Fotball er enda mer universelt enn diskotek. Fotball spilles i alle verdenshjørner, i byen, på landet, på øyer, i fjellene. Jeg har et minne fra Nepal, som illustrerer dette godt.
Jeg hadde ridd i fjellene i dagevis, opp og ned tusenvis av meter, over elver og gjennom daler. Uansett hvor fjernt jeg følte jeg var fra menneskelig sivilisasjon, dukket det opp en liten landsby, folk som levde på flere tusen meters høyde. Det var folk som ikke eide mye, heller ikke en ordentlig fotball. Men alle barna spilte fotball, med en ball laget av sammensurrede blader. Det mest absurde i dette bildet, var en liten gutt jeg møtte, som hadde på seg en t-skjorte med bilde av Ole Gunnar Solskjær. Jeg holdt på å dette av hesten.
Las Vikingas er et fantastisk lag. Jentene elsker å spille fotball, og gjør det så mye de kan.
Uten særlig struktur av noe slag, det dreier seg stort sett om møljefotball og å mokke ballen av gårde. Men de kommer seg, det er ikke så lenge siden de startet opp, og de har mange veldig gode spillere. Jeg er sikker på at det vil bli et elitelag om kort tid.
Fotball er en stor del av livet i Copapayo, både for jenter og gutter. Hver søndag er dedikert til fotball, da henger store og små ut på banen. Det selges is og brus, og folk kommer for å se på gutta spille, og for å henge ut med venner.
Vi har kun spilt en kamp mot andre lag så langt. Flere ganger har kamper blitt avlyst, eller spillerne ikke møtt opp. Men den bortekampen vi faktisk har spilt, var en opplevelse.
Hjemmefra er jeg vant til at foreldre stiller opp og kjører til kamp. Her finnes det tre biler i hele landsbyen, så det er uaktuelt. Men buss har vi, og etter en halvtimes busstur, var det halvannen time å gå til stedet hvor vi skulle spille. Kampens tidspunkt var satt til ”formiddagen”, så det var ikke slik at motstanderne var klare til å spille da vi kom.
Vårt inntog i landsbyen var deres signal til å hente spillerne i hjemmene sine.
For meg som er vant til å spille norsk, regelbundet fotball, var hele kampen litt surrealistisk. For det første var jeg keeper, enda jeg aldri har stått i mål i hele mitt liv. Første omgang varte i 30 minutter, andre i 60. Varmen var sterk nok til å slå ut enhver nordmann.
Vi hadde fått låne drakter av guttelaget, men motstanderne hadde tydeligvis ikke det.
De stilte opp i platåsko og barbent, i miniskjørt og kjoler. Et par hadde knottesko, til stor smerte for de barbente. Felles for begge lagene, var at jentene pynta seg så godt de kunne før kampen. Men jeg var nok den eneste som syntes det var rart at det tusla en gris rundt på banen, at noen sykla over og at høner er et naturlig innslag på en fotballbane.
Til keeperens store lettelse var vi overlegne, og vant 3-0. Jeg synes det var fett å vinne.
Vinne er gøy, vinne er viktig. Men resten av laget virket mer likegyldig i forhold til resultatet.
Jeg tror at for dem, var det mer happeningen og utflukten som var viktig. Og utflukt var det, for det gikk ingen buss tilbake. Vi fulgte elva hjemover, gjennom skogen. Utrolig fint, grønt og rikt og frodig som det er nå i regntida.
Fotball er en kjempeviktig aktivitet her i Copapayo, både for gutter og jenter. For i en liten landsby, er fotball et alternativ til å se på såpeserier og å drikke billig sprit.
Men fotballen er ekstra viktig for jentene, for det kjøper dem litt fri fra husarbeidet.
Trenerens kanskje viktigste oppgave, er nettopp å gå rundt og snakke med mødrene, for at jentene skal få lov til å gå på trening. Guttene som jobber på åkeren har en tidsbestemt arbeidsdag, de har fri når de kommer hjem. Jentenes arbeidsdag derimot, er aldri helt ferdig, for det er alltid noe som må gjøres i huset. Det beste eksempelet på dette, er den O store festen, Copapayos sytten års dag, som også består av en fotballturnering. Førti lag skal delta, men kun guttelag, fordi jentene må være hjemme og lage mat. Fotball er også kvinnekamp, måtte neste turnering kun bestå av jentelag.