Så stemmer musikken i. En klagende fiolin med to strenger, spinkelt harpespill og en ustemt gitar. Det brekende orkesteret overdøves av buldrende trommer og høyfrekvent fløytespill. Det samme temaet om og om igjen, monotont repeterende. Glasset sendes rundt. En etter en legger hodet bakover og lar pepsien gli ned strupen. Når glasset er tømt, kommer et lite kors til syne i bunnen. Det er Santa Cruz – feiring i Zinacantan, og høytiden skal markeres to dager til ende.
Vi er i Chiapas i det sørlige Mexico. Indianerland. Zapatistland. I landsbyen Paste Jexbo er befolkningen hundre prosent tsotsilindianere, etterkommere av mayaene, og stolte av sine tradisjoner. Santa Cruz markeres med stor høytidelighet. Hele natten rusler den mannlige garde fra kors til kors, man skofter ikke seremoniene.
Fortrollet følger vi med, fem norske ungdommer som for tiden er på ferie og bærer tittelen ”observatører”. Av om lag 130 familier i Paste Jexbo er 40 zapatister og 90 er tilhengere av det politiske partiet PRD. Kløften mellom de to partiene er dyp. Zapatistene kjemper for større selvstyre og anerkjennelse av sitt folk. Den meksikanske stat har vist liten vilje til å ta vare på den levende og unike indianerkulturen. Blant de vandrende pilegrimene finnes ikke en PRDist. Zapatistene og PRDistene feirer hver for seg. På grunn av den spente situasjonen får observatørene ikke gå ut på egenhånd. Og våre venner ser helst at vi ikke prater med fremmede. PRDistene er fiender, dialogen minimal.
I huset til Moises, en liten, alltid smilende mann, er det slått hull i taket over ildstedet.
- PRDistenes ugjerning, forklarer han.
Utenfor huset har han bygget en stor cisterne for å samle regnvann. For PRDistene har kuttet vanntilførselen til alle zapatistfamiliene. Og sønnen Jose Carlos og datteren Pascuela må gå hjemme på hverdagene. På den lokale skolen går det bare PRD–barn.
- Tidligere var alle her i landsbyen zapatister, forteller Moises. Men privilegiene PRD-sympatisører får, har fått mange til å endre ståsted.
Konflikten har skapt et samfunn i dyp splid. 10.april toppet det seg i et sammenstøt der mange mennesker ble skadet. I femten dager holdt Moises og familien hans seg i skjul i skogene før de turde vende tilbake. Det som ventet, var hærverk på hus og eiendom.
- Vi var redde, og takker dere for at dere har kommet hit. Det gir oss trygghet, sier Moises.
Ved vår blotte tilstedeværelse skal vi være en forsikring mot overgrep, og vi blir tatt imot på beste måte. Når pilegrimsvandringen endelig er over er det tid for middag, får vi norske, fire jenter og en gutt, plass ved mennenes bord. Vi serveres først, sammen med de eldste mennene. Trøtte ansikter spiser i ro, mens røkelsen ligger tung i rommet. Suppe på kål og oksekjøtt og atol – søt maissuppe.
I huset tvers over plassen står gryta over bålet. De eldste kvinnene er festens kokker. Furet og værbitt er ansiktene. De rødbrune fjesene rammes inn av tjukt, hvitt hår i lange fletter. Som to trollkjerringer over hver sin heksegryte står de der. Krokete og stolte i sine broderte bluser. På jordgulvet sitter kvinner og barn. Rosa, Catalina, Maria og Lorenca. Hver og en kledt i fine blågrønne sjal. Symbolet på kulturell stolthet.
Brått er vi dratt inn i en ny virkelighet. Et nytt folk, et nytt språk, en ny kultur. Og en konflikt vi ikke fullt ut forstår. Vi lever i ulike verdener. Men zapatistenes budskap er enkelt. ”Vi tror på en verden som rommer alle verdener”. Det kan vi støtte, kan vi ikke?