Jeg bor i landsbyen Aguascalientes, som har ca 700 innbyggere. Landsbyen har fått sitt navn etter en elv med vulkanoppvarmet vann som renner like forbi huset mitt. Jeg bor ca tyve minutter unna byen Robore, med ca 10.000 innbyggere, hvor vi kan dra når vi ønsker kontakt med omverdenen. I landsbyen min finnes det nemlig bare én telefon. Blir du oppringt, sier mannen med megafonen ifra!
I mitt lille jordhus bor det intet mindre enn 12 personer, meg selv inkludert. To besteforeldre, far, tante, fem søsken og en nevø. Lenge trodde jeg at tanten min var moren min, ergo er familierelasjonene vanskelig å forstå seg på. Men jeg har forhørt meg om muligheten for å få laget et slektstre. Huset vårt består av tre rom uten dører. Jeg sover på en madrass på gulvet, midt mellom kjøleskapet og TV’en. Som for øvrig blir slått på hver morgen klokken åtte, utelukkende for å sette på DVD med musikkvideoer av typen cumbia. En boliviansk musikksjanger som kan minne en hel del om norsk danseband.
Dagene i landsbyen har i vår første arbeidsperiode vært relativt bedagelige. Ettersom det prosjektet jeg og min medbrigadist Åsta (som bor i en annen landsby, tyve minutter unna) skal jobbe med ikke har kommet i gang enda, har vi måttet være flinke til å drive oss selv. For det meste sitter jeg med spanskbøkene på dagtid og småprater om løst og fast med min gamle bestefar. Han er litt virrete og prater i et kjør mens han spiller fele på armen, men det passer meg godt ettersom spanskkunnskapene fortsatt er ganske begrenset. De siste ukene har vi fått prøvd oss som engelsklærere på den lokale skolen, noe som har vært svært givende både for oss selv og studentene (forhåpentligvis). Dette skal vi fortsette med utover høsten, og vi har også diskutert muligheten for å kunne arrangere en workshop for lærerne på den lokale skolen.
Vi er nå tilbake i landsbyene for vår andre arbeidsperiode, og vi har umiddelbart kommet i gang med arbeidet. Vi skal sammen med min vertsfar og Åsta’s vertsmor reise rundt til forskjellige lokalsamfunn i Chiquitania for å holde foredrag om HIV/AIDS og hvordan man best mulig kan forebygge ytterligere spredning av sykdommen. HIV/AIDS er pr dags dato ikke et stort problem i Bolivia, men smittetallene stiger hurtig. Kunnskapen om sykdommen er svært begrenset, og derfor har dette prosjektet blitt igangsatt i et samarbeid mellom den Santa Cruz-baserte feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia (som er vår vertsorganisasjon) og Chiquitanosfolkets egen interesseorganisasjon OICH.
I løpet av høsten skal vi besøke minst ti landsbyer, og vi ser frem til dette arbeidet. Vårt bidrag skal i hovedsak bestå i å fortelle om HIV/AIDS i Norge og hvordan man har klart å begrense spredningen der. Det er uten tvil viktig å komme i gang med dette forebyggende arbeidet i Bolivia før det blir et virkelig stort problem. For HIV/AIDS kommer bare til å være en av mange utfordringer som de Chiquitanske lokalsamfunnene står ovenfor de nærmeste årene. En time unna hjemmet mitt skal det nemlig bygges et stort jernverk i 2010, og det er ventet at byen Puerto Suarez vil vokse fra dagens 10.000 innbyggere til ca en halv million. Dette vil nok utvilsomt forandre livet i mange lokalsamfunn i området.
Livet på landsbygda i Bolivia er uten tvil svært annerledes for en som har bodd i byen hele sitt liv. Men jeg trives, og har blitt tatt varmt imot av både familie og lokalsamfunn. Og nå som vi endelig har fått konkrete arbeidsoppgaver, tror jeg det kan bli en fin høst. Nå har jeg også lært meg å ri på eselet vårt, Vitamina, noe som har vist seg å være et viktig steg på veien til å bli en ekte Chiquitano.