En av småbrødrene mine her spør meg om jeg vil høre på musikk, og jeg sier at – jo da, jeg liker musikk. Han kommer tilbake med en stor radio med kassettspiller, som han plasserer rett foran meg. Nå skal jeg få høre på musikk. Han spoler en liten stund og kjente toner strømmer ut fra høytalerne – Celine Dions Titanic-schlãger ”My heart will go on” for full maskin. Halve storfamilien sitter og ser forventningsfullt på om jeg liker musikken. Jeg synger litt med, noe som frembringer muntre blikk og beskjeden knising. De klarer uten tvil å glede meg, for jeg ler hjertelig av hele situasjonen. Personlig hører jeg heller på glad latinamerikansk musikk enn på svevende Celine, men Nord-Amerika er drømmen for mange her og familiene våre ønsker å gi oss det beste de kan.
Mange av oss brigadister har fått det største rommet alene, mens kanskje hele familien sover sammen i mindre rom. Særlig Øystein lever som en fyrste – vertsfamilien hans støpte faktisk nytt golv før han kom. Han blir alltid servert først og får sin egen Coca Cola, som resten av familien ikke tar mer enn en skvett av, før etter en god stunds overtalelse av Øystein. For at tingene hans ikke skal stå på golvet, har de flere ganger båret inn på rommet hans noen av hjemmets få møbler, som han smilende protesterende har båret ut igjen. De har hogget bambus og av det bygget et eget dusjforheng for ham i hagen. Og han får aldri samlet opp mer enn et par skitne plagg før moren vasker det. Dette har nok også noe med tradisjonelle kjønnsrollemønstre å gjøre, men det er likevel ikke tvil om at vi blir gjort ære på.
For gode nordmenn som er opplært i la-meg-ikke-være-til-bry-ånd, kan denne oppvartingen føles litt ubehagelig. Men vel vitende om at vi kanskje fornærmer mer enn vi hjelper om vi sier nei takk, lar vi oss gjøres stas på. De vi bor hos er ikke rike, og jeg tror det derfor kan være desto viktigere å gi sine gjester det beste. Det er en æressak. Og det får meg til å undres – ville vi gjort det samme?
Under de to språkkursukene i hovedstaden San Salvador, tør jeg påstå at jeg hadde den kuleste familien. De var nok ikke blant de fattigste; de hadde internett og bil og muligheten til å ta meg med litt rundt omkring. Etter å ha bodd hos dem i bare fire dager, spurte moren om jeg ville være med i bryllup. Som forhenværende antropologistudent, kunne jeg jo ikke la en sånn mulighet gå fra meg. Det som umiddelbart slo meg da jeg entret festlokalet, var at det virket langt mer som et norsk bryllup enn som det fargesprakende folklorestudiet jeg hadde forventet å se. Gallafaktoren var svært høy. Middelklassen var nok bra representert, og det er også stor forskjell på by og land her i El Salvador. Vi danset for eksempel nesten hele tiden, noe en ikke gjør så mye på landsbygda.
Selv om jeg følte det var mye gjenkjennelig ved bryllupsfesten, ble jeg fascinert over en del ting. Først la jeg merke til gutta som hang rundt med lyskastere og disses ledninger, slik at mannen med filmkamera og alle de som ville ta bilder, skulle ha nok lys. Det så for øvrig ut som disse lysgutta hadde det fryktelig kjedelig.
En liten stund etter bukettkastingen (jeg fikk dessverre ikke tak i den), la jeg plutselig merke til at brudgommen lå på alle fire foran den sittende bruden, og var på vei inn under skjørtet. Jeg tenkte: ”HÆ?! Hva er det som skjer nå?!” Etter en liten stund kom han fram med strømpebåndet mellom tennene. Han kastet det bak til gruppen av unggutter, akkurat slik bruden hadde kastet brudebuketten til oss jentene.
Under bløtkakespisingen ble jeg oppmerksom på at brudens mor sto i flombelysning bak bruden og holdt tale. Lyden gikk direkte fra mikrofonen til båndet i filmkameraet, men ikke ut til de kanskje 100 gjestene. Mens vi så henne bevege leppene, hadde vi gleden av å høre Frank Sinatras ”I did it my way”. I en region som har overdose av amorøse sanger, falt altså valget på akkurat denne. Det hele virket nokså absurd.
Etter en festlig med snodige bryllupstradisjoner og masse dansing, kom utfluktene nærmest fortløpende. Vi hadde en dag ved Stillehavet, drakk fra kald kokosnøtt med sugerør, kjørte til praktfulle naturperler, spiste på magiske restauranter og opplevde San Salvadors natteliv. Familien lot meg bo som på hotell i deres hjem og ga meg en mangfoldig smak av hva El Salvador kan by på. Jeg hadde flere fortrolige samtaler på stotrende spansk-engelsk med min vertssøster. Nå må jeg bare se å få lært meg spansk, slik at jeg kan bli enda bedre kjent med alle de flotte menneskene som lever her.