”Cinquera har alltid vært befolket av fattige. Folket her har dyrket jorda, men få har eiet den selv. De har leiet jord av noen få godseiere, og dyrket kaffe, bomull og sukkerrør for dem. I november, desember og januar dro alle og plukket kaffebønder for de rike, men lønna var lav og betingelsene dårlige. Tortillas med en liten klatt bønner på var gjerne alt vi fikk å spise, og helsesystemet var dårlig.
I mange år var Cinquera styrt av militæret. De militære hadde kontrollen over alle menn i kommunen, fra atten til seksti år. Ingen fikk forlate kommunen uten en skriftlig godkjenning. Helt siden 50-tallet hadde de militære øvet et press på befolkningen for å få dem til å stemme på det høyreorienterte militærpartiet. Etter revolusjonen på Cuba ble det dannet en egen organisasjon som hadde som oppgave å hindre at sosialismen bredte seg. Denne organisasjonen fikk navnet ”Orden”.
I 1968 fikk Cinquera besøk av en oberst. Obersten fortalte om en stor fare som truet kommunen, og han kalte den kommunisme. De fleste i Cinquera var analfabeter og uvitende om mange ting. Når en prest, en lærer eller en oberst kom til oss, visste vi ikke bedre enn å tro på det de sa. Obersten fortalte at faren som truet, kom fra Cuba. Han som satt ved makten der, Fidel Castro, var et uhyre – halvt ape, halvt menneske. Han hadde hår over hele kroppen, hale og negler så lange som klør. Dessuten spiste han mennesker, spesielt små barn.
- Men oberst, hvorfor angår dette oss, spurte vi.
- Fordi kommunismen har kommet til Suchitoto. Med kommunismen vil all jorda bli tatt fra dere, svarte obersten.
- Men oberst, vi eier jo ikke jord.
Sant nok, mente obersten.
- Men noen av dere er kanskje gift?
Jo, det var det noen som var.
- Da skal dere vite at i kommunismen så deler man alt. Så dersom en annen mann forelsker seg i din kone, må du dele henne med ham.
Det syntes ikke mennene noe om.
- Noen av dere har kanskje gamle foreldre også?
Det var det også noen som hadde.
- Kommunistene streber etter et effektivt samfunn. Mennesker over 50 år er ikke effektive nok, og blir brukt som dyrefor i zoologisk hage.
- Men oberst, hvordan kan vi vite om kommunismen kommer hit?
Hvis det kommer noen hit og vil organisere dere, og de ikke er fra militæret, da er de kommunister, forklarte obersten.
Etter dette var det mange i Cinquera som var livredde for kommunismen.
Men i 1970 kom en ny prest til landsbyen. Den nye presten fikk folket til å tenke annerledes. Han preket frigjøringsteologi, og sa at Gud ikke er enig i at landet har så få rike og så mange fattige. Dermed begynte bøndene å organisere seg i grupper med utgangspunkt i kirken. I 1978 fikk vi besøk av biskopen som fordømte den organiseringen vi drev med, og kalte oss ”dårlige kristne”. På møtet var det en femten år gammel jente som våget å snakke biskopen imot. En uke eller to senere ble hun tatt av det militære og voldtatt gjentatte ganger gjennom tre dager. Deretter fraktet de henne tilbake til landsbyen og kuttet av henne ørene, nesa, tunga og brystene. Til slutt ble øynene stukket ut og jenta ble dumpet i en grøft. Dermed ble det klart for oss at kirken og militæret var i en allianse.
Etter denne hendelsen sendte myndighetene 30 soldater til Cinquera. Soldatene hadde med seg en liste over alle mennene i kommunen og begynte en grusom slakteprosess. Gravide kvinner fikk magene sprettet opp, og barna ble drept. Soldatene sa det var viktig å ta livet av dem før de vokste opp og ble kommunister. Kvinner og unge jenter ble voldtatt mens mennene så på, og alle menn de kom over ble henrettet. Hærstyrkene i El Salvador fikk opplæring i USA, og elitesoldatene som ble vendte tilbake derfra utførte store massakrer. Cinquera er bare et eksempel. I november 1984 ble befolkningen i Copapayo massakrert, og i juli samme år ble åtti drept i San Fransisco. Befolkningen ble stilt opp på rekke og henrettet. Barna ble hengt opp ned og halshugget, og likene ble hevet i dosystemet på skolen.
Selv ble jeg fanget tre ganger og torturert i 27 dager. Jeg og kona mistet fem barn, tre jenter og to gutter. Ikke ett hus i landsbyen ble spart. Alt dere ser her i Cinquera er i dag kommet til etter fredsavtalen i 1992. Og alle familiene her har mistet ett eller flere familiemedlemmer. I mange tilfeller ble bare mannen, eller bare kona eller bare barna igjen.”
Utenfor kirken finner vi fremdeles en påminnelse om krigen. To bomber er stilt opp ved hver ende av trappen som en port. På kirkeveggen er det malt et stort bilde av biskop Romero, biskopen som ble kjent for sin kamp for de fattiges rettigheter. På veggen står det skrevet: ”En las diversas coyunturas politica lo que intereza es el pueblo pobre (17-01-1980)” – “I de forskjellige politiske konturene er det fattigfolket som er interessant.”
Denne teksten er en nedkortet gjenfortelling av Don Pablos vitnesbyrd, fortalt til høstbrigaden den 28.08.2004.