Sannheter skjult i vannet. Filmanmeldelse: Monos og Tantas Almas

Foto: Tilde Filmklubb

Foto: Tilde Filmklubb

Over tre år er gått siden det omfattende fred- og forsoningsarbeidet i Colombia kulminerte i en fredsavtale. To nye colombianske spillefilmer beskriver bruddstykker av brutaliteten fra den femti år lange borgerkrigen.

–Du vet det er ulovlig å ta opp kroppene fra elva? 

To unge menn ser anklagende på den eldre mannen. De står på stranda langs elvebredden, i mannens smale fiskebåt ligger det en død kropp. Det er sønnen hans, og ingen tør hjelpe han å finne den andre.

Scenen er fra filmen Tantas Almas, (Valley of Souls på engelsk). Den eldre mannen heter José og er ribereño - en som lever ved og av elva. Río Magdalena, Colombias største elv i den vestlige delen av landet, er Josés hjem. I morgengryet når han kommer hjem fra sin nattlige fisketur, finner han bare dattera alene i huset. «Se los llevaron», de tok dem med seg. José stiller ingen spørsmål, oppsøker ikke hjelp, men setter i gang et stillferdig arbeid med å gjennomsøke elva. Gjennom filmens drøye to timer følger vi den eldre fiskerens utrettelige leting etter de to sønnene sine. Padlende med den enkle fiskebåten, dykkende langs oppsamlinger av kvister og trær, observerende langs strandkantene der elva, innimellom slam, søppel og plastflasker, skyller inn døde menneskekropper. Filmens sakte rytme og Josés stillferdige standhaftighet fører deg inn i den seige, dype og saktegående konflikten i Colombia. Krig er ikke bare kuler og sammenstøt, det er også det daglige livet, som én dag brytes opp, når krigen banker på døra og dine aller nærmest forsvinner.

Tvungne forsvinninger

Hundretusener døde, millioner drevet på flukt – etter 50 år med brutal krig, begynte de kompliserte forhandlingene mellom regjeringen, den største geriljagruppen FARC og tidvis Den nasjonale frigjøringshæren, ELN, før en skjør fredsavtale, uten støtte fra flertallet av befolkningen, ble undertegnet i 2016. Ifølge Colombias nasjonale senter for historisk minne (CNMH) er mer enn 80 000 personer savnet mellom 1958-2018. De rapporter også om funn av mer enn 1000 døde kropper i 190 ulike elver i Colombia. Først i fjor satte en Sannhetskommisjon i gang sitt arbeid og en egen enhet for forsvunnede personer (UBPD) ble opprettet. «Tvungne forsvinninger» skjer når staten, eller en organisasjon med dens støtte, bortfører eller i hemmelighet fengsler en person. Dette er et utbredt fenomen under krig og konflikt, men også i «fredstid». I Latin-Amerika er forsvinninger omfattende og historisk. Å kaste døde i havet, ofte henrettede og gjennomskutte kropper, var en kjent praksis i Chile under militærdiktaturet (1973-1990). I Sør-Afrika, under apartheid, ble elvene brukt for å kvitte seg med døde mennesker etter overgrep og drap som oftest gjennomført av statlige aktører.

I Colombia er det særlig paramilitære[1] og det statlige militæret som bruker en brutal vold mot befolkningen langs elvene. I følge CNMH er det de såkalte selvforsvarsgruppene, Bloque Centauros de las Autodefensas Unidas de Colombia, AUC, som står bak brorparten av tilfellene. Den paramilitære høyreekstreme gruppen, AUC, med tette forbindelser til narkotikahandelen, opererte fra 1997 til 2006, og kjempet mot FARC og ELN – og stod bak barbariske overgrep mot sivilbefolkningen.

«Legg ungene deres tidlig, ellers gjør vi det. AUC» Sitatet er tagget med rød spraymaling på en betongvegg i en av landsbyene José farer gjennom på leting etter sin forsvunnede sønn. I filmen Tantas Almas etterlater regissør Nicolás Rincón Gilles ingen tvil om hvem som står bak alle drapene, forsvinningen og torturen. Det er AUCs lover for området som gjelder, den som motsetter seg dem, eller nekter å betale «vacuna» - pengebidrag til AUC, risikerer å bli bortført eller henrettet – raske avgjørelser etterfølges av dødelige skudd. Men det er knapt blod, drap og fysisk vold å se på filmlerretet. Gjennom hovedkaraktereren José får vi heller innblikk i den psykiske terroren, den overhengende frykten og den bunnløse sorgen som geriljagruppens herjinger etterlater.

