I forrige uke hadde et folkemusikkband konsert på hovedteateret i El Alto. Dette var i forbindelse med deres cd-slipp, og salen var full av folk. Bandet spilte et stort spekter av folkemusikk, og ulike grupper danset til innslagene. Til både fornøyelse og latter blant publikum danset vi, Veronica og Lisa, dansen Calampeo sammen med fire andre bolivianere. I komplett nasjonaldrakt med falske fletter, hatter, hvite bluser og store røde skjørt inkludert underskjørt så vi ut som to innfødte, sett bort fra den kritthvite huden.
Hele forestillingen skulle begynne kl 19.00. I god norsk stil var vi på plass presis tre timer før, som avtalt. Men hvor var de andre? Med tanke at vi hadde øvd lite og i hastverk dagene før, gjorde dette oss lettere bekymret. En time etter kom én av de andre deltagerne, Flor, men de tre guttene viste seg fortsatt ikke. Dermed begynte vi å øve uten guttene. Kvart over seks hadde vi fortsatt ikke kostymer, men vi måtte haste til skomakeren og frisøren for å reparere sko og ordne falske fletter. I mellomtiden reiste vår dansevenninne Flor til nabobyen for å finne klær som var store nok til våre norske størrelser. I El Alto fantes det nemmelig kun klær passelig til små bolivianere. Med falske fletter som flagret i vinden spurtet vi gjennom gatene i El Alto for å rekke konserten – klokken nærmet seg sju.
På hovedteateret hadde de andre danserne nå dukket opp, men først klokken kvart over sju kom Flor med klærne. Ganske stresset ga hun oss nål og tråd og fortalte oss at vi måtte legge opp underskjørtene våre, for disse var for lange. Ikke mindre stresset ble vi når vi med våre haltende sykunnskaper knapt fikk tredd tråen gjennom nåløyet, mens publikum begynte å sette seg i salen. Med et underskjørt litt på halv tolv fikk vi på oss resten av klærne, som heldigvis passet perfekt. Mens vi febrilsk kastet på oss sminke, viste fortsatt ikke guttene tegn til å skifte klær.
Når vårt nummer kom var vi merkelig nok klare alle sammen med sminke, klær, hatter og falske fletter. Da vi entret scenen og lysene blendet oss i ansiktet, kunne vi også høre latter blandet med applaus fra salen. Men stegene satt som de skulle, og fornøyde og ivrige danset vi oss ut fra scenen. Neste prosjekt er muligens danseopptreden for en landsdekkende tv-kanal. Men etter tre måneder her i Bolivia har vi erfart at planer ikke alltid blir gjennomført, og at vi i det hele tatt klarte å komme oss på scenen til rett tid synes vi er godt gjort.