Stopp opp i tjue sekunder, og tenk på bildet du har i hodet ditt akkurat nå. Ja du, ikke jeg! Var det frodig? Innslag av tropeskog kanskje, og en maisåker i det fjerne? Tilfeldighetene skal ha det til at bildet i hodet mitt faktisk har en maisåker, gul, fin og høstningsklar, oppover fjellsida på andre sida av dalen. Og mot slutten av regntida er det vanligvis ganske frodig på disse trakter, så bildet mitt er også ganske frodig. Men hvordan var bildet i hodet ditt?
Da jeg først kom til dette landet, ble jeg umiddelbart fascinert av at sola står nesten rett over hodet ditt midt på dagen. Nesten alle skygger forsvinner, og man må virkelig bøye seg bakover for å kunne konstatere at det er ei sol på himmelen. Nå er dette den tiden på dagen da man helst bør ta en siesta. Man går helst i skyggen, og når det ikke er skygge å finne, legger man seg gjerne i hengekøya under et tak. Jeg går under store, frodige banantrær, gjennom tropisk natur som er formet etter de vulkanske strømmene som legger grunnlaget for landet her daglig, men det jeg tenker på er: ”Mon tro hva maestro de obras har funnet ut av vi skal jobbe med i dag?” eller ”Hva er det til lunsj i dag?”. En kolibri slikker nektar av en blomst, og en liten øgle piler bortover bakken. ”Pent”, tenker jeg, og leser videre i boka mi. ”Ung manns land” av Wilbur Smith har fengslet min oppmerksomhet denne eftermiddagen.
Etter min mening oppfatter vi mennesker utelukkende bare forskjellene som opptrer i våre liv, det vi føler er medgang eller motgang, oppturer eller nedturer. Vi kan være akkurat like lykkelige som fattig bonde i El Salvador eller forholdsvis ressurssterk student i Norge. Det varme er varmt fordi vi er vant med kulden, og det kalde er kaldt fordi vi er vant med varmen. Det vi føler, er bare forandringene fra hvordan vi hadde det tidligere. Likevel er det utrolig hvor raskt vi blir vant til nye steder, nye situasjoner og nye settinger. Her går jeg rundt i et kontinent jeg aldri har opplevd før, spiser mat jeg ikke har hørt om tidligere og får synsinntrykk som ikke lar seg gjøre å forklare med ord. Hele tiden opplever man ting som er som tatt ut fra en bedre episode av Lonely Planet, men det man egentlig går rundt og tenker på er hva skjer på jobb, hva får man til mat, og når skal man få tid til dette reisebrevet.
Men samtidig, hva skal man gjøre? Skal man stoppe opp og rope ut til verden; ”SÅ FANTASTISK!” hver gang man ser et banantre? Det ville nok blitt noe slitsomt etter hvert, både for en selv og de man reiser med. Skal man bli lamslått av at det står to kyllinger mellom beina dine mens du sitter og skal ha et møte, eller at bussen du akkurat hoppa på, er så full at noen holder seg fast utenfor døra, mens den kjører bortover det som knapt kan kalles en skogsvei? Man opplever hele tiden ting som er nytt, spennende og utfordrende, men før man aner ordet av det vane og en del av hverdagen. Likevel, det er nok også det eneste riktige. Vi skal være her i solidaritetens navn, så da får vi også prøve å leve på de lokales premisser. Det er vanskelig å forene med å leve som et måpende utropstegn av fascinasjon.
Likevel, jeg gir meg lov til å fascinere, i alle fall i mitt eget stille sinn. Jeg prøver å tvinge meg selv til stadig oftere å stoppe opp og se, og tenke ”så fantastisk”, for min egen del. Det har blitt mitt nye forsett, legge merke til alt det fantastiske rundt meg, selv om alt jeg opplever har blitt til vane. Hvis du går tilbake og leser første avsnitt igjen, så kunne det vært hvor som helst i verden, det var bare tilfeldighetene som sto bak at mitt bilde var fra El Salvador. Det må jo bety at ting kan være fantastisk andre steder også. Jeg tror sannelig jeg skal fortsette med å stoppe opp og tenke ”Så fantastisk” når jeg kommer tilbake til Norge også…