De samme prosessene som i styrerommene hos Nestlé, Coca Cola, Monsanto og andre multinasjonale selskaper (MNCs) betyr profitt, betyr i urfolksamfunnene her i Mexico miljøskade, ressurstap, fattigdom og slutten på tusener av år med bærekraftig liv og virke. Der vi alle står desillusjonerte i møte med markedsdiktaturet, lider urfolket enda mer.
Som kontinentets opprinnelige folk har urfolksgrupper helt siden Christopher Columbus og hans menn først satte sine ben på Amerikansk jord systematisk blitt utnyttet, ekskludert, til og med utslettet. De har blitt tvunget på flukt fra jorda si og fratatt ressurser, språk og kultur på alle nivå, fra den haciendaen (storgården) til statlig og internasjonal politikk.
Den markedsbaserte globaliseringa som vi nå lever under er basert på avtaler mellom stat, multinasjonale selskaper (MNCs) og Internasjonale finansielle institusjoner (IFIs) som verdens banken og IMF. Naturressurser blir kjøpt og solgt på det internasjonale markedet fullstendig uten hensyn til hvor de kommer fra, hva de tradisjonelt har blitt brukt til og hva de betyr for hvem. Dette er et klart brudd på ILO (International Labour Organization) konvensjonen nummer 169: ”[Urfolk skal konsulteres før det blir tatt avgjørelser som berører deres territorier, ressurser eller levesett]”.
I lys av dette blir det helt tydelig at markedsdreven globalisering slik vi nå opplever den, er intet mindre enn nok en erobring. En ny kolonisering med nye overgrep, fortsatt ekskludering og forverret marginalisering av urfolk. Slik det ble uttalt på en urfolkskongress i Quito, Ecuador i 2002: ”Dere [MNCs, IFIs og rejerings organer] designer et integrert Latin Amerika, men vi, det originale folket har ikke fått beskjed, enda mindre blitt konsultert. Derfor synes vi at deres er mistenkelig, upassende og lite velkommen”
På den skalaen MNCs, de statlige institusjonene og IFIs nå utnytter eller oppfordrer til rovdrift på naturressursene kan vi ikke lenger snakke om dem som fornybare. Og på den skalaen de privatiseres, finnes det snart ikke bærekraftige, selvforsynte urfolksamfunn igjen.
Derfor er motstanden og organisering blant urfolk, slik vi ser det med EZLN, viktigere enn noensinne. Derfor er den økende. Flere og flere grupperinger på flere og flere steder kjemper nå med fokus på å konsolidere sin egen autonomi som en reaksjon på den ”one size fits all” utviklingsmodellen markedskreftene tilbyr i sitt res mot bunnen.
Urfolks skjebner avgjøres snart utelukkende av Dow Jones indeksen og MNCs’ aksjesalg, og motstand og kampen for autonomi er det eneste alternativet for ikke å bli tatt av raset, økonomisk, politisk og sosialt. Og det eneste rette for oss er å kjempe med…