En gang var vi krigere

Tilbakeblikk på revolusjonen i Nicaragua. Alicia Heute forteller om savnet etter sandinisttiden

image.php?id=418Etterhvert begynner det å gå opp for meg. Her har folk virkelig prøvd, de har slitt og ofret sammen på en måte jeg ikke har sett før. Jeg blir fortalt en historie om et folk fullt av engasjement, tro på seg selv, saken sin og landet sitt.

Alicia Heute, moren i huset der jeg bor, forteller at hun savner sandinisttiden. -Folk stod sammen og kjempet sammen. Daniel Ortega og sandinistpartiet vant med over 80% i 1984 - 5 år etter revolusjonen. Sandinistprosjektet hadde bred støtte. Hele folket var med på alfabetiseringskampanjer, kaffebrigader, bygging av skoler og helsestasjoner. Sandinistene var ikke en minoritet som greide å kuppe makten - det var en revousjon for og av folket. Alle fikk gratis mat gjennom matrasjonering, utdannelsen var gratis, vi fikk redusert analfebetismen kraftig, og medisiner og legehjelp var gratis. Staten eksproprierte eiendom fra rike jordeiere og delte ut til småbønder. Idag er det mye verre - det er flere underernærte og analfabetismen er tilbake på det gamle nivået.

Vi sitter i huset hennes med mørke betongvegger og gulv, bølgeblikktak og kaldt lys fra lysstoffrør. Men den fuktige varmen i rommet koker oss nesten. Hun rekker meg en artikkel fra 1987 om en kaffebrigade hun har var med på. "Contras jaget brigaden på flukt om natten og drepte to av oss". Får vår brigade til å minne om en middels chartertur.

Stemmen hennes gløder ikke av engasjement- men hun utstråler likevel en styrke og standhaftighet - nesten trass. Hun gir inntrykk av at det ikke ført og fremst var indre faktorer eller systemet i seg selv som viste seg ugjennomførbart, men ytre faktorer, og da spesielt contras og USA, som gjorde at sandinistregjeringen falt. Det virker i følge henne som om folket faktisk greide å leve opp til de høye kravene et såpass sosalistisk samfunn stiller.

Men hva med lederene? Jeg husker datteren i huset sa "jeg liker sandinismen, men ikke sandinistene". Dette har kanskje en sammenheng med det som blir kalt piñataen: Dagene etter valget i 1990, da det var klart at sandinistene kom til å tape valget, overførte mange ledende sandinister store mengder statlig eiendom til seg selv. Dette blir av mange sett på som sandinstenes endelige fall, og mange mistet troen på dem. I dag er dessuten landet underlagt strenge lånevilkar fra verdensbanken, noe som reduserer velgerenes reelle makt, og dermed også tro på politikken. Uansett hvilken regjerng som blir valgt, må de svare til verdensbanken og dens vilkår (strukturtilpasningsprogram).

Spansklæreren min, Maria forteller at det er mange som føler det sånn, spesielt unge, de har mistet troen på politikken generelt, ikke bare sandinistene. -Men sandinistene hadde ikke bare rent mel i posen før piñataen heller. Jeg husker godt her i Estelí - sandinistoffiseren som bodde her hadde mangedoblet matrasjonering og svært hus med piggtrådgjerde. Det var likevel ikke episoder som dette som gjorde at de tapte valget 1990 - det var krigens skyld. Selv om USA og contras aldri vant noen avgjørende slag, kostet krigen så utrolig mye, både av menneskelig og økonomiske ressurser. Alle gutter måtte i militæret da de var 16, og mange ble innkalt før. Contras brant skolene, helsestasjonene, og drepte legene og lærerne som jobbet i distriktet. Det var så mange som ble drept for saken de trodde på, til slutt orket man ikke mer. Da Chamorro lovet slutt på militærtjeneste og en mer USA vennlig linje, var det mange som stemte på henne av den grunn.

To av brødrene hennes kjempet i militæret for sandinistene, og til tross for hennes nøytrale lærerrolle, er det ikke vanskelig å se hvor hennes sympati ligger. "Det var mye større samhold før" sier hun. "Hvis en familie trengte noe, var det en selvfølge at en annen hjalp dem. I dag er det hver mann for seg selv, og en mye mer egoistisk mentalitet blant folk".

Historiene fyller meg med beundring og skrekk. Beundring for pågangsmotet, optimismen og styrken. Skrekk for midlene, resultatene og all råskapen. Her har ungdom på min egen alder og yngre, engasjert seg i en sak de var villig til både å dø og drepe for. Kontrasten til meg og jeg tror norsk ungdom for øvrig, er nesten ikke til å begripe.

Land