Myter og sannheter om høyrebølgen

Foto: Astrid Fadnes

Foto: Astrid Fadnes

Det har blitt hevdet at nyliberalismen i Latin-Amerika døde under toppmøtet til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i oktober 2005, da frihandelsavtalen FTAA ble stemt ned. Hvordan kategoriserer vi da de nye høyreorienterte regjeringene som nå styrer i Brasil, Argentina, Paraguay og Peru?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2017

De siste par årene har høyresiden vunnet terreng i Latin-Amerika. I Argentina, Venezuela og Bolivia har venstresiden gått på valgtap, mens i Brasil i fjor kom Michel Temer til makta gjennom et illegitimt institusjonelt kupp. Dagens høyreside har likhetstrekk med starten på nyliberalismen, som ble igangsatt av Margaret Thatcher og Ronald Reagan med gjensidig avhengighet. I Latin-Amerika ble denne modellen implementert av Carlos Menem i Argentina, Carlos Andrés Pérez i Venezuela og Fernando Henrique Cardoso i Brasil. Men dagens høyreside, med for eksempel regjeringene til Michel Temer i Brasil og Mauricio Macri i Argentina, representerer en fundamental forskjell fra nyliberalismens startskudd. De nevnte presidentene overtok makta etter et tiår med styrking av velferdsstaten og utvidelse av rettigheter for betydelige deler av samfunnet. På den andre siden tok de nyliberale regjeringene på 80- og 90-tallet makten etter en periode med diktatur, og de økonomiske planene førte til elendighet for flertallet i befolkningen.


Nyliberalisme eller liberalisme på ny?


Fordi begrepet nyliberalisme ofte assosieres med sosiale katastrofer i Latin-Amerika, er det essensielt for dagens nyliberalister å skille seg fra det forrige århundrets nyliberale paradigme. I dagens Brasil og Argentina, som begge er strategiske land for hele kontinentet, implementeres en politikk som åpent favoriserer små økonomiske eliter. De undertrykkende strukturene styrkes og håp om en multipolar global maktbalanse knuses gjennom gjenopprettelse av forholdet med USA og dets globale partnere. Gjennom alt dette er ikke «nyliberalisme» nevnt. I alle fall ikke enda. Nyliberalisme avspeiler en smertefull fortid for kontinentets befolkning. Den latinamerikanske høyresiden er klar over dette, dermed tas ikke politikkens egentlig navn med i de politiske slagordene. De anvender de økonomiske oppskriftene, men erklærer seg ikke selv som tilhengere av det nyliberalistiske paradigmet.

I Peru, Colombia og Mexico har man ikke opplevd de samme velferdssatsingene, omfordelingsprosessene og demokratiseringsprosessene som man har sett med venstre- og sentrums-venstreregjeringer i andre latinamerikanske land de to siste tiårene. Her pågår derimot en kontinuitet i det nyliberale prosjektet som har blitt fremma av staten siden det tjuende århundret. Det vil si at staten ikke har vunnet territorium, men har holdt det gående.

I Paraguay, Honduras og Brasil ser vi en overføring av makt fra progressive regjeringer til høyreorienterte krefter. I disse landene kom høyresiden til makta mot flertallets vilje uttrykt i valget. Både i Paraguay og Brasil ble det begått institusjonelle kupp, som veltet henholdsvis president Fernando Lugo og Dilma Rouseff. I Honduras var skandalen enda større, der det var et militærkupp begått mot den folkevalgte president Manuel Zelaya med medvirkning av internasjonale organisasjoner som OAS (Organisasjonen for de amerikanske stater).

I 2015 vant forretningsmannen Mauricio Macri presidentvalget i Argentina. Han representerer den latinamerikanske høyresidens første store valgseier mot progressive krefter, og et ekte jordskjelv for det latinamerikanske politiske landskapet. Deretter fulgte valgseieren til den venezuelanske opposisjonen, som tok kontroll over parlamentet i starten av 2016.

I april 2017 vant president Lenín Moreno andre valgrunde i Ecuador, og kuttet dermed høyresidens seiersrekke. I dag går kontinentet gjennom, med ordene til Álvaro García Linera, en katastrofal uavgjort kamp. Selv om "høyre bølgen" i Latin-Amerika og Karibia er en reell mulighet, har den enda ikke blitt virkelighet.


Hvorfor går høyresiden fram?


Uavhengig av om de er nyliberale eller post-nyliberale, hvorfor vinner høyresiden fram i regionen? En grunnleggende årsak er begrensningene i de progressive prosjektenes «utviklingsmodell». Hjørnesteinen i planene til de progressive regjeringene var å ta statlig kontroll over økonomien, for eksempel nasjonalisering av oljesektoren i Venezuela og gass i Bolivia, samt å gjennomføre velferdstiltak. Slik kunne man utvikle en offentlig politikk til glede for flertallet. Denne modellen fungerte frem til 2010. Modellens svakhet ble tydelige da råvareprisene sank, importen fra Kina gikk ned og man fikk en påfølgende svekkelse av de nasjonale økonomiene. Mindre import fra Kina resulterte i et underskudd i handelsbalansen: Verdien av Kinas vareeksport til kontinentet oversteg verdien av varer som latinamerikanske land eksporterte til Kina. Det var fra den regjerende voksende sosiale uroen, forankret i den økonomiske nedgangen, at høyresiden begynte å uttrykke empati med et bredt spekter i samfunnet.


En ny utviklingsmodell


En analyse av svakhetene i de progressive prosjektene i regionen bør omfatte hvordan forholdet mellom økonomi, samfunn, natur og politikk har blitt administrert. En utviklingsmodell der eksport av varer er hjørnesteinen eksponerer ikke bare økonomien for tilfeldighetene i verdensmarkedet, men bidrar også til å forsterke næringsaktiviteter som handler om å utnytte naturressurser med skadelig effekter for miljø og folk som bor i nærheten. Gruvedrift i Andesfjellene eller Orinoco-beltet og olje- og gassutvinning i Patagonia har mer å gjøre med hensyn til global økonomisk makt enn behovene til de latinamerikanske folkene.

Det er ikke en lett oppgave å utvikle en utviklingsmodell som setter interessene til mennesker over strukturene i den globale kapitalismen. Debatten i Norge om oljeutvinning i Senja, Lofoten og Vesterålen handler om det samme: Skal miljøvern og lokalsamfunn veie tyngre enn kapitalismens søken etter vekst? Så, det er vesentlig å tenke utviklingsmodeller fra et perspektiv som respekterer folks behov og som er dypt økologisk. En modell med disse egenskapene bare kan bygges gjennom radikalisering av det progressive prosjektets mest positive trekk og aldri gjennom det politiske programmet til den latinamerikanske høyresiden.

Høyresiden i maktposisjon vil ikke løse noen av begrensningene til de progressive prosjektene. Videre resulterer høyresiden i maktposisjon, klart eksemplifisert av regjeringene til Temer og Macri, i en ødeleggelse av velferdsstaten, omfordelingspolitikken og de solidariske båndene med andre regioner i verden. Sosiale bevegelser må motstå fremveksten av det latinamerikanske høyre. Man må se på de progressive prosessenes styrker og svakheter, og på det grunnlaget bygge politiske plattformer som kan representere folks interesser. Slik kan venstresiden igjen få flertall.

 

Oversatt av Frøya Torvik. 

Cristian Peña
Nestleder i Latin-Amerikagruppene i Norge
Stikkord