Til offentlige myndigheter.
Til mediene.
Til den offentlige opinion.
I dag, den 8. mars, hører man i hele verden kvinnebevegelsen. Sanne røster baner seg vei i våre ydmyke samfunn, våre kommuner Chenalo, Chalchihuitan og Pantelho, disse sanne røstene kommer fra den kvinnelige urbefolkning, røstene krever rettferdighet, retten til liv, og protesterer mot ulikheten. Det er uskyldige røster fra ofrene i Acetal. Roster som multipliseres, røster som evner å endre hjertet hos dem som lytter, røster som blir til liv i hjertet, et liv som ikke doer, røster som ikke vil dempe seg, røster som løper på kryss og tvers av verden, roster som krever fred.
Vi, kvinner fra organisasjonen “Sociedad Civil Las Abejas”, overlevende etter massakren i Acteal, har kjent volden på vår egen kropp., vi har opplevd å bli tvunget til å flytte, vi har opplevd tyveriet av våre eiendeler, ødeleggelsen og nedbrenningen av våre hus. Derfor ønsker vi i dag og forene våre røster med kvinnerøster fra hele verden, røster fra kvinner som fortsatt lider, forårsaket av krigens, mannsdominansens og ny-liberalismens undertrykkelse.
Hjertene våre gråter når vi ser våre søstere i hele verden lide. Men samtidig gleder våre hjerter seg for å se at kvinnene organiserer seg og kjemper. Kvinner som har organisert seg for å kunne reise seg og snakke tydelig, når ut til befolkningen med sitt budskap. Slik hever røstene seg og når ut til hele verdens folk, slik får alle vite om dagens situasjon, røstene tilbakelegger alle jordens strekninger.
Vår historie søker folkets liv, våre fottrinn tråkker stien fremover, våre tanker har ennå ikke nådd rettferdighet, ikke nådd fred. Vår drøm er å våkne til en bedre morgen. Vi oppgir ikke håpet, selv om de ønsker å trette oss ut, selv om de ønsker å narre oss.
På denne dag, dedikert til motstanden og protesten mot vold mot kvinner, og samtidig for å feire kvinnekampen, vil vi gjerne mines noen kvinner som er veldig spesielle for oss.
- Tzotsil- kvinnene som døde i Acteal- massakren, mens vi var fastene og bedende til Gud.
- Vår søster Petrona Perez Peres, som slet ut livet mens hun jobbet for sitt samfunn, og som akkurat har gått bort etter lang tids sykdom.
- Digna Ochoa, advokaten som ble drept fordi hun forsvarte de fattiges rettigheter.
Vitnesbyrd:
Vi, urbefolkning og kvinner, de fattigste i dette land, ser at president Vincent Fox fortsetter sine programmer for å lure oss; sine prosjekter som diskriminerer oss, kvinner av urfolket. I tillegg har han frarøvet oss våre eiendeler, han har frarøvet oss vår jord, elvene, vannet. Deretter fordriver de oss vekk, slik de gjorde med våre kamerater i Montes Azules, som forlot sin jord og sine eiendeler, som ble fordrevet til et annet sted hvor de ankom uten hus, kun med lidelser og behov. Samfunnet Nuevo Fransisco Leon i kommunen Ocosingo er også truet av å bli fratatt jord.
Dagen 2 januar, i Acteal, ankom folk sendt fra offentlige myndigheter for å narre de kvinnelige medlemmene av Sociedad Civil de Las Abejas. De ba oss gi dem våre håndverks- gjenstander, slik at de kunne g idem videre til brigade- koordinatorene, slik at disse skulle få adgang til materialer. Disse materialene er nødvendige for oss, kvinnelige håndverkere.
En kvinnelig håndverker spurte; - Dere jobber for myndighetene? De sa ja, men at de kom for å hjelpe, slik at vi kunne utvikle annet arbeid enn håndverk. Kvinnen svarte; - Vi er ikke vant til å føye oss etter myndighetene, det er derfor vi etablerte vårt arbeid på uavhengig vis. – Og vi skal ikke bli lurt.
Dermed forsvant de, ca. 10 personer, i en lastebil.
Andre vitnesbyrd:
Vi, organiserte kvinner, krever rettferdighet og respekt for vårt folk i Chiapas, vi ønsker at de militære drar sin vei fra våre kommuner. Vi blir skremt når vi hører skuddene fra militærleirene, vi er redd for å gå langs stiene, og for å gå til våre kaffe- åkre, de tråkker på vår rettighet til fritt og bevege oss.
Når myndighetene snakker om fred, er fred for dem en fred med ladde våpen, med det meksikanske militæret plassert nær våre samfunn, i tillegg til de paramilitære.
Dette er ikke fred. Dette er å utrydde våre samfunn.
Vi er folket, og vi ønsker fred. En fred med rettferdighet, og et verdig liv, med respekt for folkets rettighet, uten raseskille, eller skille mellom farge, men med respekt for vårt land, vårt arbeid, og rettighet til kulturell identitet, slik man lovte under dialogen i San Andres, 16. februar, 1996.
Røsten til de kvinnelige medlemmene av de Las Abejas.
Oversetteren tar ansiar for eventuelle elendige ordvalg i en, opprinnelig, svært poetisk tekst