[1] Paramilitær (halvmilitær/for militæret/nær militæret) er en betegnelse på sivile som er opplært, trent og organisert på militært vis ofte av det statlige militæret eller utenlandske militære styrker



MONOS – FRA INNSIDEN AV VOLDEN

Mens Tantas Almas viser sivile colombianeres perspektiv, er vi i den colombianske spillefilmen Monos (2019) på innsiden av de brutale paramilitære gruppene. Filmens første halvdel foregår i det høytliggende andinske fjellandskapet. Filmen begynner midt i en intens treningsøkt. Rambo, Ulv, Lady, Svensken, Smurf, Hund, Boom Boom og Bigfoot – tenåringene er medlemmer av en væpnet gruppe og har alle sitt eget krigsnavn. De holder til i og omkring en betongruin, forbereder seg på forsvar og angrep, mens deres hovedoppgave er å passe på en kidnappet amerikansk kvinne de kaller La Doctora og en melkeku ved navn Shakira. Kommandoene kommer fra en ukjent leder og en gruppe som bare kalles «Organisasjonen», samtidig menneskeliggjøres ungdommene gjennom nærbilder, relasjonen og omsorgen de har for hverandre. 

De feiler i oppdraget sitt. Shakira blir skutt og drept ved en feiltagelse under en vill fest, krigen nærmer seg, gisselet forsøker å flykte og i et voldelig kaos forflytter gruppen seg ned og inn i den dype jungelen. I takt med at landskapet endrer seg, fra oversikten over skyene i det kalde høyfjellet, til den tette og uoversiktlige regnskogen, endres også dynamikken og maktfordelingen i gruppa. Det skjøre samholdet og de brutale ritualene, gir assosiasjoner til Fluenes Herre, Williams Goldings roman der gutter alene på en øde øy lager sine egne regler, ritualer og maktspill.

Gravplass for de uidentifiserte

Til forskjell fra Tantas Almas, oppgir ikke Monos noen navn eller politisk tilhørighet på gruppa eller de som kriger mot dem. Regissør Alejandro Landes, som selv er colombiansk-ecuadoriansk, har i intervju uttalt at han nettopp ønsket å lage en krigsfilm i et ideologisk vakuum, ikke fra venstre- eller høyresiden. Moderne krigføring, slik som i Colombia, karakteriseres nettopp av fragmenterte grupper, skjult krigføring og skiftende linjer. Likevel framstår den fiktive historien som reell. Ungdommenes ansvar for gisselet, den amerikanske LaDoctora, gjenkaller historien om FARCs over seks år lange gisseltaking av politikeren Ingrid Betancourt. Sigrun Slapgard skriver i boka «Eg har sett jaguaren» om Betancourts kamp for frihet og refererer til hvordan hun ble bundet fast med en lenke rundt halsen og ventet på matskåla som en hund. I Monos forsøker La Doctora å flykte, men hun blir raskt innhentet og lenket fast til et tre.

Tantas Almas gir et lite innblikk i et stillferdig motstandsarbeid i det skjulte: sivile som registrerer menneskekropper. Hår, kroppsdeler, klokker, klær og smykker blir oppført i en liste. Blir ikke funnene identifisert av familie eller andre, legges de i graver klassifisert som uidentifiserte. Historien sirkulerer omkring de etterlattes kontinuerlige søken etter å finne en menneskekropp som de kan identifisere som sine barn, søsken, venn eller forelder. I Monos er det ungdommene, med sine kodenavn og en tilhørighet som oppløses, som kan regnes som de uidentifiserte.

Mens fredsarbeidet og forsøket på å avdekke sannheter pågår, stiger vannet i elva på ny hver vinter, strømmen tiltar i styrke og med tiden minsker sjansene for å identifisere alle ofrene fra landets krigshandlinger. Tantas Almas og Monos gir oss ikke et klarere bilde av hva som har skjedd i Colombia gjennom de mange krigsårene, men filmene evner, på hver sin måte, å gi et lite innblikk i krigens mange perspektiver og konsekvenser. Sannheten skjuler seg i vannet og med tiden forvitres bevisene og de håndfaste delene som kan gi noe sjelero til rastløse sjeler på evig jakt etter svar på hvor deres barn, foreldre, søsken eller naboer har tatt veien. 

Monos har Norgespremerie 21. februar og ble vist på Film fra Sør, høsten 2019 og på TIFF januar 2020.

Astrid Fadnes
Ingrid Fadnes
Land