David mot Goliat

Transnasjonale fruktselskaper som Dole Food Corporation og Standard Fruit Company sin utnyttelse av bananplantasjearbeidere, blir kanskje sett på som historie for mange. For 17 500 mennesker i Nicaragua er det alt annet enn historie. Kampen for oppreisning for ødelagt liv og helse fortsetter.

For noen uker siden møtte jeg noen personer jeg sent vil glemme. Representanter for tidligere bananplantasjearbeidere i Nicaragua som kjemper for rettferdighet. Over 15 år etter sitt første forsøk på å bli hørt i retten, har de fortsatt ikke mottatt en eneste dollar. Per dags dato kjemper fortsatt bananplantasjearbeidere i Nicaragua for oppreisning for skader de pådro seg under plantasjearbeidet på 70- og 80-tallet. Skader som følge av direkte utsettelse for sprøytemiddelet Nemagon. Selv om sprøytemiddelet i dag er forbudt, og beskyttelsesutstyr er tatt i bruk i større grad, er det fortsatt ingen som vil ta på seg ansvaret for å betale for de uopprettelige skadene disse har medført.

Det kommersielle navnet Nemagon er navnet på et sprøytemiddel produsert av transnasjonale selskaper med sete i USA, som Dow Chemical Company og Shell, på midten av forrige århundre. Til tross for at testing på forsøksdyr gjorde at dyrene fikk nyreproblemer, problemer med lungene og kreft, ble stoffet godkjent og tatt i bruk på 60-tallet i mange land i verden. Deriblant de sentralamerikanske landene. I 1979 ble stoffet forbudt, hva produksjon og salg angår i USA. Men selskapene satt inne med store lager. Med press fra blant annet de nevnte transnasjonale fruktselskapene ble kjemikaliet fortsatt eksportert til sentralamerikanske land, som Nicaragua, til langt ut på 80-tallet. De utnyttet at lovgivningen i disse landene ennå ikke hadde forbudt stoffet, og brukte bevisst et sprøytemiddel som de visste kunne forårsake død. Arbeiderne jobbet uten beskyttelse, og de ble bokstavelig talt sprøytet ned med dette giftstoffet som er påvist kreftfremkallende, forårsaker sterilitet hos menn, store skader på lunger, lever og nyrer, forsinket utvikling og reduserte testikler. Kynisk nok ble det ikke opplyst om disse effektene selv om bananselskapene utmerket godt kjente til disse. Mellom 1997 og 2006 har nesten 2000 dødd av sykdom som et resultat av Nemagon. De fleste av disse døde av kreft. I Chinandega fylke, nord i Nicaragua, hvor bananindustrien befinner seg, dør opp mot 40 prosent av kvinnene av kreft, mens landsgjennomsnittet er rundt 3 prosent. Dette er på ingen måte noen tilfeldighet.

I Chinandega by, sitter jeg rett ovenfor tre menn som representerer 7500 av de 17500 tidligere bananplantasjearbeiderne. Siden begynnelsen av 90-tallet har de kjempet en kamp for oppreisning fra de transnasjonale bananselskapene og kjemikalieselskapene. Man kan spørre seg om hvordan en så soleklar sak kan ta over 15 år. Dette er mulig bare når makt og penger er det som styrer, og ikke rettferdighet. Det er ingen tvil om at selskapene selv vet de er skyldige, og et eksempel på dette er at fruktselskapene i Nicaraguas naboland, nettopp har gått med på å betale en slags oppreisning til sine arbeidere. Dette er uansett latterlig ubetydelige summer, og bare en måte å fjerne problemet på. I Nicaragua er de organiserte bananarbeidernes håp at de skal klare å få en skikkelig oppreisning. De mener de står sterkere siden de i 2001 fikk presset gjennom en nasjonal lov hvor det står skrevet at arbeidere som er offer for Nemagon har krav på oppreisning mellom 100 000 og 250 000 dollar.

Men tiden går og ingenting skjer. Anmeldelsene blir avvist gang på gang i rettssystemet i USA, den amerikanske ambassaden hindrer utstedelse av visa til arbeidere som må dra til USA for å vitne i retten, myndighetene i Nicaragua står på de transnasjonales side, og selv bananarbeidernes egne advokater har ikke vært interessert i annet enn egen gevinst. Det skal nevnes at de fleste av disse advokatene er fra USA, og først ble interessert i saken etter at Nicaragua fikk sin egen lov som støttet arbeiderne. Først når muligheten for å tjene store pengesummeråpnet seg, var det noen som viste interesse for de tidligere arbeidernes sak. Disse advokatene krever opp mot 60 prosent av oppreisningsummen fra arbeiderne om de vinner. I tillegg tror bananplantasjearbeiderne at disse advokatene egentlig står på de transnasjonales side.

De sitter der og forteller rolig om det helvete de selv er midt oppe i, og jeg sitter der og noterer ned tall, navn på sykdommer og antall døde. Det er absurd. Disse menneskene har ufrivillig satt det kjæreste de har, nemlig livet, i fare for å tjene de kronene de trenger for nettopp å leve. Det er de som er syke. Samtidig er det de som er de sterke. Jeg er den svake som nesten ikke orker å høre om deres lidelser, og skal skrive en artikkel om deres historie som på ingen måte kan uttrykke en brøkdel av følelsene som finnes i dette rommet akkurat nå.

Allikevel er dette en sak med et lys i enden av tunnelen. Nå har bananarbeiderne bestemt seg for å satse på en ny taktikk. Direkte forhandling mellom deres organisasjon og selskapene. De har gitt opp rettssystemet. Et rettssystem som jeg vanskelig kan forestille meg har noe med rettferdighet å gjøre. "Vi har en god sak, og vi har en lov som beskytter oss. Vi har hatt de første dialogene med selskapet nå, og de kan ikke unngå oss." Håpet er der, og jeg håper med dem.

Karine Risnes
Land