler man ikke alt i penger, effektivitet eller produktivitet for den saks skyld. Regner det, som det ofte gjør, stopper alt arbeid opp.Vi har ingen konkrete arbeidsoppgaver. Likevel har vi hatt nok å fylle dagene med. Nesten hver eneste dag møter vi mennesker som stolt har lyst å vise oss sitt hus, familie eller bare vil slå av en prat. Itillegg har vi vært med på mais innhøsting på milpaen (Åkeren) til familien vår. Her dyrker de også kaffe, bønner og ulike urter. Det meste til selvkonsum. Prisene er så lave at den store fortjenesten uteblir. Det det selges mest av er faktiskt coca cola. Cola er utrolig nok subsidiert her ute på landsbygda! Det er lettere å få tak i cola enn rent vann – uten at dette ser ut til å bekymre innbyggerene nevneverdig