På søndag dro vi for å besøke en MST assentamento sammen med noen representanter fra MST i Mata do sul. En assentamento er en bosetning der beboerne har fått tildelt jorden fra myndighetene. De har også fått støtte til husbygging, produksjon, vanntilførsel og elektrisitet. En bosetning der jorden er fordelt, men der tilskuddene ennå ikke har kommet fra staten, kalles gjerne en pre-assentamento.
Første dagen med regn! Skikkelig pøsregn – hele dagen. Herlig! Temperaturen blir mer som norsk sommer (…) og selv om vi blir våte er vi vikinger nok til å tåle en skur varmt brasilregn!
Vi tar bussen tidlig om morgenen for å unngå trafikk. Norsk bilrush kan ikke sammenlignes…Plukker opp MST-folka på veien. Reisen blir mer og mer eksotisk etter hvert som vi kommer lenger ”ut på landet”. Vi er inne i den mest fruktbare sonen i Pernambuco og mens bussen humper av gårde på en steinete grusvei, får vi god tid til å betrakte landskapet. Åsene er dekket med et mykt, grønt teppe av sukkerrørrsplanter. Av og til er åsene stripete i brunt og gult – der arbeiderne har brent av åkrene for å høste inn sukkerrørene. Mange lastebiler stappfulle av sukkerrør passerer oss. Folk og hester går langs veiene.
Vi kommer fram til en liten landsby, der de har én butikk og fire pub`er. Masse folk har samlet seg på en pub i ly for regnet. De stirrer nysgjerrig på oss der vi stimer sammen under persiennene Vi stirrer like nysgjerrig tilbake mens vi venter på at et møte skal komme i gang. På møtet blir vi presentert for en spesiell historie om området vi er i. Landsbyen – som ikke er MST-bosetningen vi skal besøke – er dannet rundt en sukkerplantasje. Opp gjennom årene har det vært mange konflikter mellom arbeidere og eierne av plantasjen. Tidligere var arbeidet på sukkerplantasjene slavearbeid. Litt etter litt har arbeiderne begynt å organisere seg. På et tidspunkt tok til og med arbeiderne over hele driften av plantasjen. Det fungerte bra, bortsett fra at eieren tok alle pengene og arbeiderne fikk ingenting igjen for innsatsen. I dag er det en form for kooperativ der, men det er fremdeles de offisielle eierne som får overskuddet. I tillegg er det masse gjeld på plantasjen som ingen vil ta ansvar for. MST-bosetningen som ligger i nærheten er ikke en del av dette, men de er solidariske med plantasjearbeiderne. Plantasjearbeiderne på sin side støtter MST i deres kamp. Fint å se at forskjellige organisasjoner som jobber for samme sak kan stå sammen.
Etter møtet blir vi hentet av traktor med tilhenger. På råtne planker og med lite å holde seg fast i blir vi fraktet opp en hullete og sorpete vei opp mot åsene. Den røde veien ser ut som jordens blodårer. Turen er fantastisk! Vi kjører forbi sukkeråkrer og bananskoger. Det går sakte så vi får tid til å suge til oss alle inntrykk. Og regnet høljer ned…
Bosettingen er oppkalt etter frigjøringshelten Antonio Conselheiro. Han var en omreisende religiøs mann som vandret rundt i hele Nordøst-Brasil på slutten av 1800-tallet. Etter hvert begynte folk å følge med ham, og til slutt opprettet de et alternativt samfunn. Den brasiliansk staten tolket det som et opprør mot den nyopprettede republikken, og sendte den brasilianske hæren inn for å slå det ned.
MST okkuperte landet i 1989(?) Og har kommet langt med produksjon og fått støtte fra staten i flere omganger. Husene ligger idyllisk til i en åpen dal. Vi blir mottatt med åpne armer, stjernefrukt og cola med cachaVa! Her snakket de en annerledes dialekt og det er litt vanskelig å prate i begynnelsen. Men så finner noen ivrige brigadister ut at vi vil gjøre noe med barna. Flere skjønne barn står og titter nysgjerrig på oss. De blir gjerne med å leke og etter en stund står flere brigadister og unger (alle jenter…) for underholdningen! Språkproblemer unngås ved å kommunisere på andre måter!
Vi spiser en flott lunsj med landsbyboerne og de tar farvel med oss ved å synge MST-kampsanger og slagord. Med kyss på kinnene går vi oppover åsene for å se på en foss de er veldig stolte av. På veien er vi innom flere hus som de ivrig viser frem. Alle MÅ inn – selv med skoene fulle av sorpe… Vi går og småprater (i hvert fall noen…) med de lokale og de plukker alle slags frukter fra trær og busker som vi får smake! Fossen viser seg å være ganske liten i forhold til norsk målestokk, og fylt av brunt vann… Men vi er strålende fornøyde med å finne en foss i det hele tatt og dessuten er vi våte og klamme, så alle benytter sjansen til et avkjølende bad og en grundig vask av skoene…
Så blir vi hentet av traktor ( ”trator” på lokalspråket!) og tilhenger, og på veien ned til bussen synger vi sanger både på norsk og portugisisk! Brasilianere er utrolig hjertevarme og imøtekommende! På tross av regnet – eller i hvert fall for siddisene også på grunn av regnet – hadde vi en fantastisk dag!
Dagens journalist; Åsta W. Sirnes (som foretrekker sorpe framfor sørpe)